RETURN TO HOME PAGE OF RAMM ENERGY PARTNER.

HANS HENRIK RAMM

BRUK AV NATURGASS I NORGE

Innlegg på Norsk Hydros seminar Bergen 8 November 2001.

Utredningen "Ta naturgassen i bruk" fra Ap og LO er et spennende og perspektivrikt dokument. Jeg er helt enig i at vi må utnytte alle realistiske muligheter for å nyttiggjøre oss mer av våre egne gassressurser, og at vi må få en god strategi for dette. Men det vil vel neppe komme som noen overraskelse at jeg vil legge større vekt på "realistisk" og fremheve sterkere at det vi gjør må ha solid økonomisk begrunnelse.

Strategiske investeringer
Først noen ord om statens forhold til store strategiske investeringer. Det er riktig at det er en offentlig oppgave å bidra til en hensiktsmessig infrastruktur, også for næringsvirksomhet. Det er også riktig at det kan tenkes svært interessante store prosjekter som på grunn av sin langsiktighet kan være vanskelig å realisere med kun privat kapital, selv om de kan legge grunnlaget for stor verdiskapning på lengre sikt. Et godt eksempel på dette er nettopp vannkraftutbyggingen.

Tankegangen er at en kommersiell bedrift må ha tilstrekkelig avkastning på sin kapital slik at investeringen blir tilbakebetalt raskt nok. Verdiskapning langt frem, fra nedskrevne men fortsatt fullt virksomme anlegg, kommer lite med i regnestykket fordi inntektene må neddiskonteres. Like fullt er anleggene av stor verdi for menneskene og industrien som lever i fremtiden.

Økonomiske purister vil si at dette er et dårlig argument, fordi kapitalen har alternativ anvendelse og samlede verdier vil i alle fall bli høyere hvis avkastningskravet opprettholdes år for år. Det er imidlertid ikke nødvendigvis riktig, f. eks. hvis alternativet er at staten bruker pengene til forbruk.

I vår økonomi er det også spørsmål om alternativ anvendelse av arbeidskraften. En strategisk investering vil også ta arbeidskraft bort fra mer lønnsomme prosjekter, med mindre alternativet er andre politisk bestemte investeringer med lav avkastning.

Det er imidlertid en side av saken vi ikke kommer bort fra, og det er at det private regnestykket ikke vil dekke inn det som kalles "eksternaliteter", dvs. virkninger for andre enn dem som tar investeringsbeslutningen. Investeringen kan derfor samfunnsmessig være enten mer eller mindre lønnsom enn bedriftsøkonomisk. Investeringer i infrastruktur som er forholdsvis allment tilgjengelig vil oftest være mer lønnsomme. Hvis det ikke er praktisk mulig å bringe disse verdiene inn i prosjektøkonomien, f. eks. ved betalte tjenester, kan det være riktig med en offentlig innsats.

Veibygging er et opplagt eksempel på dette. Et nærmere sammenligningsgrunnlag for utbygging av transportanlegg for gass kan være kraftnettet. Det er idag kommersialisert ved at alle brukere betaler tariff. Utvidelser av nettet skal i prinsippet være lønnsomme. I bunnen ligger likevel fordeler fra de tidlige statlige investeringene, men det er neppe stort rom for å hevde at de som vil knytte seg til et nytt gassnett har krav på nye subsidier fra staten ut fra hensynet til likebehandling med strømkundene. I stor grad vil det dreie seg om de samme kundene. Man kan derfor like gjerne betrakte et distribusjonssystem for gass som en tilleggsinvestering til et samlet energisystem. I kraftnettet skal nå tilleggsinvesteringer møte lønnsomhetskrav.

Men anlegg for distribusjon av gass kan utvilsomt skape ringvirkninger man ikke fra begynnelsen av har oversikt over. Mulige brukere man kjenner på investeringstidspunktet vil kunne bringes inn i kalkylene som eiere eller kunder, men det vil ikke være tilfelle for dem man ikke kjenner. Den langsiktige, samfunnsøkonomiske lønnsomheten vil derfor være større enn den umiddelbare, bedriftsøkonomiske lønnsomheten, men det er vanskelig å si hvor mye større.

