RETURN TO HOME PAGE OF RAMM ENERGY PARTNER.

HANS HENRIK RAMM

2002 PÅ GODT OG VONDT - HVORDAN BLIR 2003?

Innlegg på Offshore Strategikonferansen 2003, 10. februar 2003.

2002 var året da vi begynte å snakke om forvitring. Først som en trussel - plutselig som en akutt realitet. Vi har hatt vanskelige perioder før, men det er første gang 1) letingen er på lavmål, 2) feltbeholdningen er nesten tom, 3) vi opplever alt for svake resultater i konsesjonsrundene, og det endog mens 4) oljeprisen holder seg godt oppe.

Forsiden på Norsk Oljerevy nr. 4/91. Den første kamelens pukkel svarer til en gammel prognose for investeringstopp og påfølgende brått fall. Den andre kamelens pukkel representerte den samme prognosen slik den så ut i 1991. Poenget var å illustrere at det normale til da hadde vært at det så ut som om man sto overfor en investeringsopphopning på kort sikt og fall på lengre sikt, men at pukkelen bare ble skjøvet fremover. Derfor trodde vi ikke på ”ørkenvandring” den gangen.

Vi har vært vant til prognoser av kamel-typen: Høye investeringer på kort sikt og så raskt nedover. Tidligere har det alltid ordnet seg. Men da har det vært tydelig å se de fremtidige mulighetene. Nå har vi utbyggingen av Ormen Lange og Snøhvit til 2007, men deretter virker det temmelig tomt. Med minst fire år lead time fra funn til utbygging er vi i virkeligheten der allerede.

Leteareal
Det har vært sterkt fokus på Barentshavet. Aktivitetsstoppen kom overraskende, over natten på Sem. Før det hadde den meget begrensede aktiviteten ikke medført noen virkelige problemer, heller ikke protester utover de profesjonelle. Miljøarbeidet var på gang allerede. Miljøsok viste at miljøkonsekvensene har vært helt minimale og at vi har på gang prosesser for å ta seg av alle mer eller mindre sannsynlige potensielle problemer. Sem-beslutningen var ren symbolpolitikk.

Det var ikke helt ufortjent for oss at den kom. Oljeindustrien har vært ivrig til å løpe etter miljøorganisasjonene med stor vekt på deres mer ideologiske, klimapolitiske agendaer, samtidig som det har vært for lite dialog med fiskerne om deres jordnære, eller heller havnære, interesser. Fiskerne har ikke laget store vanskeligheter, men de trenger å føle seg tryggere på oljeindustrien. Det var positivt ved 2002 at dialogen er kommet i gang, også med lokale myndigheter i nord. Vi har fått definert klare felles mål om null skadelige utslipp til hav og sikring mot arealmessige brukskonflikter. Nå må vi lete etter oppsidemuligheter og tiltak av felles interesse. Det bør skje ut fra en forretningsmessig tilnærming; ved å se på fiskerne som en slags grunneiere som var der først og som vi må gjøre en deal med. Fiskerne er i alle fall nøkkelen til å komme videre. Hvis de sier OK, vil ingen bry seg om hysteriske demonstranter.

Fiskerne er også viktige for lokalpolitikerne. Denne nye dialogen var årsaken til at lokalpolitikerne fra nord i denne omgang reddet oss og seg selv fra mange søringer med sine petroleumsfrie soner (Aps landsmøte, Stortinget). De utvirket også et klart signal fra Stortinget om at embargoen må avløses av business as usual etter første runde med selve konsekvensanalysen, slik at vi slipper å vente på flerbruksplanen.

Det er ikke dermed gitt at man får søke på Nordland VI i 18. runde. Det er stadig et følsomt område for fiskerne, og det er nært land. Det siste representerer ulemper, men kan også gjøres til en fordel fordi mulighetene for lokale positive ringvirkninger øker. Foran 17. runde

gikk Shell og Statoil mot utlysning av Nordland VI, og de fikk mye pepper for det, ikke minst fra meg. I dag må vi nok revurdere dette noe. Nordland VI var ikke modent i forhold til fiskerne. Saklig sett var det nok riktig at oljeindustrien ikke presset seg inn. Men jeg mener fortsatt måten de to selskapenes standpunkt ble presentert på gjorde at det virket opportunistisk. Det hadde vært bedre om industrien som helhet hadde forstått mer i tide.

Hva nå da? Her er et forslag: Foregrip MD’s flerbruksplan, og gjør Nordland VI til et flerbruksområde gjennom et konkret fellesprosjekt for oljeindustrien, fiskeriene, havbruk og lokale myndigheter. Se hvordan man kan være til gjensidig nytte. Gi de andre næringene del i oppsiden. Finn en måte sentrale myndigheter kan medvirke finansielt.

Men hvor langt kommer vi ved å få åpnet/gjenåpnet i nord? Barentshavet er viktig, men all omtalen har nok medført at funnmulighetene er blitt sterkt overvurdert. Å komme videre med leting endrer ikke geologien. Men Barentshavet er blitt en viktig prøvesten. Hva som skjer her blir styrende ihvertfall for noen områder lenger sør, og Barentshavet er innfallsporten til områder lenger nord og øst. Det spørs om vi ikke nå begynne å tenke også på disse mulighetene.

Barentshavet nord: Hva vet vi, hva tror vi? Hva slags rammebetingelser kreves for å utforske?

