RETURN TO HOME PAGE OF RAMM KOMMUNIKASJON.

HANS HENRIK RAMM

HELT GRØNT ER GRØNT NOK

Ukeavisen Ledelse, mars 2006.

Det er ett viktig poeng som så langt ser ut til å ha unnsluppet debatten om kraftforsyning, miljø og grønne sertifikater: Etter beslutningen om at alle nye gasskraftverk skal ha CO2-håndtering vil all ny kraftproduksjon nødvendigvis måtte være ”grønn”.

Dermed har det ikke lenger noen hensikt å ha virkemidler som favoriserer investering i ”grønn” kraftproduksjon i forhold til ”ikke-grønn”.

Det eneste gjenværende målet er derfor å sikre kraftforsyningen. Norges kraftunderskudd er voksende, og vil bli akutt på kort sikt i Midt-Norge.

Det vil fortsatt kreve subsidiering, siden all ny kraft må være grønn. Det kan ikke være riktig å gjøre det dyrere enn nødvendig, hverken for staten eller forbrukerne.

Idag har vi mange svært forskjellige ordninger, og planlegger enda flere:

  • Vannkraftverk mottar ingen subsidier, men er tvert imot (over 5MW) underlagt en ekstra, høy grunnrenteskatt.

  • Vindkraft har 25% investeringsstøtte og delvis avgiftsfritak.

  • Staten må betale for CO2-rensing av gasskraftverket på Kårstø, og må ta det meste av regningen for fremtidige prosjekter også. Samtidig planlegges en ”verdikjede” for CO2 fra gasskraft til eventuell økt utvinning av olje, der staten må ta stor risiko.

  • Man har lenge planlagt å koble Norge til det svenske markedet for ”grønne sertifikater” som skal overføre ekstraregningen for vindkraft og mer eller mindre små vannkraftverk til forbrukerne. Nå er dette skrinlagt, men til gjengjeld loves omfattende nye ordninger eller forsterking av eksisterende.

  • Noen typer grønn energi mottar betydelig FoU-støtte m. v.

    Som følge av planene om å få ”grønne sertifikater” ble det også fremmet krav om at såkalt ”grønn varme” måtte få sine egne subsidier, for ikke å bli utkonkurrert av vindkraft. Det vil sikkert ikke forstumme når andre programmer skal erstatte sertifikatene.

    Dette er bare én illustrasjon på at så mange forskjellige ordninger skaper vridninger og delvis slår hverandre i hjel, og på at de ulike produksjonsformene har hver sine pressgrupper som aldri vil gi seg.

    Når noen blir særbeskattet og andre får store subsidier er det brennsikkert at det blir foretatt mange gale investeringsbeslutninger, og at det blir mye dyrere enn nødvendig å unngå kraftkrisene.

    Det er også svært uheldig at noen av subsidiene skal betales av staten i form av penger, andre av staten i form av eierskap og risikoavdekning, og atter andre av forbrukerne. Det øker risikoen for at det blir for mye investeringer i de energiformene som ikke skal finansieres over statsbudsjettets utgiftsside. Egentlig burde alt gå den veien, siden også disse utgiftsformålene burde vært avveid mot andre offentlige utgifter.

    Heller ikke grønne sertifikater ville skapt like rammebetingelser, bl. a. fordi svenskene allerede har et sertifikatmarked i drift, som de hverken kan eller vil forandre mye på. Det tilgodeser all ny vannkraft og litt gammel, men hverken ”grønn gasskraft” eller ”grønn varme”.

    Selv om vi skulle ta med småkraftverk (og ikke bare mikro/mini som etter Soria Moria), ville det svenske systemet omfattet mye mer vannkraft. Virkningen av dette ville fort blitt at investeringene og kraftbidraget ville forsvunnet til Sverige, mens regningene ville gått til norske forbrukere. Regjeringen har i tillegg pekt på andre grunner til at det ville blitt slik. Så ville vi blitt nødt til å subsidiere våre egne kraftprodusenter, kraftkrevende industri og sikkert vanlige forbrukere enda mer, og/eller betale for å få overført mer kraft fra Sverige.

    Det er imponerende at statsminister Jens Stoltenberg og olje- og energiminister Odd Roger Enoksen står oppreist for å ivareta sunn fornuft mot et gigantisk hylekor av politikere, miljøvernere, industriinteresser og media. En avtale med Sverige nå ville bundet oss for kanskje flere tiår til et opplegg som med stor sannsynlighet ikke ville ivaretatt norske interesser og gjort det vanskeligere å gjøre noe mer fornuftig.

    Det som nå er fornuftig, er å få samme skatter og én felles subsidieordning for all ny kraft og annen direkte konkurrerende ”grønn energi”, dvs. ”grønn varme”.

    Først må vi sørge for at ihvertfall ikke noen nye småkraftverk må betale grunnrenteskatt, ved å heve grensen fra 5 til 10MW. Dessuten bør man frita ekstraproduksjonen fra opprustning av gamle verk. Siden man ikke akter å tillate noe særlig utbygging av større anlegg, kan man kanskje like gjerne fjerne hele skatten for ny vannkraft.

    Det kan ikke lenger være noen fornuft i å særbeskatte dette store grønne kraftpotensialet, som nesten alle ville subsidiert gjennom sertifikater likevel. Uenigheten om størrelse får flertallet avklare gjennom konsesjonsbehandlingen i hvert enkelt tilfelle.

    Dessuten bør vi slå sammen alle andre ordninger til én felles tilskuddsordning for ny (grønn) kraftproduksjon enten det er vannkraft, vindkraft, grønn gasskraft eller bølgekraft, pluss grønn fjernvarme. Jo mer ny kraft som kommer på grunn av en bedre skatteordning, jo lavere kan denne subsidien settes.

    Resten får bli opp til markedet, som vil finne frem til de mest lønnsomme prosjektene, og ytterligere senke det samlede subsidiebehovet. Har vi ikke mer enn nok av andre formål å bruke pengene på?

    De som nå er fortørnet over tapet av sertifikatene får finne seg i resultatet og heller benytte anledningen til endelig å få ryddet opp i det energipolitiske kaoset.

    Ramm Kommunikasjon, PO Box 104 Stovner, N-0913 Oslo, Norway.
    Tel +47 21902000.
    Email btn@chello.no
    This page last updated 9 September, 2006.