RETURN TO HOME PAGE OF RAMM ENERGY PARTNER.

HANS HENRIK RAMM

PRELUDIUM: SAMMENDRAG AV EN GASSMELDING SOM IKKE BLE LAGT FREM

Innlegg på Norsk Petroleumsforenings Naturgasskonferanse 30. oktober 2002.

(Oppdatert versjon.)

Det var med blandede følelser jeg påtok meg dette oppdraget om å tre inn som erstatning for statsråden etter at det viste seg at han ikke kunne legge frem noen gassmelding i dag.

Det syntes jo som om det måtte bli galt. Hvis jeg redegjorde for mine forventninger til gassmeldingen, og det viste seg å stemme, ville jeg jo bli mistenkt for å ha lurt meg inn i OED og fått en tjuvkikk i utkastet. Og hvis jeg bommet helt, ville det virket som om jeg var helt på jordet.

Heldigvis ga komitéen meg en foredragstittel som åpner for fantasien. Et preludium kan være så mangt, men det er i alle fall et dikterverk. Og dermed ga løsningen seg selv. Det jeg skal presentere nå, er et

SAMMENDRAG AV EN GASSMELDING SOM IKKE BLE LAGT FREM:

Regjeringen viser til St. meld. nr 38 (2001-2002), der den redegjør for de krevende utfordringer knyttet til å gjennomføre en høy langsiktig utviklingsbane for petroleumsproduksjonen. Det er av avgjørende betydning for norsk økonomi at vi kan følge denne banen, fordi vi ved den lave banen ikke bare raskt vil miste skatteinntekter til staten, men også gå glipp av muligheten for å bygge videre på det unike kunnskapsgrunnlaget som den norske petroleumsklyngen er bærer av. Dette er Norges største genuine industriklynge og den eneste som er kunnskapsmessig verdensledende.

I årene fremover vil sammensetningen av verdiskapningen endre seg. Den såkalte grunnrenten som skyldes at man produserer fra store og lett tilgjengelige felt vil gradvis falle bort i alle fall. De særlig høye statsinntektene fra særbeskatning av denne grunnrenten vil således i alle tilfelle fases ut, og de vil ikke kunne erstattes av noen annen næring. Petroleumsklyngen vil likevel kunne fortsette å skape betydelige verdier basert på de mer vanskelig tilgjengelige ressursene og videreutvikling av den ervervede kunnskap og den etablerte infrastruktur, samt synergieffekter med andre viktige industrielle klynger, men dette vil dreie seg mest om verdier skapt ved menneskelig innsats.

Det er helt avgjørende for at denne fremtiden skal bli mulig at vi ikke forveksler grunnrente og kunnskapsrente. Det kan være krevende å skille de ulike typene avkastning fra hverandre. Vi må likevel gjøre et så godt forsøk som mulig på å gjøre dette, fordi både naturressurser og kunnskap ellers vil gå tapt, og klyngen vil gradvis gå til grunne. Regjeringen vil derfor legge frem en odelstingsproposisjon om endringer i petroleumsbeskatningen for å skjerme kunnskapsavkastning fra særskatt, slik at norsk sokkel fortsatt kan være konkurransedyktig og petroleumsnæringen fortsette å være lokomotivet for resten av klyngen og andre næringsgrener. Dette er særlig viktig fordi den overbeskatning av oppstrømssektoren som ellers vil finne sted raskt vil forplante seg til de nærliggende industrigrenene på grunn av skjebnefellesskapet i en tett industriell klynge med mange ulike interaktive prosesser.

Med "petroleumsklyngen" mener vi oljeselskapene og andre offshore rettighetshavere, næringskjedene ut fra disse i begge retninger og øvrige aktiviteter i disse bedriftene som drar nytte av kunnskapsmessige synergieffekter. Samtidig vil det være sekundære klynge- og synergieffekter med andre viktige klynger som den maritime klyngen, IKT-næringen, finansnæringen, energiproduksjon, petrokjemi, energibasert industri, havbruksnæringen osv. I praksis snakker vi da om en meget stor del av all norsk industri og næringsliv.

Regjeringens overordnede mål er å legge til rette generelle rammevilkår som også er innrettet mot disse klyngeeffektene. Regjeringen vil unngå selektiv næringsstøtte, og vil derfor heller ikke favorisere noen bestemt del av petroleumsklyngen eller den ytre storklyngen.