Omstridt område: Utvilsomt spennende. Hva skal til for å få adgang? Vet vi så mye på begge sider at en forhandlet delelinje er umulig? (Tenk om alle hadde visst om Ekofisk da Evensen forhandlet.) Bør vi gå inn på felles utnyttelse?

Hvor mye haster det? Hvorfor går det så langsomt i Norskehavet? 17. runde ble begrenset pga miljøvern, men det var store ikke-kontroversielle områder som ikke ble utlyst, og andre som ble utlyst men ikke omsøkt. Hvorfor? Har vi feil letestrategi? Bør vi lyse ut alt sammen, kanskje i store områder som etter Barentshavmodellen? Eller med åpen dør, som i Nordsjøen?

Det største problemet med symbolpolitikken i Barentshavet er at denne saken dominerer dagsorden og delvis fortrenger, delvis sperrer for de andre diskusjonene. Derfor gjelder dette langt mer enn selve virksomheten der.

Bare 9 selskaper søkte i Nordsjørunden. Det skyldtes ihvertfall ikke arealbegrensinger. Mange av søknadene må regnes å være meget begrensede og dreie seg om lisensutvidelser fra kjente funn. Det er fare for at det ikke er søkt om særlig mye virkelig ny letevirksomhet, selv om OD mener det er ressurser lik et Statfjord-felt igjen å finne.

Vi bør ikke være overrasket over at de fleste store selskapene mangler i Nordsjørunden. Det viktige er at dette er et sikkert tegn på at sokkelen modnes. Vi har fått inn endel av de nisjeselskaper som skal gjøre jobben i modne områder, men foreløpig går også det langsomt. I denne fasen kan vi ikke vente at slike selskaper kan ta mer enn noen få prosjekter av gangen. Vi trenger mange flere. Senere kan det bli en konsolidering.

Det gjenstår fortsatt flere ikke-fiskale hindringer for aktiviteten i modne områder: Innelåsing av norske selskaper begrenser annenhåndsomsetningen. Shell antyder vanskeligheter for tredjepart til å få adgang til eksisterende infrastruktur. Små gassfelt møter betydelige kommersielle problemer.

Skatt
Likevel går det ikke lenger an å lukke øynene for at alt handler om penger. Mange finner det ubehagelig og utaktisk å snakke om skatt, men skatt er insentiver og insentiver er nødvendig for at omtrent alle andre forbedringer vi snakker om skal finne sted.


OSK 2002 diskuterte vi dødsloopen, som en hypotese:

Hypotesen hadde følgende hovedelementer:

1) Skattesystemet er innrettet mot gamle, store og rike felt. Skattetrykket vokser automatisk fordi det ikke finnes skjerming i særskatt for aktørenes innsats for å forbedre et prosjekt (kunnskapsrente)

2) Oljeselskapene kan en stund skyve dette over på leverandørene pga strukturelle forhold m v

3) Leverandørene skvises på lønnsomhet. Evnen til å fornye kapitalen svekkes pga lav lønnsomhet og svake norske kapitalmarkeder. Evnen til å utvikle teknologi og markeder gjennom internasjonalisring svekkes pga elendig bytteforhold med utenlandsk eierkapital, selv ved lik lønnsomhet. Internasjonaliseringsfellen forsterker de strukturelle problemene.

4) Når utviklingen går for langt, mister vi først eierskap og deretter kunnskapsnivå i leverandørindustrien. Den samlede klyngen mister sin problemløsningsevne. Større kontraktsmasse går til utlandet, og vi risikerer å bli mer avhengig av hyllevarer. Samtidig slår skatteskjerpingen rett inn i oljeselskapenes egen feltøkonomi, fordi overveltningsmulighetene begrenses. Færre prosjekter blir realisert, og færre leteprospekter anses attraktive.


Senere er de fleste av disse problemstillingene blitt tatt opp av Kon-Krafts kapitalprosjekt. Resultatene vil bli presentert imorgen. Dere vil se at de ihvertfall ikke gjør hypotesen mindre sannsynlig. Den empiriske bekreftelse er i ferd med å bli svært tydelig. Jeg skal derfor her nøye meg med å gå til ondets rot, og vise noen måter å illustrere det teoretiske grunnlaget for påstanden om at det er utformingen av petroleumsskattesystemet.

La oss først se på hvordan skattesystemet fungerer:

Ta et feltutbyggingsprosjekt før man går inn for å forbedre det, slik det foreligger fra naturens side. Er det nok avkastning for selskapene (som også skal dekke netto foregående leteutgift også fra tørre hull) og staten? I gamle dager, svært ofte. For nye prosjekter, nesten aldri.

Nye prosjekter må forbedres. Øket utvinningsgrad og reduserte kostnader krever reservoarstudier, ingeniørstudier, bruk av erfaring, kreativitet, ny teknologi, bedre organisasjon osv osv. Er det gratis? Kommer det fra naturen? Kommer det flytende på en fjel fra den internasjonale utviklingen (Det er ikke så mange steder i verden det kan komme fra. Det finnes bare tre petroleumsindustrielle klynger av betydning i verden, Houston, Aberdeen og Stavanger.)? Skal vi vente på at noen andre steder i verden skaffer frem akkurat den teknologien, organisasjonen osv som vi trenger, og at det blir hyllevare? Det høres tåpelig ut, men faktisk er det akkurat det teorien bak gjeldende skattesystem (og NOU 2000:18) bygger på. Men det er selvsagt umulig. Ingen ville giddet å lete i det hele tatt.