Denne tilleggsverdien begrenses av at også de ukjente kunder normalt vil være tilknyttet strømnettet. Det blir derfor bare relevant å regne dem med hvis gassen dekker et behov som ikke strømmen kunne dekke (f. eks. industrielt råstoff), eller hvis energien blir billigere. Det siste kan tenkes hvis man ved å levere gass direkte kan få høyere virkningsgrad enn hvis den konverteres til kraft i et gasskraftverk. Men hvis vi forutsetter at nye gasskraftverk legges slik at man utnytter alle spillvarmemuligheter osv er det ikke sikkert prisforskjellen blir så stor.

Nå kan det imidlertid tenkes en viss gjensidig avhengighet av disse elementene. Optimal beliggenhet av kraftverkene kan forutsette at også andre behov bidrar til investering i transportkapasitet; typisk for et gasskraftverk på Østlandet.

Det kan også tenkes andre årsaker til at en offentlig medvirkning kan realisere tilleggsverdier, eller fasilitere et lønnsomt prosjekt som ikke ellers ville blitt realisert. Investering i en dyr hovedledning til en bestemt region vil oftest kreve medvirkning av flere brukere. I Norge kan vi ikke uten videre forutsette at alle aktuelle brukere vil medvirke. Det kan dreie seg om statlige, fylkeskommunale, kommunale eller halvoffentlige organer, eller bedrifter/institusjoner som kan ha sin egen favorittstrategi. Energiforsyning og grunnlagsinvesteringer er fortsatt sterkt integrert i det offentlige regulerings- og planleggingsapparatet.

Man kan også tenke seg en sammenheng mellom statlig medvirkning i en strategisk investering og fremtidige rammebetingelser for de tilknyttede aktivitetene. Politikerne kan handle ut fra en fremtidig visjon som de siden vil arbeide for å gjennomføre, mens andre vil kunne være usikre på hva myndighetene vil bidra med for fremtiden. Omvendt kan en slik beslutning knytte opp politikken av prestisjegrunner osv. til å fortsette å legge forholdene til rette.

Det er mao. mye som staten selv har styring over eller innflytelse på som kan løses hvis staten er med, men ikke hvis en privat aktør må reise rundt for å overtale alle småkonger - og staten selv. Statsmakt kan på en måte brukes som motbrann mot statsmakt.

Prinsippet må derfor være at det er fornuftig at staten medvirker i den utstrekning dette kan dekke inn eksternaliteter og bøte på imperfeksjoner. Kostnader og risiko som staten påtar seg må imidlertid svare til verdien av disse. Det vil aldri være lett å finne riktig balanse. Det er ikke vanskelig å finne teoretiske argumenter i rekke og rad, som jeg har gjort her, men man må ikke av den grunn bare haste avgårde.

Nærmer man seg problemstillingen fra den andre enden, er det heller ikke vanskelig å finne argumenter som advarer mot en for sterk statlig medvirkning. Hvis aktørene vet at staten er parat til å delta, kan de spekulere i det ved å overdrive sin egen risikoaversjon eller nedvurdere virkelige, kjente muligheter, slik at staten faktisk ender opp med å betale for noe som "allerede er betalt", dvs å subsidiere. Blir forventningene og insentivene for sterke, kan statens rolle overta som dominerende drivkraft. Jo mindre kommersielt grunnlag, jo mer øker risikoen for at en strategisk investering som synes tiltrekkende i øyeblikket kan vise seg å bli en fullstendig bommert.

Man må derfor forsøke å konkretisere alle hensynene i forhold til hvert enkelt prosjekt.

For investeringer i infrastruktur for gass synes jeg det er svært vanskelig å tenke seg at dette vil kunne summere seg opp til at staten skal være hovedentrepenør eller ta hovedtyngden av finansieringen og risikoen. Dette formålet avviker for sterkt fra f. eks. veibygging der eksternalitetene (uten veiprising) er 100% av verdiskapningen.

Utredningen fra Ap/LO peker på et svært viktig moment: Hvis det først foreligger lønnsomt grunnlag for bygging av en gassledning, er det små marginale kostnader for å utvide kapasiteten. Da vil selv ganske spekulative teorier om hva som senere kan komme berettige slike svært rimelige tilleggsinvesteringer. Det synes derfor absolutt rasjonelt at staten gir tilskudd til kapasitetsutvidelse når kommersielle aktører allerede har tatt en investeringsbeslutning. Problemet er at man risikerer at investorene spekulerer i at slike tilskudd vil komme og derved sniker seg unna med mindre risiko enn de normalt ville tatt.