Når Regjeringen nå legger frem en egen stortingsmelding om bruk av gass i Norge, er dette derfor ikke uttrykk for en bestemt prioritering i forhold til de øvrige delene, men følger av at det er praktisk å omtale de ulike verdikjedene hver for seg.

Verdiskapning fra bruk av gass i Norge er del av den samlede verdiskapningen i næringskjeden nedstrøms fra gassproduksjonen. Regjeringen vil optimalisere den samlede verdiskapningen fra gass. For den eksportrettede del av dette vises til egne saker, særlig det nye regelverk for tariffering innenfor og adgang til gasstransportsystemet Gasled. Gjennom dette systemet vil gass kunne bringes på like, kommersielle vilkår både til utlandet og til Norge. Regjeringen legger til grunn at eventuelle tilleggstiltak i forhold til bruk av gass i Norge ikke berører de kommersielle beslutningene innenfor oppstrøms produksjon og det oppstrøms transportleddet. Statens ivaretaker Petoro er partner i disse aktivitetene og bør ikke benyttes som instrument til andre formål.

Fra gassen når land i Norge vil den kunne bidra til verdiskapning innenfor energiforsyning, energibasert industri, petrokjemi, havbruk, transport og mange andre formål. På denne måten vil gassen kunne virke som katalysator for nye og sterkere verdiskapende klyngeeffekter mellom flere deler av industrien og næringslivet.

Regjeringen vil understreke at målet er verdiskapning, ikke arbeidsplasser, distriktspolitikk e. l. Tiltak innenfor denne verdikjeden må derfor være tilsvarende begrunnet.

Regjeringen legger således ikke til grunn det syn som ofte bringes frem i debatten, at man skal ta et forhåndsstandpunkt til at omfattende ilandføring og etablering av et landbasert transportnett a priori er ønskelig og at man derfor må bidra med omfattende statsmidler for å realisere et slikt mål. Et slikt resonnement er selvmotsigende. Det vil ikke bidra til verdiskapning å bruke subsidier for å dekke opp et eventuelt gap mellom hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt og hva som måtte være politisk ønskelig.

Regjeringen deler heller ikke et syn som legger til grunn at grunnlagsinvesteringer som er ulønnsomme på kort sikt vil kunne bli lønnsomme på lengre sikt når kapitalen er nedskrevet og anleggene står igjen. De aktuelle investeringsmidler har alltid alternative formål, særlig når makroøkonomiske hensyn gjør at man må begrense den samlede aktiviteten innenlands. Selv om man velger å avstå fra fremtidig verdiskapning fra anlegg som bare er lønnsomme hvis man ser bort fra startfasen, vil den samlede verdiskapning bli større fra prosjekter som er lønnsomme hele veien.

Eventuelle tiltak for å fremme bruk av gass vil derfor i tilfelle måtte være rettet mot å korrigere for mulige markedsimperfeksjoner og/eller rammebetingelser som vanskeliggjør samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer.

En mulig markedsimperfeksjon for bruk av gass i Norge er at det på det tidspunktet man vurderer en eventuell investering i infrastruktur, særlig transportsystemer, ikke blir bragt inn i beslutningsgrunnlaget at flere potensielle kunder og/eller underleverandører vil kunne melde seg når anlegget først er bygget ut, dvs hva vi kan kalle en positiv eksternalitet i form av i øyeblikket ukjente, men likevel reelle ringvirkninger.

Dette er en virkelig mulighet, fordi det kan tenkes mange særlig mindre aktører som først vil få idéer og melde seg når forutsetningene er på plass og det er etablert et lokalt industrielt miljø. Vi har sett dette i industriparkene rundt ilandføringssteder på kysten.

Regjeringen ser det som rimelig at staten gjør seg opp en oppfatning om det mest sannsynlige omfang av slike ringvirkninger, og bidrar som brobygger inntil de materialiseres. Det vil være krevende å gjøre slike anslag, men det er ikke avgjørende at man treffer nøyaktig. I slike situasjoner gir "null" gjerne den største feilen.