Er det ikke da rimelig å sette en verdi på innsatsen? La oss se hva som skjer hvis vi gjør det.


Hyllevareprosjektet er ikke godt nok for noen. Oljeselskaper og leverandører setter i gang med å forbedre prosjektet. Hva er rimelig pris på en immateriell, kreativ utviklingsvirksomhet som kutter kostnadene med en milliard? Hvor stor investering av selskapenes interne ressurser skal vi tro skal til? Hva kan de få internasjonalt for å fjerne en milliard i kostnader?

Tenker vi oss at evnen til å fjerne en milliard er en handelsvare som etterspørres sterkt i verden, vil faktisk svaret være at prisen ligger ganske godt oppunder den samme milliarden. Men la oss slå av for kjente, og si 50%. Vi forutsetter at en enhet kunnskapskapital fører til to enheter investeringsreduksjoner. Modellen går faktisk enda lenger, og sier at opex reduseres like mye. Her er hva som skjer da:

Den samfunnsøkonomiske lønnsomhet flyr selvsagt i taket. Men selskapenes avkastning etter skatt faller faktisk jevnt jo mer man forsøker å forbedre prosjektet! Og når vi trekker fra det som skal til for å finansiere den rent fysiske investeringen, blir det nesten ikke noe igjen å betale for kunnskapen og kreativiteten!

Så lave internrenter på kunnskap betyr at den forvitrer. Selskaper som er dyktige nok til å forbedre et prosjekt som fra naturens side ikke var lønnsomt, har i virkeligheten ingen grunn til å gjøre det, ihvertfall ikke hvis de kan gjøre det samme andre steder der belønningen er bedre.

Noen vil si at kunnskap og teknologi kan brukes flere ganger. Den blir ikke «brukt opp» som når man kjøper inn ting. Det er riktig, men bare delvis. Noe av innsatsen er oppgave- eller regionspesifikk. Det som ikke er det, er begrenset i tid. Andre vil komme etter, og den ledelsen man hadde blir spist opp. Det må brukes penger til å skaffe ny kunnskapsledelse. Og nesten alt er kapasitetsmessig begrenset fordi man bruker menneskelige ressurser og ledelsesfunksjoner.

Derfor det settes en pris på kunnskapsanvendelsen.

Vi hører iblant noen si: Vis oss et prosjekt som er lønnsomt før skatt, men ikke etter skatt, så skal vi gjøre noe med det.
OK, industrien har vist frem noen store prosjekter som Ekofisk vanninjeksjon, Troll og Snøhvit, som var slik - og det ble gjort noe med det. Men det var store og strategisk viktige prosjekter. Man vil bare ytterst sjelden sette i gang det tunge arbeidet med å forhandle skatt.

De aller fleste urealiserte prosjekter er i utgangspunktet lønnsomme hverken før eller etter skatt. Noen av disse forblir på sokkelkartet gjemt i ulisensierte områder fordi ingen ville søke på dem til å begynne med. Noen forblir på listen over funn som er lagt på hyllen. Noen står på listen over funn under vurdering, og kan bli stående der i evigheter. Men det er sannsynlig at svært mange av disse kunne blitt lønnsomme både før og etter skatt hvis man bare forlangte 28% skatt av verdiøkningen skapt av menneskelig forbedringsinnsats, ikke 78%.

Det er derfor å stikke hodet i sanden å si at vi venter på de konkrete prosjektene som bare er lønnsomme før skatt. Vi vil aldri få se mer enn noen ytterst få av dem. De forsvinner bare inn i historiens mørke hvis vi ikke tar høyde for at de vil kunne bringes frem ved riktige insentiver.

Merk nå at dette gjelder alle slags felt, og alle slags forbedringsprosjekter, også øket utvinning fra eksisterende felt. Vi ser nå, særlig gjennom stortingsbehandlingen av oljemeldingen, en gryende forståelse for at noe må gjøres med skattesystemet. Politikerne er - ikke overraskende - særlig opptatt av det som er smått (småfelt, haleproduksjon), og det som høres ressurspolitisk korrekt ut (økt utvinningsgrad). Men det som er nytt og stort kan likevel ligge slik til at det ikke er lønnsomt fra naturens side likevel.

Men det er en god begynnelse. Kon-Kraft har fått ministerens og Regjeringens velsignelse til å utrede petroleumsskatt. Det er helt avgjørende at vi ikke roter dette til. Her må det gjøres grundig arbeide både for å begrunne behovet og vise at forbedringer også er i samfunnets interesse. Det er fremtiden vi må være opptatt av. Ingen vil øse milde gaver over prosjekter som ble besluttet under det gamle systemet; det var selskapenes egen risiko. Samtidig må vi huske at fremtiden også handler om troverdighet og forsigbarhet. Det motsatte må derfor heller ikke skje: At vi undergraver forutsetningene for det som er investert tidligere for å finansiere fremtiden.

Vi må ikke forhaste oss slik at vi kommer med dårlig begrunnede forslag. Problemet er at det haster allerede. Dette blir krevende.