Min skepsis til statlig finansiell medvirkning i slike totalprosjekter vil således øke med omfanget og for ordninger som overfører hovedbeslutningene til den politiske verden. Det vil være lettere å tenke seg at en statlig eksponering på 10-20% og kanskje litt mer kan ha en reell berettigelse som brobygger fra bedriftsøkonomi til samfunnsøkonomi. Hvor langt man i praksis bør gå, bør være gjenstand for en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Man må ihvertfall ikke gjøre det motsatte: Vedta på forhånd at dette er noe vi vil gjøre, og så spørre hvor mye staten må investere for å få det til. Da blir man fort klappet inn i store økonomiske forpliktelser av ivrige private aktører som aldri har noe imot at staten tar regningen.

Næringskjedeillusjonen
Uten at det vel sies direkte, synes det å ligge implisitt i utredningen at det pr. definisjon er mye å tjene på å følge gassen lenger ned i næringskjeden enn bare å eksportere den. Man viser bl. a. til OPEC-land som bare satser på utvinning og eksport, og at dette "gir lav vekst og svak økonomisk utvikling". Dette er en variant av det ganske utbredte syn at råvareproduksjon er basert på enkel teknologi som gir lav merverdi, mens videreforedling er avansert og gir høy merverdi.

Dette har klassisk vært en del av debatten om internasjonal utvikling. Fattige land produserer råvarer med enkel teknologi og forblir fattige; rike land kjøper varene, videreforedler dem med avansert teknologi og blir rikere.

Dette er imidlertid en illusjon. Land som har et lavt teknologisk og kunnskapsmessig nivå er henvist til å bruke like enkel teknologi enten de produserer råvarer eller videreforedler. Videreforedling vil ofte forutsette bedre teknologi, ihvertfall hvis det skal bli noe eksport av det, derfor vil lavt utviklede land ofte være dominert av råvareproduksjon. Det er imidlertid ikke noe ved råvareproduksjon som sådan som umuliggjør bruk av høy teknologi og derved høy merverdi. Land som råder over avansert teknologi vil kunne bruke den på både råvarer og videreforedling og tjene penger på hvilket som helst trinn i næringskjeden der forholdene ligger best til rette. Den norske petroleumsklyngen er et overveldende bevis på dette (så lenge den varer, i disse Yukos-tider). Det er ikke skrevet i stjernene at vi f. eks. vil tjene mer på å omstille en del av denne klyngen til nedstrømsaktiviteter. Hvilke deler av verdikjeden man vil investere i må derfor være en normal kommersiell prioritering.

Det kan derfor være merverdi å hente på å bruke mer gass på land, men det er ingen automatikk i det. På den annen side foregår den norske olje- og gassproduksjonen på et særdeles avansert nivå. Da er det langt fra noen skam å være råvareprodusent, og heller ikke noe negativt i at den alt overveiende del av naturgassen også i fremtiden vil bli eksportert.

Det er tvert imot ganske farlig å tro at produksjon av olje og gass i Norge gir lav merverdi. Det vil medføre at man innbiller seg at overskuddet fra virksomheten fortsetter i hovedsak å være ren grunnrente når den i virkeligheten i stigende grad nettopp er avkastning fra avansert teknologi og annen kunnskap. Det at enkelte i ganske viktige posisjoner svever i denne villfarelse medfører spesielt en helt gal innretning av petroleumsskatten.

Hva slags strategi?
Jeg har reservasjoner mot noen av de syv punktene i oppsummeringen av utredningens strategi fordi det synes som om man der går den gale veien; man forutsetter a priori at gass på land er lønnsomt og attraktivt..

I punkt 1 setter utvalget opp et mål om at innenlands bruk av naturgass bør utgjøre ca. 10% av samlet produksjon innen ti år. Dette, sier utvalget, er "en ambisiøs målsetting som forutsetter en kraftig utbygging av nødvendig infrastruktur".

Ja, det er det utvilsomt, men 10% - dvs. en femdobling - i løpet av 10 år er et helt tilfeldig valgt tall. Vi vet ingenting om rimelige beslutningskriterier, private eller statlige, bedriftsøkonomiske eller samfunnsøkonomiske, vil gi akkurat dette resultatet. Det kan bli større, og i så fall har vi ikke tapt noe som helst på å gjøre jobben skikkelig, prosjekt for prosjekt. Det kan også bli mindre, og da vil vi i tilfelle ha overinvestert tilsvarende.