Det vil heller ikke være hensiktsmessig eller nødvendig at et slikt statlig økonomisk engasjement blir varig eller at man legger opp til å erstatte staten med nye aktører enkeltvis. Det mest praktiske er at staten stiller opp med det mest mulige anslag for investorers nåverditap og risiko som følge av at man baserer en investering på et tilleggsgrunnlag som omfattes av betydelig usikkerhet med hensyn til når og om det materialiseres. Regjeringens foreløpige hypotese er at det beste vil være et fast, normert investeringstilskudd for alle investeringer av lik type der denne markedsimperfeksjonen kan regnes som vesentlig. Dermed unngås også forhandlinger om hvert enkelt prosjekt. Prosjektet bør deretter i sin helhet være aktørenes ansvar. Regjeringen vil derfor ikke opprette noe nytt statlig rørledningsselskap e.l., og slett ikke trekke inn Petoro, Gasled eller Gassco i denne sammenheng.

Et annet område som både handler om markedsimperfeksjon og rammebetingelser er miljø- og klimapolitikken. Miljøskader er en negativ eksternalitet som kan korrigeres ved å bygge inn miljøkostnadene gjennom avgifter eller kvotehandelssystemer. For klimapolitikkens vedkommende handler det særlig om utslipp av CO2. Slike utslipp bringes etter gjeldende beslutninger inn gjennom CO2-avgift på mange typer utslipp, herunder på oppstrømssiden, og med det kommende nasjonale kvotehandelssystem for øvrige sektorer.

Det er bred enighet om at klimapolitikken skal gjennomføres med såkalte kostnadseffektive tiltak. Dette innebærer at prosjektene skal belastes hva man måtte komme til er riktig samfunnsmessig miljøkostnad. Spørsmålet er hva det er.

Klimaproblemet, slik landene som deltar i Kyoto-prosessen ser på det, er globalt. Det er således de globale CO2-utslipp som er av betydning, og den samfunnsmessige miljøkostnad må derfor fastsettes på global basis. Nasjonale definisjoner gir ingen mening.

Klimavitenskapen, både selve de underliggende sammenhengene mellom klimagasser og klima, og enda mer de netto virkningene av eventuelle klimaendringer, er svært usikker. Hva verdien er av å unngå CO2-utslipp kan ikke fastslås objektivt. Den eneste måten å finne verdien er å se på hva som følger av de samlede valg og prioriteringer som gjøres av alle globale aktører. Den fremtidige pris i den internasjonale kvotemarkedet vil være det eneste mulige uttrykket for hvor farlig klimarisikoen betraktes og hvor mye man er villige til å betale for å unngå denne risikoen, som et samlet kollektiv beslutning på verdensbasis.

De beste anslag på hva denne prisen vil komme til å bli ligger i dag svært lavt, og klart lavere enn den norske CO2-avgiften. Det er også risiko for at den vil bli lavere enn i det norske tidlige kvotesystemet slik dette så langt er utformet.

Man kan som enkeltperson, organisasjon, parti eller regjering mene noe annet om dette, eventuelt beklage at prisen blir såpass lav. Regjeringens syn på betydningen av klimapolitikken er velkjent, men i denne sammenheng er det like lite relevant som andre syn. Å operere med en høyere klimakostnad i Norge enn internasjonalt har rasjonelt sett ingen mening.

Regjeringens tidligere oppfatning om at man bør ta mer enn nødvendig av CO2-reduksjonene nasjonalt har heller ingen praktisk mening når man kan bruke de kommende kvotemarkeder og fleksible mekanismer til å finansiere kostnadsrette reduksjonstiltak internasjonalt.

Regjeringen er derfor kommet til å ville avstå fra tiltak som ikke har reell klimamessig mening, selv om det kunne vært god symbolpolitikk for å markere Regjeringens standpunkt. Det vil imidlertid ikke være korrekt å markere mer partipolitiske standpunkter på samfunnets bekostning.

Regjeringen vil etter dette legge prinsippet om kostnadseffektiv gjennomføring fullt ut til grunn. Regjeringen vil derfor fremme forslag om å avvikle CO2-avgiften og utvide det nasjonale kvotesystemet slik at det omfatter alle utslipp det er praktisk mulig å få med. Det vil også bli mest mulig åpent og samordnet med andre kvotemarkeder i andre land, i EU og i verden som helhet etter hvert som disse blir etablert, samt koordinert med full utnyttelse av fleksible mekanismer.

Med dette håper vi at klimakostnadene som norske virksomheter skal pålegges ikke vil avvike for mye i noen retning fra det som kommer til å bli det globale kostnadsnivået på lengre sikt.

Dette tiltaket vil etter Regjeringens mening være svært viktig for å fremme bruk av gass i Norge.

