RETURN TO HOME PAGE OF RAMM KOMMUNIKASJON.

HANS HENRIK RAMM

FREMTIDSPERSPEKTIVER FOR NORSK SOKKEL

Modifikasjonskonferansen, Stavanger 28. mars 2006

For bare få år siden handlet fremtidsdiskusjonen om hvordan vi skulle unngå å falle rett inn i et forvitringsscenario for norsk sokkel. Den tiltakende modningen av norsk sokkel innenfor det strenge norske petroleumsskattesystemet medførte rekordlav leting og bortfall eller mangel på både nye prosjekter og tiltak for økt utvinning, forlenget senfase og annet som medførte industrielle oppdrag, herunder modifikasjon.

Slik er det ikke lenger. Oljeprisen er mer enn fordoblet, og det har skapt ny aktivitet og ny optimisme. Høy oljepris gjenskaper det finansielle volum som var gått tapt, og dermed blir det likevel tilstrekkelig betaling for kunnskap og organisasjon hos oljeselskapene.

Det er fort å glemme diskusjonen om langsiktig strategi når alt går så det suser, men det er fire ting vi ikke må glemme: Oljeprisen kommer fortsatt til å være syklisk, den er den samme over hele verden, modningen av norsk sokkel fortsetter, og det er i gode tider man må legge grunnlaget for de vanskeligere som alltid kommer.

For å ta oljeprisen først: Mange analytikere er idag ivrige etter å hevde at dagens høye nivå vil vedvare, eller bli enda høyere. Noen er til og med tilbake til syttitallets teorier om at stigende knapphet vil drive prisene til himmels og medføre energikrise og sammenbrudd.

Man bør ikke tro på noe av dette. Oljeprisen ligger fortsatt langt over det den ville vært under perfekt konkurranse. Forskjellen skyldes i hovedsak geopolitiske forhold. Den ville ramle igjen, kanskje ned til det halve, om freden skulle bryte løs i Midt-Østen. Man kan mene at det aldri vil skje, men verden er full av overraskelser. Hverken amerikanske presidenter eller andre statsledere er forever.

Selv om det ikke skjer, forteller historien oss at det straks setter inn motkrefter når oljeprisen blir høy, selv om det tar noen år før de virker. Etter OPEC 1 og OPEC 2 ble prisen drevet ned igjen fordi markedet klarte det miljøvernerne aldri har klart, å redusere energiinnholdet og særlig oljeinnholdet i den økonomiske veksten. Kanskje kan vi tro at det er mindre igjen av dette potensialet i den vestlige verden, men idag er etterspørselen drevet av Asia, og hvem kan si noe fornuftig om hvordan kinesisk økonomi kommer til å tilpasse seg?

Dessuten har vi idag langt flere alternativer til olje. Det mest nærliggende at vi får skift til mer bruk av gass. Det er heller ikke noen naturlov at gassprisen skal være koblet til oljeprisen. Gass er underlagt andre geopolitiske betingelser enn olje og kan derfor oppføre seg helt annerledes, ikke minst ettersom LNG-teknologien gradvis gjør gassmarkedet mer globalt. Og det samme gjelder ukonvensjonelle kilder som oljeskifter, tjæresand, konvertert kull og på lengre sikt gass i hydrater.

Verden har ubegrensede mengder energi, alle kan erstatte hverandre, og selv krav om dekarbonisering av utslipp vil ikke stanse oss.

Legg til økende globalisering og friere konkurranse, og vi må vente oss at både grunnrente, knapphetsrente og politisk rente vil forsvinne i det lange løp. Det eneste som vil holde energiprisene oppe er kravet om kunnskapsrente, som må oppfylles for å møte voksende utfordringer, og som bare de som har kunnskapen vil nyte godt av.

Det er bare sikten som er usikker, og den har overrasket oss før. Derfor er det best å være føre vàr.