Selskapsstrukturen
Det pågår fortsatt betydelig omstrukturering i verdens oljeindustri, inklusive leverandørindustrien. Samtidig innebærer utviklingen på norsk sokkel et betydelig endringsbehov for norske aktører. Statoil og Hydro vil - og bør - følge med de største i klassen til nye jaktmarker, og vi trenger et betydelig innslag av nye nisjeselskaper på norsk sokkel.

I forrige uke kom det ut en ny bok av Reve, Roland m. fl.: «Energi-Norges fremtid». Den omfatter også kraftsektoren og peker på hvordan begge energibaserte næringer konvergerer, og mange selskaper krysser over til det andre virksomhetsområdet. For begge norske næringer stiller boken oss overfor et valg: Skal vi først og fremst satse på å høste mest mulig til staten, stort sett fra de naturressursene vi allerede har funnet, eller skal vi satse på å utnytte kunnskaps- og teknologigrunnlaget til å vitalisere industrien? I det første ligger høy statsdeltakelse, sterkt statseie i Statoil og Hydro og høyt skattenivå. Leverandørindustrien smuldrer bort ettersom petroleumsressursene tømmes ut uten at nye finnes, og (for begge sektorer) ettersom man nøyer seg med å importere de fleste innsatsvarene. I vitaliseringsalternativet ligger voksende verdiskapning fra internasjonale aktiviteter for alle deler av denne totale energiklyngen, og fra ulike ringvirkninger av et fortsatt høyt teknologisk nivå i Norge.

Boken fokuserer særlig på økt offentlig FoU-innsats, herunder fiskale FoU-insentiver, og norsk industris muligheter for å omstrukturere seg. Den er bare såvidt innom de generelle fiskale rammebetingelsene, hvilket er en svakhet, men det er vel for å få frem egne poenger, som særlig går på eierskap.

Forfatterne legger stor vekt på at staten må selge seg ned i både Statoil, Hydro og Statkraft for å gi selskapene muligheter til å delta i den internasjonale omstruktureringen og skape verdier i alle attraktive markedssegmenter. Det er ikke vanskelig å være enig i det.

Dette er også en meget bedre tilnærmingsmåte enn den snevre debatten som fortsatt holdes i gang av enkelte journalister om å slå sammen Statoil og Hydro. Jeg skal ikke gjenta alle argumentene mot dette, for jeg tror ikke risikoen er stor for at det skjer, om ikke annet så fordi Hydro vil få bedre bud fra andre enn Statoil dersom Hydro faktisk skulle ønske å selge unna olje & gass-divisjonen, og det er grenser for hvor langt politikken kan og vil gå for å hindre det.

Derimot er det åpenbart at tilstrekkelig videre privatisering i tide vil gi begge selskapene et mye større utvalg av fremtidige muligheter, og hindre det som er det dårligste og mest sannsynlige resultatet hvis det ikke skjer vesentlige politikk-endringer: At Hydro forsvinner ut av landet enten ved eget valg eller ved salg, at Statoil låses inne på norsk sokkel og på lengre sikt blir tvunget til å overta etter internasjonale selskaper etter hvert som de mister interessen.

Strukturpolitikk er viktig ikke bare ut fra perspektivet i ”Energi-Norge”, som særlig sikter mot økt verdiskapning utenfor norsk sokkel, men også for fortsatt verdiskapning fra norsk sokkel. Bokens revitaliseringsmodell vil virke positivt hjemme også, men her skal det altså mer til. Ved siden av den fiskale siden må myndighetenes strukturpolitikk legge sterk vekt på mangfold.

Alle vet hvor viktig mangfold har vært for utviklingen av norsk sokkel fra begynnelsen av. Det gjelder både mangfold i innspill til myndighetene ved utformingen av politikken, og mangfold i alle deler av de kommersielle prosessene. Noen tror at betydningen av mangfold er avtakende, men da glemmer de at nettopp mangelen på mangfold blant oljeselskapene er blant de viktigste problemene som møter leverandørindustrien. Og så sent som i 17. runde så vi hvordan f. eks. Hydro og Statoil gikk etter helt ulike leteprosjekter. Skal vi finne de gjenværende uoppdagede ressursene, som er aller best gjemt på sokkelen, må vi sannelig ta vare på mangfoldet.

I denne forbindelse har vi - uansett privatisering - foran oss en stor gordisk knute når det gjelder Statoils utviklingsmuligheter, nemlig forholdet til selskapets nedstrømsmuligheter og salget av statens gass. For tiden tvinger rimelige habilitetskrav Statoil til å være varsom med å utvikle interesser som kjøper av gass og leverandør av nedstrømstjenester til seg selv. Det kan vise seg å bli et farlig handicap hvis de internasjonale oppstrømsmulighetene blir begrenset og det blir viktig å integrere seg inn i kraftproduksjon både for å utnytte mulighetene og sikre avsetningsmulighetene. Hvis vi ikke får en rask liberalisering og en reell konkurranse som gir transparente gassmarkeder, kan det tvinge seg frem en skilsmisse som kanskje vil kreve at Petoro må selge statens gass selv. Det vil selvsagt være en bitter pille fordi Statoil vil miste store volumer. Ved en gunstig markedsutvikling vil habilitetsproblemene bli mindre, men mangfoldshensynene vil bestå. Skulle vi i mellomtiden miste Hydro, vil etablering av Petoro som et eget, helst privatisert selskap, fortsatt være en aktuell tanke. Men jeg ser at et sterkt liberalisert marked med store, transeuropeiske energiselskaper som deltar både oppstrøms og nedstrøms i både petroleum og kraft gjør at det kan synes attraktivt med en sterk norsk deltaker. Det kan bli vanskelige valg, men de blir mest vanskelige hvis mangfoldet ellers svinner bort. Slik vil, kanskje paradoksalt nok, utviklingsmulighetene for Statoil kunne bli dårligere hvis vi skulle miste Hydro og flere internasjonale selskaper.