Realistisk sett vil det ikke kunne bli noe økonomisk grunnlag for innenlandsk gassdistribusjon av betydning uten at det etableres gasskraftverk som kan bære tyngden av investeringskostnadene. Samtidig har det vist seg at utsiktene til at det under nåværende rammebetingelser med det første vil bli etablert gasskraftverk av noe slag er små.

Alle er kjent med at de tre konsesjoner som er gitt til gasskraftverk av den typen som er state of the art internasjonalt for tiden ikke vil bli benyttet, samtidig som gasskraftverk med CO2-håndtering enten vil være uforholdsmessig dyre eller ligge langt frem i tid.

Når det gjelder gasskraftverk med CO2-håndtering av den type som ville kunnet vært realisert tidlig, er Regjeringen kommet til at det er helt urealistisk å dekke kostnadsgapet over offentlige budsjetter. Det ville både være i strid med prinsippet om kostnadseffektiv gjennomføring og binde betydelige midler som kunne vært brukt meget bedre.

Usikkerheten er stor med hensyn til hvilken teknologi som på lengre sikt vil kunne vise seg å møte realistiske kostnadsnormer. Hvis Norge skulle forsere en egen teknologiutvikling er det således stor risiko for at vi havner i en blindgate i forhold til den internasjonale utviklingen. Private aktører kan ta slik risiko for prosjekter de har tro på, men det vil være galt å bruke statsmidler så spekulativt. Det vil også være galt å vente 10-15 år på å få frem den tunge gassetterspørselen fra gasskraftverk som er nødvendig for å få i gang en ønsket utvikling om bruk av gass i Norge.

Regjeringen er derfor kommet til at den vil skrinlegge alle programmer om en særnorsk statlig satsing på slike gasskraftverk, og isteden bygge fullt ut på Stortingets vedtak om ikke å stille strengere krav til denne teknologien enn det som vanlig internasjonalt. Vi må nemlig regne med at internasjonale krav vil avspeile den internasjonale teknologiske utviklingen. En naturlig konsekvens av Stortingets vedtak er derfor at vi aksepterer at norske gasskraftverk bygges i samsvar med det som til enhver tid er state of the art.

En slik avklaring, kombinert med omleggingen av avgifts- og kvotemarkedspolitikken, vil sterkt redusere usikkerheten omkring foreliggende og nye gasskraftverkprosjekter. Det viktigste her er at investorene vil vite at de miljøkostnader som skal bakes inn ikke vil bli høyere enn hos konkurrentene. Dette er forøvrig i samsvar med allerede etablert politikk. Vi unngår derved også at det teknologiske fokus i aktuelle selskaper forskyves som følge av urealistiske forventninger om hva staten virkelig kan bidra med.

Dette vil ikke i seg selv sikre at gasskraftverkene blir bygget, men det vil muliggjøre investeringsbeslutninger ut fra noe lavere prisforutsetninger enn ellers.

Meldingen omtaler også konsekvensene av at Norge har tiltrådt EUs gassdirektiv for de innenlandske gassmarkedene. Direktivet sikter mot å skape effektive markeder for gassdistribusjon innenfor systemer som sikrer fri tredjepartsadgang på rettferdige og markedsrette vilkår. Implementeringen av direktivet vil måtte bli noe annerledes for et innenlandsk gassmarked som er helt i sin barndom slik som i Norge, enn i de godt utbygde europeiske markeder. Regjeringen vil arbeide for nødvendige overgangsordninger m. v. for å fremme raskest mulig utvikling innenfor de foran skisserte rammer.

I den mer detaljerte omtalen av FoU-tiltakene presiserer Regjeringen at den statlige innsats i hovedsak bør rettes inn fra grunnforskningsnivået og opp til et nivå der det er naturlig at kommersielle aktører overtar. Produktrettet forskning, utvikling, prototypeutvikling etc. vil i hovedsak være et ansvar for aktørene, men det vil ikke hindre samarbeid om prosjekter som er interessante på flere nivåer.

Regjeringen understreker at forslaget om å beskytte kunnskapsavkastning fra særskatt er en helt avgjørende forutsetning for den kommersielle del av FoU-innsatsen. Tilsvarende skjerming vil bli innført innenfor øvrige sektorer med ressursbeskatning, herunder kraftsektoren, og Regjeringen vil arbeide videre med fiskale stimuleringstiltak for FoU i næringslivet generelt, og med bedring av kapitalmarkedene for å styrke tilgangen på privat risikokapital til særlig ventureformål og kunnskapsbedrifter generelt.