En slik strategi basert på en mer trospreget overbevisning kan således bli svært dyr, og ikke bare fordi man skyter over målet. Den kan lede til en generell holdning om at "dette er et gassprosjekt, derfor må vi gjennomføre det", dvs at vi kan komme til å bruke ressurser på det gale prosjektet av flere alternative muligheter som konkurrerer med hverandre, bare fordi alternativene på beslutningstidspunktet ikke er kjent eller utredet. Enten "fasiten" - den dagen vi kjenner den - skulle være 5%, 10% eller 15% kan det vi da har skapt representere en suboptimal totalitet fordi bedre enkeltløsninger er gått tapt underveis i ivreren for å komme raskt videre og troen på at alt er bra.

I punkt 2 foreslås et statlig selskap som investerer i infrastruktur for transport og distribusjon av naturgass. Begrunnelsen ligger i den lave kortsiktige lønnsomheten, dvs at dette er strategiske investeringer.

Det reiser seg da spørsmål om det er nødvendig å ha et slikt selskap, om man eventuelt bør ha ett selskap for hvert prosjekt og om behovet kan dekkes på en mer hensiktsmessig måte.

Jeg ser at man vil ha et statsselskap hvis man mener at de private aktørene er noen sinker som ikke kan ventes å se de store vyene, og at det trengs en overordnet pådriver for å presse gjennom en massiv utbygging som man a priori regner som fornuftig.

Under en mer nøktern strategi handler det derimot om å finne prosesser som kan identifisere kilen mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk virksomhet og så finne virkemidler som kan fjerne den. Et overordnet, statlig selskap behøver ikke være den beste rådgiver for den som skal bruke skattebetalernes penger. Slike selskaper blir fort selvgående, og utvikler gjerne et enda mer idealisert bilde av strategien enn oppdragsgiverne. Det kommer nok fort til å drive sitt eget lobbyløp mot myndighetene, ledsaget av en hærskare av ivrige gassprofeter fra alle deler av landet og alle bransjer.

Den vanlige måten å korrigere eksternaliteter på er ved å påvirke rammebetingelsene. Vi har sterkt fokus på dette i forbindelse med miljøtiltak. Det foreligger en murstein av en utredning om grønne skatter som slet fælt med å finne noen nye fine forurensninger som ingen hadde gjort noe med før, men realiteten er at vi ved siden av reguleringer har brukt skatter og avgifter til å korrigere negative eksternaliteter nærmest siden den første skatteoppkrever ble født, fra bilavgifter via alkoholavgifter til CO2-avgifter.

Faktisk har vi også visse ordninger som kan sies å ta sikte på å inkludere positive eksternaliteter. Vi har i alle år hatt momsfritak for bøker og aviser, formodentlig fordi man mener at det er bra at folk leser mye og utvider sin horisont. Og nå vil man frita såkalte forurensningsfrie gasskraftverk, vindmøller osv. for en del avgifter.

Selv om mye av dette synes å ha kommet mest etter innfallsmetoden, er prinsippet riktig. Iveren blant politikerne til å gi fra seg avgiftskroner på denne måten synes imidlertid sterkt begrenset til de mest politisk korrekte formål, mens den ligger nær null blant finansbyråkratene.

Men det er akkurat det samme vi snakker om, og bevisbyrden burde være akkurat den samme begge veier. Innser man det, burde det altså være stort rom før de positive eksternalitetene tar igjen de negative.

Jeg synes derfor man først burde se på denne muligheten.

Det enkleste er jo rett og slett å yte et fast, gjennomgående investeringstilskudd. Det forutsetter at vi tror at omfanget av positive eksternaliteter er sånn noenlunde det samme for alle prosjekter. Holder vi oss på et moderat nivå kan kanskje dette være en akkurat like god forutsetning som noen annen. Usikkerheten er jo meget stor, nettopp fordi det som er identifiserbart oftest vil kunne inkluderes og derfor ikke er noen eksternalitet. Intet system vil gi millimeterrettferdighet.

Man kan hevde at statlig eierandel er bedre, fordi staten må få sin del av avkastningen. Men det får jo staten i alle fall, ved skatteinntekter fra de nye verdier som faktisk måtte bli skapt. Det blir bare et regnestykke for å finne ut hvilken tilskuddsandel som svarer til eierandel når man korrigerer for tariffinntektene. Usikkert er det okke som.

Et investeringstilskudd som gis helt i begynnelsen vil gi høy nåverdi og nettopp bedre den kortsiktige lønnsomheten. Det samme kan man f. eks. oppnå ved å akselerere avskrivningene. Det vil være i strid med prinsippet om avskrivninger etter levetiden, og bør derfor bare velges hvis det skulle oppfattes som et bedre insentiv enn et tilsvarende tilskudd.