Og mangfoldet kan møte nok utfordringer under den pågående omstruktureringsprosessen i alle fall. Det gjør det svært viktig å sikre rammebetingelser som gjør at de internasjonale selskapene blir i Norge og at vi får flere nisjeselskaper. I modne områder er det særlig den norske leverandørindustrien som har bygget det meste av infrastrukturen som burde ha gode muligheter. For disse er det imidlertid en del fiskale forhold som begrenser, f. eks. skattemessig behandling av haleproduksjon og fjerning, og mangelen på konsolideringsmulighet mot land. Dessuten må de øvrige oljeselskapene bekymre seg mindre for at leverandørene blir konkurrenter. Man bør bli enige om kjøreregler som gir slike selskaper fritt frem i modne områder, kombinert med habilitetsregler slik at man unngår at de blir innsidespillere i større prosjekter der de eller nær beslektede selskaper skal konkurrere med andre leverandører.

Kort sagt må vi unngå å måtte velge mellom de internasjonale mulighetene som ligger i størrelse og integrasjon på den ene siden, og det mangfold som kreves for å utvikle norsk sokkel på den annen. Derfor krever også strukturpolitikken betydelige reformer på både det fiskale, reguleringsmessige og eierskapsmessige området, samt håndtering av den usikkerheten som foreligger om utviklingen av europeiske markeder.

Ser folk at de har nytte av oss?
Vi står altså overfor et stort forandringsbehov. Vi skal ikke underslå at mye av dette ligger hos oss selv, ikke minst i de indre samarbeidsforholdene mellom oljeselskaper og leverandører, som vil bli belyst i stor bredde senere i konferansen. Men både denne delen av saken og alle våre andre forbedringsambisjoner innenfor teknologi, organisasjon, internasjonalisering osv. henger i dominerende grad på ytre rammebetingelser.

Hvis vi forblir i terminologien til ”Energi-Norge”, er det knyttet svært sterke paradigmer til høstningsscenariet. Politikere, deler av myndighetssiden, deler av media og norsk opinion har fortsatt blikket mest festet på de antatt statiske, naturgitte ressursene. Det bygger opp under sterk statlig kontroll gjennom eierskap og høy skatt. Bare det å få gjennomslag for det faktum at verdiene fremover i dominerende grad må skapes, ikke bare finnes og utvinnes, er en betydelig utfordring.

Det ledsagende paradigme er at det som skapes av oljeindustrien er en slags gaver fra en rik onkel i Amerika som ikke må brukes, men spares, også fordi slike gaver ikke kan brukes uten de fryktede press- og inflasjonsvirkninger. Dette syn er enda sterkere forankret, også fordi det innebærer betydelige realiteter, som ikke minst leverandørindustrien nå opplever ved at valutakurs, renter og lønninger raskt bryter ned konkurranseevnen, slik som i resten av industrien.

Paradokset er at vi vil det samme som alle de som sier at vi må gjøre oss mindre avhengige av naturressursene, nemlig å skape verdier fra kunnskap og teknologi. De makroøkonomiske rikdomsproblemene er for det aller meste knyttet til hva vi allerede har gjort, ikke hva vi gjerne vil gjøre. Ikke desto mindre oppfattes det å satse på petroleumsindustrien som mer av det samme.

Kort sagt er det vanskelig for folk flest å se at de har noe nytte av petroleumsindustrien i det hele tatt. Alle pengene derfra sendes jo bare rett ut av landet i alle fall, der de havner hos våre konkurrenter eller det som verre er, produsenter av landminer og andre uhumskheter.

Hvorfor skal da folk flest i rollen som velgere ønske at deres politikere gjør noe for at denne næringen skal fortsette?

Det vil selvsagt hjelpe å få gjennomslag for perspektivet om verdiskapning utenom grunnrenten fra naturressursene, men vi håper jo på at det skal bli litt ekstra grunnrenteinntekter for staten fra fremtidige prosjekter også, selv om den selv gjør så godt den kan for å unngå det.

Vi kommer derfor ikke unna at temaet bruk av oljeinntekter har betydning for samfunnets vilje til å satse på denne industrien i fremtiden. Det vil fortsatt være statens inntekter som er mest synlige i lang tid fremover (og faktisk enda mer jo lenger forvitringen skrider frem, fordi det da blir ren høsting uten plagsomme investeringer i fremtiden).

Hvis det hadde vært slik at det var mulig å unngå mer innfasing av oljeinntekter, ville det kanskje vært uforsvarlig å reise spørsmålet om hvordan folk flest kan få bedre nytte av dem. Men slik er det jo ikke. Vi trapper allerede opp oljeinntektsbruken, og den virkelige planen - som det snakkes lite om - er å fortsette å gjøre det, men da rent defensivt for å møte stigende pensjonsutgifter.