Vi må hele tiden erkjenne at det er klare grenser for hvor store midler vi kan vente å få til den samlede petroleums- og energiforskningen. Dette fremgår klart av statsbudsjettet. Det er derfor svært viktig å finne de riktige prinsipper og organisasjonsformer for fordeling og prioritering av forskningsmidlene.

Regjeringen mener at det ikke vil være riktig å fordele de tilgjengelige forskningsmidler etter politiske markeringsbehov, selv om dette kunne være fristende. Som hovedregel bør midlene derfor fordeles gjennom de ordinære, faglige fordelingssystemene under Norges Forskningsråd, som har den beste oversikten over hvor midlene kan gjøre mest nytte. Viktige hensyn her er at vi bygger videre der vi allerede har etablert lederposisjoner, at vi ikke dublerer forskningsinnsats på områder der internasjonal forskning og markedsutvikling likevel vil styre utviklingen, og at vi ikke presser frem premature teknologivalg når det kan føre oss inn i blindgater.

Det hindrer ikke at man skal kunne satse på dristige prosjekter, men at også FoU-innsatsen må underlegges kost/nytte-vurderinger, dvs. at risikoen må svare til oppsidemulighetene. Dette tilsier stor varsomhet med politisk overstyring av de faglige miljøene.

Regjeringen drøfter en mulig viktig modifikasjon av dette syn. Moderne klyngeteori sier at verdiskapningspotensialet i velfungerende industrielle klynger kan være vesentlig høyere enn innenfor andre områder, fordi det innenfor slike klyngen foregår en omfattende uformell kunnskapsutveksling som gir positive bytteforhold til de fleste deltakerne. Er klyngen også sterkt internasjonalisert kan den også lettere utnytte internasjonale synergimuligheter og raskt bringe produktene ut på globale massemarkeder innenfor den kritiske perioden før de blir hyllevare.

Regjeringen finner det svært sannsynlig at petroleumsklyngen oppfyller disse kriteriene. Det er derfor innenfor dette området, der vi allerede er ledende og har vist at vi kan utvikle spissteknologi, at verdiskapningspotensialet ved målrettet FoU-innsats er særlig stort, og herunder igjen særlig innenfor oppstrømsvirksomheten. For eksempel er det etablert med stor sikkerhet at utvinningsgraden for petroleum kan økes betydning med målrettet FoU. Ut fra resonnementene i St. meld. nr. 38 er det særlig viktig at vi tar dette i betraktning ved fordelingen av FoU-midlene.

Skulle det vært lagt overordnede politiske føringer på denne fordelingen, måtte det derfor vært å sikre at slike klyngeeffekter kommer med i betraktningen. Det er imidlertid mest et spørsmål om å sikre at forskningsinstitusjonene har tilstrekkelig kompetanse til å bringe disse hensyn inn i sine kost/nytte-vurderinger. Dette hensyn vil bli ivaretatt når Regjeringen oppnevner styringsorganer og definerer overordnede retningslinjer.

Regjeringen vil derfor ikke gå inn for særskilte, segmenterte programmer f. eks. for å fremme FoU for gasskraftverk med CO2-håndtering, eller for forskning på nye drivstoffer eller bilmotorteknologier. På disse områdene er usikkerheten stor om hvilken retning den internasjonale teknologiske utviklingen vil ta. Mange teknologier konkurrerer, og det er muligheter for gjennombrudd for f. eks. helt nye prinsipper innenfor batteriteknologien eller andre metoder for ikke-stasjonær mellomlagring av energi. Drivstoffmarkedet for biler og andre kommunikasjonsmidler er fullstendig internasjonalt og det vil være stor risiko forbundet med å bruke forskningsmidler å håpe at vi i Norge kan nå frem til noe som kan anvendes i den høyt standardiserte internasjonale bilparken.

Det kan selvsagt være unntak fra dette, som f. eks. på delområder der vi har særlige fortrinn eller lønnsomme anvendelsesområder, som f. eks. nye anvendelser av LNG. Mulighetene for distribusjon av LNG fra Snøhvit, med f. eks. anvendelse i ferjetrafikken, virker lovende. Det at Regjeringen ikke vil detaljstyre ovenfra hindrer selvsagt ikke at forskningsorganene selv kan finne frem til slike spesielle områder.