Da kommer vi til poenget om at vi selvsagt ikke er alene om å leve godt på høy oljepris. Aktivitetsnivået er høyt overalt, og det gjenspeiles f. eks. i knappheten på ledige rigger, som vi burde ha forutsett, men som overrasket alle som trodde at letingen straks skulle skyte i været, og dessuten i at det ikke er blitt lettere å lokke de store internasjonale selskapene inn i nye prosjekter. Kunnskap og organisasjon er fortsatt knapphetsfaktorer som kun fylles opp over tid.

For oljeselskapene er det ikke noe problem at oljeregionene konkurrerer om produksjonsressursene. De har muligheter overalt der det finnes olje og gass. Det er leverandørindustrien som må være påpasselig med hva som skjer, eller kanskje riktigere: Det er Norge som må være påpasselig med hva som skjer med leverandørindustrien.

Det finnes i verden idag bare tre komplette og sterke petroleumsklynger: USA rundt Houston og Mexico-gulfen, UK og Norge. Det er her vi finner ledelsesfunksjonene og kunnskapsmiljøene for både oljeselskaper og leverandører. Litt arrogant kan vi si at resten av verdens petroleumsvirksomhet styres fra disse, men med noen store forbehold: Norge er antakelig fortsatt sterkest på teknologi, men svakest på internasjonalisering. Det er ikke så mye av resten av verden som virkelig styres fra Norge, og for mye av norsk industri er fortsatt for konsentrert om hjemmemarkedet.

Kartet over svake og sterke sider ved den norske petroleumsklyngen kan gjøres langt mer detaljert. Det som er sikkert, er at vi har begge. Det som også er sikkert, er at det er i en periode med sterk aktivitet at disse posisjonene lettest kan forandre seg. Klynge- og kunnskapsteori forteller oss at det er teknologiske paradigmeskifter som river ned tidligere tilsynelatende fjellsterke markedsledere og etablerer nye, og som i sin ytterste konsekvens kan flytte på hele klynger.

Jeg tror det var et slikt paradigmeskifte som ga Norge sin historiske mulighet til å skaffe seg sin egen petroleumsklynge, og ikke være et filialland fra begynnelsen av. Det var vår sedvanlige flaks som gjorde at oljeverdenen var på vei fra land til offshore akkurat da vi kom på banen. Vår egen innsats både fra staten og andre for å få til en ”infant industry”-strategi var nok en annen nødvendig forutsetning, men den ville neppe virket uten denne teknologiske åpningen. Det samme skjedde da Finland klarte å skape seg sin egen kommunikasjonsklynge fordi verden skulle inn i en mobil tidsalder.

Slike paradigmeskifter er hyppigere når aktiviteten vokser og utfordringene blir sterkere. De behøver ikke være så store og dramatiske som disse, men viktige nok for enkeltsektorer og enkeltbedrifter. Dette understreker betydningen av at vi i gode tider passer på å forsterke våre ledende posisjoner og fylle ut hullene.

Modningen har vi felles med de to andre etablerte klyngene, ihvertfall med UK, mens det kanskje kan være noe usikkert hvor langt den er fremskrevet i Mexico-gulfen. Det vi ikke har felles med dem, er et skattesystem som langsomt svekker konkurranseevnen med fremskridende modning. Svekkelsen fortsetter selv om oljeprisøkningen har bragt oss godt ut av faresonen, men vil bli et akutt problem i neste lavprisdel av syklusen, når den måtte inntre.

Spørsmålet er om andre regioner som ressursmessig er på et lavere modningsnivå kan makte å etablere sine egne teknologisterke petroleumsklynger. Vi ser ennå ikke noen tegn på det, men igjen er det farlig å stole på status quo. Særlig Russland er en region som kan overraske, men hva om f. eks. Irak eller Iran mot alle odds skulle bli stabile regioner med attraktive rammebetingelser? Under den støyende overflaten og de kvelende regimene finnes det lange siviliserte tradisjoner i begge land. Og kanskje kurderne klarer å løsrive seg og snu sin fragmenterte fortid til en moderne oljestat?