Det er mulig at det finnes begrunnelser for at det er bedre at staten tar en del av investeringen. Det betyr at man reduserer størrelsen på risikoen, mens de to andre ordningene reduserer den relative risikoen, dvs. gjør oppsidealternativene mer sannsynlige. Jeg skulle imidlertid tro at det ikke er kapitaltilfanget som begrenser for den typen virksomheter vi snakker om her.

En annen begrunnelse kan være som nevnt foran at det kan ligge fordeler i at staten får en egeninteresse i prosjektet, men saklig sett bør den være den samme med alle ordningene.

Det kan også hende at staten kan være en mer overbevisende koordinator for motvillige enkeltdeltakere. Hvis man innretter seg fornuftig kan staten også fylle denne rollen uten eierandel. Vi snakker vel ikke i noe tilfelle om å tvinge noen. Enhver finansiell medvirkning vil sukre pillen for alle, og man kan jo gjerne opprette en statlig tilretteleggeretat, eventuelt med lokale avleggere.

Noen vil nok si at det å lete etter andre ordninger enn statlige selskaper er en slags statsskrekk. Det kan så være, men en slik skrekk er jo erfaringsmessig slett ikke ubegrunnet. Åpner man først for selektive løsninger der et statsselskap kan gå inn med store andeler utsetter staten seg for sterke lobbyaksjoner som egentlig går ut på å velte utgifter og risiko over på skattebetalerne.

Naturlige monopoler
Utvalget har gode og relevante synspunkter på det som kalles naturlige monopoler, dvs. monopoler som er ønskelige fordi det ikke er noen gode alternativer. Det er ikke rasjonelt å bygge parallelle ledninger når én ledning med stor kapasitet blir enormt mye billigere. Selv offshore, der man faktisk kan komme frem langs ulike ruter, er alle enige om at eierskap og drift bør være felles for hele nettet. Vi vil ha monopol, med helt åpne øyne.

Problemet er at det betyr at konkurranseelementet da faller bort for driften. Monopoler har mangelfulle insentiver for effektivisering og nyinvestering, ved siden av at det er risiko for vanlig monopolprising av tjenestene.

Offshore ble alle investeringer gjort av kommersielle aktører (med visse forbehold for at Statoil i begynnelsen ble oppfattet som et strategisk redskap). Idag har dette bygget seg opp til et problem som man vil løse ved å samordne eierskapet. Det overordnede driftsansvaret er midlertidig lagt på statens hånd. Hvordan dette nye selskapet, et slags "Gasled II", blir seende ut, er ikke godt å si, og i parantes bemerket er jeg meget bekymret for at man kan komme til å løpe inn i løsninger som binder handlefriheten, uten å tenke seg nok om.

Det er lett å hoppe til en konklusjon om at slike naturlige monopoler må være statseid, men det er ikke det vi velger for offshore-delen. Det løser heller ikke noen av problemene, snarere tvert imot. Alternativene er at de er brukereid, eid av tredjepart eller har blandet eierskap.

"Naturlige monopoler" er et svært interessant og krevende tema. Uansett eierskap foreligger risiko for utnyttelse av forbrukerne og dessuten problemer med insentiver både for kostnadseffektivitet og nyinvestering. Den vanligste løsning er å underlegge slike bedrifter kontroll av egne tilsynsmyndigheter, men det løser bare en mindre del av problemene. Selv teorien om slike naturlige monopoler er mangelfull. Det finnes imidlertid interessante muligheter i å skape indre markeder bl. a. i form av omsettelige eierandeler med tilknyttet transportrett, slik at ihvertfall tariffen blir likegyldig fordi det blir "bondens hest og bondens havre".

For gassledninger på land kan svaret være at de skal høre til offshoreselskapet, som landnettet må være tilknyttet i alle fall, men det er mulig at dette selskapet i hovedsak bør begrenses til petroleumsskatteområdet. Litt avhengig av hvordan offshoreselskapet blir seende ut kan det også reises tvil om dets insentiver til å utvide inn på land.

Det virker mest sannsynlig at vi får samme utvikling på land som da vi begynte offshore; med ett selskap eller interessentskap for hvert hovedprosjekt. I så fall bør vi allerede fra begynnelsen vurdere hva som kan gjøres for å forebygge de samordningsproblemer vi nå møter offshore. Hvis den dagen kommer da vi har fått et like integrert nett på land, vil det være akkurat like fornuftig å slå disse sammen til ett stort fellesselskap, men det vil ikke være riktig å utpeke noen bestemt gruppe til den "naturlige monopolist".