Tilsvarende må forskningsorganene selvsagt følge med i den internasjonale utviklingen, bidra til at vi ligger i forkant med å anvende, tilpasse og supplere ny internasjonal kunnskap til norsk verdiskapning. Et godt eksempel er hydrogen. Hydrogen er som kjent ikke en energikilde, men en mulig energibærer, som kan produseres fra naturgass. Det er derfor først og fremst hydrogenproduksjon som marked for gass som er interessant. Hvis det virkelig utvikler seg et internasjonalt marked for hydrogen og hydrogenbaserte applikasjoner, f. eks. brenselceller, kan tilsvarende produksjon vise seg å være en interessant utvidelse av næringskjeden fra norsk gass, ute eller hjemme. Hydrogen er ingen konkurrent til olje og gass, men et mulig marked.

Et helt annet spørsmål melder seg når det gjelder statens spesielle rolle som stor rettighetshaver og investor i oppstrømssektoren. Her deltar staten som kommersiell partner på lik linje med andre kommersielle aktører. Her må derfor staten bidra til kunnskaps- og teknologiutvikling på lik linje med disse aktørene, dvs. innenfor den av FoU-arbeidet som er et kommersielt ansvar, dvs. ikke noe naturlig ansvar for de ordinære forskningsorganene som skal arbeide på et mer grunnleggende plan der man supplerer eller legger grunnlaget for den kommersielle innsatsen.

Det vises i denne forbindelse til et kommende forslag om å avsette en del av Petroleumsfondet til et eget fond for petroleumsrettet FoU, for å dekke statens innsats til FoU som rettighetshaver.

Bruk av CO2 som injeksjonsgass for å fremme oljeproduksjonen omtales ofte som en interessant mulighet. Dette bør først og fremst behandles som en del av teknologiutviklingen på sokkelen i den grad det virkelig er kommersielt interessant. Vi må huske på at dette markedet kan vise seg begrenset, fordi CO2 ikke bør blandes inn i reservoarer som også er gassprodusenter. Dette er således ikke noen selvstendig grunn til å fremme f. eks. CO2-separasjon fra gasskraftverk, men hvis kombinasjonen av de kostnadseffektive virkemidlene i klimapolitikken og en selvstendig markedsverdi for CO2 til dette eller andre formål fører til at eiere av gasskraftverk finner det lønnsomt å investere i slik separasjon, er det jo bare fint.

Oppsummert vil således Regjeringens bidrag til fremme av bruk av gass i Norge være:

1. Sikring av oppstrømssiden og hele petroleumsklyngen, og dermed et mangfold av mulige forsyningskilder for gass langs hele kysten, ved å gjennomføre de endringer i rammebetingelser som er nødvendige for å realisere den langsiktige utviklingsbanen i St. meld. nr. 38. Sentrale elementer her er et nytt skattesystem som skjermer kunnskapsavkastning fra særskatt og dermed begrenser særskattegrunnlaget til virkelig grunnrente, og et nytt fond for petroleumsrettet FoU for å ivareta det ansvaret for den kommersielle delen av FoU-innsatsen staten har som rettighetshaver.

2. Et effektivt oppstrøms transportsystem som kan bringe gass også til Norge gjennom etableringen av Gasled og Gassco og et effektivt regime for tariffer og adgang.

3. Forskuttering av normerte positive eksternaliteter knyttet til etablering av transportsystemer for gass på land, for eksempel ved hjelp av et investeringstilskudd

4. Konsekvent gjennomføring av klimapolitikken etter prinsippet om kostnadseffektive virkemidler, spesielt erstatning av dagens CO2-avgift og det smale kvotesystemet med et bredt og åpent kvotesystem som best mulig tilpasser miljøkostnadene til det langsiktige internasjonale kvoteprisnivået, slik at usikkerheten om dette delen av rammebetingelsene for gasskraftverk fjernes

5. Videre fjerning av usikkerhet ved å fastslå at norske miljømessige krav til gasskraftverk følger den internasjonale utviklingen, at Regjeringen ser positivt på alle gasskraftverk basert på teknologi som er state of the art, og at Regjeringen ikke vil subsidiere eller på annen måte presse frem gasskraftverk basert på dyrere teknologi.