Så pågår det en debatt om det lar seg gjøre å bruke oljepengene mer offensivt, til å øke rommet i økonomien slik at vi kan få en vekst både i privat sektor og offentlige inntekter som også kan hjelpe til å dekke inn pensjonsutgiftene i neste runde. Går det an å utnytte det faktum at ulik bruk av såkalte oljepenger har ulik innvirkning på forbruk, sparing, inflasjon, investering, tilbud og etterspørsel av arbeidskraft osv til å oppnå en offensiv tilnærming uten å destabilisere økonomien? Og kan vi i det hele tatt unngå å søke etter en slik strategi hvis oljepengene skal brukes i alle fall?

Politisk har debatten stagnert i skyttergravene. Den er imidlertid betydelig mer nyansert mellom fagøkonomer, som for eksempel mellom forfattergruppene bak disse to bøkene. Der går den ikke helt langs de samme linjer, men temaene er sterkt relaterte:

Den sterkere vekt på klyngeteori og andre såkalt endogene (interne) verdiskapningsfaktorer som ”Reve-siden” står for har betydning for forståelsen av petroleumsindustriens utviklingsmuligheter, men den øker også mulighetene for at en balansert strategi for mer offensiv bruk av oljeøkonomiens handlefrihet kan gi positive resultater.

Bekymringen for negative virkninger av raske omstillinger, risikoen for hollandsk syke og såkalt ”rent-seeking” som Isachsen-siden står for er også viktig for vår industri. Isachsen lanserer dessuten et interessant forslag som sikter mot å motivere folk flest for å beskytte Oljefondet, nemlig å bruke Alaska-idéen om å gi et årlig ”utbytte” til alle norske borgere, men da som investeringsinstrumenter som skal brukes til markedsbaserte investeringer. Dette forslaget vil faktisk også bidra til vårt mål om at folk flest skal se konkret nytte av hva vi driver med. Det er jo heller ikke så annerledes enn noen av Reve-sidens anbefalinger, eller synspunktene fra kapitalgruppen i Kon-Kraft.

Det synes derfor å kunne være konvergensmuligheter i den faglige diskusjonen. Problemet er at den skjer i form av bøker som kommer ut med års mellomrom. Det kan ta tid å vente på at den skal nå en form for ny konsensus, og enda lenger før en slik konsensus får politikerne opp av skyttergravene. I mellomtiden risikerer vi at det blir tatt gale beslutninger om skattepolitikk og pensjonsreform, og at det ikke blir tatt riktige beslutninger om petroleumspolitikken.

Det er ingen som har større interesse i at vi klarer å forene de rasjonelle delene fra begge sider av debatten, og få dette politisk operasjonelt så snart som mulig, enn nettopp petroleumsindustrien.

Jeg skal ikke gå dypere inn i dette nå enn å reise spørsmålet om dette er en diskusjon vi kan stå utenfor. Det er tross alt vår industri som har skapt de pengene det kives om, så vi har vel en viss rett til å mene noe om hvordan de skal brukes.

Omdømme
Selv om flere skulle få forståelsen av verdiskapningsperspektivet, gjenstår spørsmålet om disse gidder å ta de antatte belastningene ved å gjøre noe som oppfattes som gunstig for oljeindustrien. Det bringer oss inn i hele diskusjonen om næringens omdømme.

Den vanlige antakelsen er at omdømme handler om å bli likt. En ofte brukt tilnærmingsmåte er å se på de ulike gruppene i samfunnet og markere dem med smilys og grumpies, og så gjelder det å gjøre noe slik at også grumpies blir smilys.
Industrien må være sosialt ansvarlig og reflektere verdiene i samfunnet, heter det. Det er mange svakheter ved denne tankegangen.

1. Vi forutsetter at det stort sett er enighet i samfunnet om verdier og hvordan de skal komme til uttrykk. Det er det ikke. Et samfunns konsensus (politisk korrekthet) er en delvis påtvunget overbygning som svært mange i det stille kan være uenige i eller i tvil om. Det at de ikke utfordrer konsensusen betyr ikke at de liker dem som omfavner den. Tvert imot vil det kunne oppfattes som svakhet eller endog svik.

2. Generelt kan vi komme til å feiltolke verdiene og implikasjonene av disse. Det er lett å få øye på de mest ytterliggående eller tabloidiserte uttrykksformene som eksponeres av pressgrupper og media.

3. Refleksjonsstrategien betyr at vi gir fra oss påvirkningsmulighet. Vi fotostatkopierer det vi ser og sender det tilbake i forsterket form. Vi sier vi skal være "corporate citizens", men det viktigste ved det å være citizen er å hevde egne meninger og bidra til en demokratisk forandringsprosess. Refleksjonsstrategien dreper debatt og hindrer forandringsprosessene.

4. Ved å gjøre en dyd av å reflektere andres meninger devaluerer man seg selv. Man signaliserer at man er etterløpere, og dermed at det er ”de andre” som har rett. Hvis noen av ”de andre” oppfattes som våre motstandere, gir vi også dem rett. For oljeindustrien er dette svært skadelig. Det er et faktisk forhold at mange grupper gjerne vil bli kvitt hele industrien eller ha så lite av den som mulig. Refleksjonsstrategien legitimerer deres premisser og endog konklusjoner.