Men slike muligheter for nye konkurrenter ligger uansett frem i tid. På kort sikt er faktisk modningen en fordel, fordi den skaper nye utfordringer som kan drive frem ny kunnskap og teknologi. Det illustreres ikke minst av opplysningene som ligger i konferansedokumentene om at modifikasjonsandelen kan overstige hele 70 % av totalinvesteringene på norsk sokkel etter 2007.

So, what must we do?

La oss først slå fast at vi allerede er på høyden i forhold til det som utvilsomt er et viktig teknologisk paradigmeskifte: Automatisering, digitalisering, E-drift og antakelig IKT-teknologi i sin alminnelighet. Det illustreres av nyheten i forrige uke om at IBM skal etablere et internasjonalt senter for intelligente oljefelter og digitaliserte styringsanlegg i Stavanger. IBMs sjef for kjemikalier og petroleum sa at det norske oljemiljøet er helt i front i verden teknologisk [1]. Det er meget oppmuntrende at internasjonale giganter ser at de må være tilstede i Norge.

Et annet eksempel er en kommentar fra direktørene Judson Jacobs and Richard Ward i Upstream Technology Practice ved det amerikanske og globale konsulentselskapet Cambridge Energy Research Associates, Inc. (CERA) [2]:

And digital oil field technologies are still marching forward. The Norwegian oil industry has become a global leader in harnessing information technology to enhance its production practices. It has set a target of 65 to 70 percent recovery for a good part of its reserves and is already achieving these levels in some fields. Digital oil field practices will continue to improve. This means billions of additional barrels of oil—oil that would have previously remained trapped underground—will become accessible to us in coming years.
Dette betyr at vi må dra full nytte av vår lederskapsposisjon for også å kunne utnytte den kommersielt når hele verdens petroleumsvirksomhet og mange andre beslektede virksomheter etterhvert skal digitaliseres. Da er det flott at IBM og andre internasjonale selskaper vil være her, men vi må også sikre oss at spesialitetene blir sterkt forankret i norsk eierskap.

Eierskap i petroleumsklyngen har vært et sterkt debattert tema. Ihvertfall til inntil for noen år siden – jeg har ikke sett helt nye studier – forsvant eierskap ut av Norge i langt sterkere grad enn det kom inn. Mye av dette var positivt, fordi norske miljøer ble oppgradert i bredere internasjonale organisasjoner, både teknologisk og markedsmessig. Men norsk eierskap skaper mer robust forankring til Norge, og sikrer at kunnskapsrenten kommer tilbake til kunnskapsmiljøene for nyinvestering og for å fange opp nye venturebedrifter.

Den sterke inngangen av eierkapital i petroleumsklyngen er motsatt trenden for Norge som helhet, der det er norske investeringer ute som dominerer. Årsaken må være at utlendinger ser det som attraktivt å eie norske kompetansemiljøer, mens det i andre sektorer er norske kompetansemiljøer som vil skaffe seg lavkost produksjonskapasitet og markeder ute.

Spørsmålet er hva det er som gjør at det ofte er mer lønnsomt å selge kompetansebedrifter ut enn å beholde dem på norske hender. Noe av svaret kan ligge i den norske aksjerabatten, som nå sies å være sterkt redusert generelt, men jeg skulle gjerne vite om det likevel fortsatt gjelder kunnskapsbedrifter. Mer av svaret kan kanskje ligge i mangel på kvalifiserte norske kapitalister (ikke kapital i seg selv). I alle fall trenger vi å rette nye blikk på om det fortsatt er sider ved det norske kapitalmarkedet som sender nye idéer på billigsalg til utlandet.


[1] Aftenposten 26. mars 2006.
[2] Judson Jacobs and Richard Ward: Digital Oil Field of the Future. Cambridge Energy Research Associates, Inc. (CERA). CERA Week 2006. A Special Advertising Section to The Wall Street Journal 7. februar 2006. http://www.cera.com/ceraweek2006/wsj_feb7.pdf.

Ramm Kommunikasjon, PO Box 104 Stovner, N-0913 Oslo, Norway.
Tel +47 21902000.
Email btn@chello.no
This page last updated 9 September, 2006.