6. Fornuftig tilpasning av EUs gassdirektiv og etablering av fornuftige rammebetingelser for omsetning og distribusjon av gass, for å lette etableringen av regionale og lokale distribusjonssystemer godt tilpasset brukernes behov

7. Eventuelle nødvendige tiltak for å sikre at våre forskningsinstitusjoner og andre er løpende oppdatert om den internasjonale utviklingen innen energimarkedene, relevant teknologi osv. med sikte på trekke nytte av dette for å møte etterspørselen etter gass ute og fremme mulighetene for økt bruk av gass hjemme

8. Gjennomgang av kraftverksbeskatningen m v med sikte på å sikre at beskatningen heller ikke der rammer kunnskapsavkastning.

9. Generelle tiltak for å bedre fiskale rammebetingelser og tilgangen på norsk risikovillig kapital for å sikre optimale betingelser for nyskapning, idet dette er særlig viktig for petroleumsklyngen med tilhørende næringskjeder i begge retninger, der vi har særlige forutsetninger.

Dette er etter Regjeringens mening et meget sterkt og virksomt program for å fremme lønnsom anvendelse av gass i Norge, og overlegent andre typer programmer som måtte være basert på subsidiering, fordi disse ikke vil sikre reell verdiskapning, kun kostbare politiske mål. Hvor stor andel av den norske gassproduksjonen eller hvor stort absolutt volum dette måtte føre til, blir da et resultat og ikke noe forhåndsoppsatt mål.

Det er fremmet mange forslag om sterkere virkemidler, og Regjeringen er fortsatt villig til å vurdere slike, men de må i så fall ha reell verdiskapning som mål. Forslagsstillerne må da klargjøre om det er dette som er målet, eller om det reelle målet er å skape arbeidsplasser eller favorisere bestemte enkeltsektorer. De må også kunne begrunne sine forslag konkret med hva det er som hindrer at verdiskapningen finner sted i markedet, dvs at det finnes spesielle forhold som skaper avstand mellom samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Det bør ikke gis støtte til formål som er lønnsomme i alle fall, eller som aldri kan bli lønnsomme.

Ut fra at en hovedbegrensning i den norske økonomien er tilgang på arbeidskraft, mener Regjeringen at det ikke er noe mål å skape nye arbeidsplasser som ikke oppfyller kravet om samfunnsøkonomisk lønnsom verdiskapning.

Regjeringen er oppmerksom på at det kan argumenteres for at det på lang sikt kan lønne seg å forskuttere forventede langsiktige trender, særlig slike som er knyttet til klimapolitikken, fordi man da kan sitte med ledertrøyen for teknologi som vil tvinge seg frem etter som verden vil stille stadig sterkere klimapolitiske krav gjennom neste generasjons klimaavtaler etter Kyoto osv.

Det er klart at man på basis av politiske overbevisninger kan ønske seg at verden virkelig vil legge seg på en slik kurs. Mer realistisk vurdert vil dette være usikkert. Gjennomføring av den Kyoto-avtalen vi har er blitt meget krevende. Praktisk talt alle andre land utenom Norge har sikret seg mer eller mindre landspesifikke ordninger som har redusert eller helt eliminert deres økonomiske belastning. Det vitenskapelige grunnlaget har vist seg usikkert og kontroversielt. Selv om landene som deltar i klimasamarbeidet støtter seg til det internasjonale klimapanelet, er det internasjonalt ellers rettet sterk kritikk mot panelets metoder og konklusjoner. Mange internasjonale forskere og institusjoner har mer tro på en konkurrerende teori om at solare påvirkninger dominerer over drivhuseffekten. Det må innrømmes at denne teorien hittil har vist seg å kunne forklare observerte klimavariasjoner bedre enn drivhusteorien, herunder spesielt at den faktisk forklarer den kraftige oppvarming vi har registrert de seneste årene, mens drivhusteorien skulle ha tilsagt en jevnere oppvarming.

Usikkerheten både om den grunnleggende vitenskapen og de langsiktige virkningene vil trolig vedvare. Det vil derfor være mulig for alle å velge hva man vil tro på ut fra politiske behov og nasjonale egeninteresser, og det er sikker erfaring for at det kan inntreffe raske og sterke paradigmeskifter i politikken. Det skal ikke mer til enn at verden går inn i en kaldere periode, hvilket ikke kan utelukkes, fordi naturlige variasjoner er et faktum uansett teori. Et internasjonalt økonomisk tilbakeslag vil også kunne endre fokus fra miljøvern til økonomisk vekst.