5. En åpenbar strategi for å prøve å bli likt er selvdestruktiv uansett. Ingen liker den som kommer krypende og tigger om å få være med. Å demonstrere at det er viktig å bli likt er å manifestere at man ikke tror man er likt. Hvorfor skal jeg like en som selv ikke tror han er likt?

6. Ved å kopiere andre blir man uspennende. Det er høyst sannsynlig at refleksjonsstrategien er blant grunnene til at industrien er blitt mer anonym i mediene. OK, man får store oppslag når noe går galt, men det får man alltid. Det man mister er dekningen av interessante spenninger og kontroversielle initiativ.


Det er litt underlig at man tar det for gitt at det gir innflytelse å være likt. Det er ingenting som tyder på at det faktisk er riktig. De næringene som har størst innflytelse på egne rammebetingelser er bønder, fiskere og shipping. Bønder er ihvertfall ikke spesielt godt likt, og oppfattes som tvert imot i gi helt blaffen i hva resten av samfunnet mener om dem. Redere er heller ikke spesielt godt likt. Fiskere er kanskje bedre likt, men det er helt sikkert ikke fordi de snakker andre etter munnen, for det gjør de ikke. De driver med mye politisk ukorrekt som sel- og hvalfangst, og i manges mening rovfiske.

Det som klart er felles for alle tre grupper er at de står beinhardt på for egne interesser og oppfattes tilsvarende.

Hva med fagbevegelsen, som er Norges største maktfaktor? LO er slett ikke elsket, hverken av utenforstående eller egne medlemmer. Pressefolk har makt, men er ikke spesielt godt likt. Og selvsagt ikke politikere og byråkrater, men de har jo makten i alle fall.



For å vende tilbake de gule ansiktene, må vi klare å forstå at det ikke er noe mål at alle smiler, snarere tvert imot. Hvis de gjør det, er det stor risiko for at de smiler av oss og ikke med oss. De som har klart motstridende interesser av våre, bør helst ha på geipen, for det viser at vi vinner frem med vårt. Her kan vi også holde oss til Mao.

Hvordan bygger vi da en styrke som kan gi innflytelse?

1. Vi må vise at det er viktig for samfunnet at det går bra med vår næring, fordi den har stor betydning for å bygge landet, sysselsetting, verdiskapning. Dette er nå et viktig tema for Kon-Kraft.

2. Vi må manifestere kompetanse og ressurssterkhet. Folk må få se at vi vet hva vi snakker om. Det vi sier kan ikke feies til side, for dette står det mektige hjerner og viljer bak.

3. Vi må vise selvtillit og sikre oss at alle ansatte er entusiastiske. Det handler først og fremst om være stolte av hovedmålene, som er å produsere mest mulig og billigst mulig energi. Dette er en moralsk dimensjon som handler om å være ærlig om hva man virkelig er og overbevist om at det er godt. Ingen har tillit til den som ikke har tillit til seg selv. Tror vi på at det vi gjør er rasjonelt, bør vi også kunne tro på at det blir verdsatt:


Jeg sier ikke at det er en fordel å være mislikt, men jeg sier at dette er feil parameter å styre etter. Husk Mao!

I et demokratisk samfunn handler det ikke om våpen, men likevel om styrke. Det er det å være ressurssterk, utstråle selvtillit, oppfattes som en ”mover”, ha mot til å utfordre andre, ha problemløsningsevne, råde over noe som er viktig for andre og som man slett ikke gir fra seg gratis osv. som gir både oppmerksomhet og innflytelse.

Politikk handler dessverre ikke om å gjøre det ”riktige”. Det handler ihvertfall ikke om å belønne de snille. Det handler om å bli gjenvalgt og få flertall, og de fleste politikere tror at det igjen betyr at man må styre mest mulig uskadd mellom særinteresser og andre potensielle bomber. Det betyr at man tilpasser seg de sterkeste kreftene som påvirker gjenvalgsmulighetene. Om de sterke også er snille har nesten ingen betydning. Ferdig med det.

4. Vi må bygge brede allianser, men bare ut fra styrke. Oljeindustrien og leverandørindustrien trenger hverandre og må bygge en mye mer solid allianse, som også krever at interne problemer løses. I neste omgang kommer resten av maritim næring, energiprodusenter og energibrukere, IKT-næringer osv.

5. Vi må arbeide for rettferdige, men forretningsmessige løsninger i forhold til grupper vi trenger å samhandle med, men i utgangspunktet kan ha konflikter med, her særlig fiskere, fiskeoppdrettere og lokale myndigheter. Med disse kan man få et saklig interessefellesskap som kan nærme seg allianser.

6. Naturligvis må vi overbevise om at vi ikke driver med skadelige eller uhederlige aktiviteter, men det må gjøres ut fra en overlegen, offensiv vinkling, ikke etterløpende, defensiv. ”Naturligvis har vi tatt vare på dette” - ikke ”ojsan, det har du rett i, det skal vi gjøre noe med, beklager at vi har syndet”. Og når kritikken skyter over målet eller bygger på feil, eller - som ofte er tilfellet her - det kreves helt gale prioriteringer, må vi våge å gå sterkt i forsvar for våre posisjoner, ikke flytte dem.

7. Vi må åpent og ærlig jobbe for det som er næringens og alliansenes fellesinteresser, ut fra den alminnelige underliggende forutsetning at det også er bra for hele samfunnet. Samtidig må vi fremme løsninger som det er så lett som mulig for et flertall av politikere å slutte seg til, så lenge de oppfyller de viktigste hensynene. Det betyr at vi må forsøke å løse deres problemer samtidig.

8. Generelt tilsier all erfaring at grupper og institusjoner som politikere og andre myndigheter finner det nyttig eller nødvendig å henvende seg til eller lytte til for å finne løsninger på egne utfordringer også får øket innflytelse. Derfor må vi delta i alle deler av samfunnsdebatten med innspill og løsningsforslag, når det har betydning for oss eller ligger innenfor vårt interesse- og kompetanseområde. Verdien av å være aktiv og interessant overstiger utvilsomt risikoen ved kanskje å tråkke noen på tærne.

Jeg har et klart inntrykk av at omstillingen fra den defensive refleksjonsstrategien - å være snill - til en offensiv styrkestrategi endelig er i gang. Det er særlig på grunn av det som har skjedd innenfor rammen av Kon-Kraft, allerede gjennom Kon-Krafts første arbeidsfase, og det som skal skje i neste fase virker også lovende. Dette blir det orientert om i morgen.

Dette er ingen nedvurdering av næringsorganisasjonenes arbeide, tvert imot, for de står jo bak og deltar i Kon-Kraft. Men det er mange grunner til at en bredere organisasjon i litt større avstand til enkeltbedriftene gir bedre arbeidsmuligheter for en offensiv linje. Man kan tale på vegne av en bred klyngeallianse, og man blir ikke bremset av eventuelle fryktsomme enkeltmedlemmer som fortsatt lider under sterke høflighets- og snillismesyndromer. Og mens næringsorganisasjoner ofte ligger i konkrete forhandlinger med myndighetene og må stille seg bak kortsiktige kompromisser, kan en slik organisasjon løfte blikket og gå for kreative og sterkt nyskapende primærløsninger.

Disse erfaringene taler for at Kon-Kraft blir videreført av en permanent institusjon med tilsvarende bredde og avstand, men da også helt frittstående fra myndighetene, som i lengden ikke kan ventes å drive opplysnings- og påvirkningsarbeide rettet mot dem selv. Denne muligheten blir nå satt på dagsorden. Et positivt vedtak og en skikkelig dugnad for å spa opp finansielle og menneskelige ressurser vil være den viktigste beslutning vi kan fatte i 2003.

Fra 2002 til 2003
2002 var et år med oppvåking til en brutal ny realitet. Det begynte ekstra ille fordi vi fortsatt ikke så noen åpning for skattedebatten og opplevde betydelige tilbakeslag i forhold til arealtilgang. Begge disse viktige temaene bedret seg imidlertid gjennom året. På mange måter har vi fått initiativet tilbake og dermed utfordringen til å komme opp med kreative løsninger.

Ved inngangen til 2003 har vi fått en ny dramatisk illustrasjon på utviklingen i form av en ny storkontrakt tapt til Spania. Man skal imidlertid være varsom med å sette den inn i et forvitringsperspektiv. Ikke under noe realistisk scenario kan eller bør vi forsøke å konkurrere på arbeidslønninger for lavkvalifisert arbeid. Det kan likevel ligge relevante problemstillinger her innenfor oppdragsutforming, omstillingsevne osv., men i alle fall representerer slike begivenheter varsel om forandring som må møtes med forandring.

I så måte kan vi sikkert vente oss at 2003 blir verre. Jeg ser ikke bort fra at vi f. eks. kan få beskjed om at en av de store aktørene dropper norsk sokkel, for nå ved inngangen til et nytt år ser vi begynnelsen på en viktig endring i de store selskapenes strategi: Volum er i ferd med å bli nedprioritert til fordel for lønnsomhet. Flere selskaper har varslet at de vil kvitte seg med de minst lønnsomme prosjektene.

Og vi vil helt sikkert oppleve flere utsalg av leverandørbedrifter, og kanskje også at kunnskap og teknologi flytter etter.

Det er umulig å si hva en eventuell krig med Irak vil føre til. En kortsiktig oljeprisøkning vil ikke hjelpe på de norske problemene. Hvis Bush lykkes med å innsette et USA-vennlig regime som åpner for internasjonale oljeselskaper, vil imidlertid konkurransebildet mellom vertslandene i ett slag forrykkes, kanskje mer enn etter Sovjet-Unionens fall. Det vil i så fall sette ytterligere fart i forvitningen i Norge.

Jo mer synlig forvitringen blir, jo mer øker naturligvis alles kriseforståelse. Vi har fortsatt et politisk flertall som nok er svært tungt å sette i bevegelse, men som fortsatt neppe tør å la petroleumsindustrien gå til grunne når de først ser en klar trussel om dette. Vi får feste oss ved dette og de positive trekkene fra 2002 som gir oss muligheter i 2003 og videre, og komme raskest mulig i gang med arbeidet for å vise styrke og presentere løsninger. Å kunne vise styrke er enda mer nødvendig i vanskelige tider.


Ramm Energy Partner, PO Box 104 Stovner, N-0913 Oslo, Norway.
Tel +47 21902000 or +47 92805015.
(Former name Ramm Kommunikasjon)

Email btn@getmail.no
This page last updated 17 October, 2010.