I alle fall er muligheten for at tilstrekkelig mange land, inklusive USA og utviklingslandene, vil påføre seg sterke økonomiske belastninger eller godta sterke begrensninger i energiforsyningen ikke overbevisende, og det kan godt tenkes at landene sier seg fornøyd med det som blir gjort nå og at klimapolitikken senere glir i bakgrunnen til fordel for andre oppgaver. Det er heller ikke noen garanti for at miljøbevegelsen i et 10-20 års perspektiv vil finne det hensiktsmessig å ha klimapolitikken som hovedsatsingsområde.

Uansett hva man måtte ønske seg, ser Regjeringen det ikke riktig å anbefale at staten gjør store investeringer på grunnlag av usikre forventninger til en bestemt klimapolitisk utvikling. Det representerer en kommersiell risiko som ikke er statens oppgave. Private aktører kan naturligvis gjøre hva de vil på egen risiko.

Regjeringen ser imidlertid i alle fall lyst på mulighetene for verdiskapning basert på gass, og på Norges fremtid som gassnasjon. At verden i fremtiden vil trenge mye og helst rimelig energi er i motsetning til mange andre hypoteser en meget sikker forutsigelse. Hvis vi steller oss fornuftig, er det all grunn til at Norge kan være en oljenasjon i minst 50 år, og en gassnasjon i minst 100 år, og at vår dynamiske petroleumsklynge kan utvikle seg videre til en bredere energiklynge i det tempo det internasjonalt vil bli behov for nye energikilder, enten det blir andre fossile ressurser som kull eller hydrater, eller det blir nye fornybare kilder. Det er egentlig bare kjernekraft som ikke er noen naturlig forlengelse av Norges kompetansebase, og det er lite sannsynlig at kjernekraft i overskuelig fremtid vil fortrenge alle andre energikilder, selv om det måtte komme teknologiske gjennombrudd, som forøvrig er like sannsynlige for alle slags energikilder.

Bruk av gass på land i Norge til ulike formål knytter seg naturlig opp til den oppstrømsbaserte teknologibasen og favoriseres selvsagt også av selve nærheten til gassproduksjonen. Siden Norges fremtidige vannkraftpotensiale må sies å være uttømt, vil det bare være et spørsmål om tid før gasskraftutbyggingen kommer i gang for alvor, når vi ikke lenger vil legge særlige avgiftsmessige og andre hindringer i veien. Med gasskraftverk vil det bli tilstrekkelig etterspørsel til å bygge ut nasjonale distribusjonssystemer som igjen vil gi muligheter for et mangfold av andre anvendelser, der det kun er fantasi og kreativitet som setter grenser.

Det er Regjeringens faste overbevisning at Norge skal fortsette å være et energiland både på eksportmarkedene og industrielt i Norge, og at vi vil gjøre det på en slik måte at vi kan være stolt av dette på alle måter, også miljømessig. Denne meldingen omtaler ikke andre miljøspørsmål eller forholdet til fiskerisektoren, men på disse områdene setter vi våre egne nasjonale mål som ligger fast. Vi ønsker at konflikter knyttet til bruk av havet skal avløses av partnerskap og felles utnyttelse, og her vil Regjeringen gjøre en aktiv innsats som brobygger og regulator.

Kombinert med en næringsvennlig og nyskapningsvennlig alminnelig økonomisk politikk er det ingen grunn til at vi ikke skal nå våre mål om høy verdiskapning og industriell vekst i alle deler av landet. Gassbasert virksomhet vil få en bred plass i dette bildet.

*****
Preludium slutt.

Jeg regner med at alle nå er helt overbevist om at dette ikke er noe sammendrag av den meldingen som statsråden likevel skal presentere for oss på fredag, og at jeg derved unngår alle mistanker om spionasje eller å ha gått statsråden i næringen.

Hvilken versjon som ville gjort hver enkelt av dere mest lykkelig og vært til best nytte for Kongeriket, får hver av dere mene akkurat hva dere vil om. Og det er jeg sikker på at dere vil gjøre.

Ramm Energy Partner, PO Box 104 Stovner, N-0913 Oslo, Norway.
Tel +47 21902000 or +47 92805015.
(Former name Ramm Kommunikasjon)

Email btn@getmail.no
This page last updated 17 October, 2010.