Nøkkelen er standardisering fra begynnelsen av. Særlig bør vi sørge for at alle nye ledninger møter en viss volummessig minstestandard (med hver sin standard for hovednettet, grenledninger og detaljdistribusjon). Dette kan vi selvsagt lovregulere, men det burde være tilstrekkelig å kreve riktig standard som forutsetning for den som vil ta del i de statlige insentivordningene. Siden kapasitetsøkning altså er forholdsvis billig når man skal gå i gang, vil nok alle ta den lille ekstrautgiften for å få med seg fordelene. Da unngår vi også problemet med at vi egentlig ikke vet hva "bedriftsøkonomisk" kapasitet er, og at aktørene derfor vil underestimere sitt eget prosjekt for å velte mest mulig over på staten - ved en ordning der staten bare dekker mellomlegget.

Derimot kan det være grunn til å bruke lovgivningen til å sikre staten en rett til å kreve en eier- og driftsmessig samordning når det en gang måtte bli rasjonelt. Problemene offshore nå synes å handle om hvordan man verdsetter de eksisterende rettighetene fordi det er mange måter å regne på. Dette må igjen kunne løses ved standardisering og lovfestede krav til de nødvendige vedtektsklausuler når vi starter (med noen unntak) fra begynnelsen på land. Spillereglene bør mao. bli så forutsigbare som mulig, og da kan vi lære av offshore-erfaringene.

Miljø
Alle punktene 3-7 handler om miljø. Det felles premiss er at bruk av gass er mer miljøvennlig enn konkurrerende energibærere.

Når det gjelder stasjonært energibruk har vi reelt ikke så stort valg. Vindmøller og vannmøller vil bare gi et meget begrenset tilskudd, og den kommersielle preferansen er i Norge gasskraft fremfor annen varmekraft. Her kommer gassen i alle fall, i den grad og på den måte rammebetingelsene krever det.

Det er et interessant spørsmål om stasjonært forbruk bør dekkes av gasskraft eller delvis også av gass levert husholdninger og andre mindre sluttforbrukere. I miljøsammenheng blir hovedproblemstillingen om man bare kan oppnå høy virkningsgrad og derfor lave utslipp pr. energienhet gjennom rørledningsgass, men det synes jeg ikke er tilstrekkelig tydelig til å ta en overordnet beslutning om massive investeringer i et finmasket ledningssystem.

For drivstoff til transportmidler er det tvert imot et meget stort antall muligheter. Vanlige stikkord er brenselceller og hydrogen, men også komprimert eller flytende gass, hybrider osv. Også bensinmotoren utvikler seg, og det er ikke skrevet i stjernene at den ikke kan konkurrere også miljømessig. Man har nok en viss mulighet for å velge spesielle løsninger for ferjer o. l., og det kjører allerede rundt biler og busser med nye typer drivstoff, men i det store og hele vil det være den internasjonale utviklingen som bestemmer hva som blir fremtidens rådende teknologi. Her vil også fremtidig batteri- og materialteknologi legge sterke føringer. Å legge om krever omlegging ikke bare av motorstandard etc., men også standarder for distribusjon og salg av drivstoff. Det kan ikke skje på annen måte enn gjennom en forholdsvis langsiktig og langsom kommersiell, global omstilling.

En storstilet, overordnet norsk satsing på en bestemt drivstoffteknologi har derfor alle sjanser til å mislykkes, fordi sannsynligheten for å treffe riktig variant er så liten. Dette er rapporten for så vidt inne på, og derfor antydes det at man bør "knytte den offentlige støtten til utbygging av infrastruktur som kan brukes til flere typer av brensel". Men det står ikke krystallklart for meg at det er optimalt å forhåndsgjette på utformingen av anlegg med multiple formål heller.

For den alt overveiende delen av drivstoffmarkedet har det derfor ingen hensikt å gjøre noe annet enn å sørge for at intet hindrer norsk tilpasning til verdensmarkedet. Det hindrer selvsagt ikke at norsk industri kan være med på det som skjer, eller at det er positivt at den driver sin egen forskning og utvikling, men det må den i så fall finne ut av selv.

Elektrifisering av Nordsjøen er en interessant tanke, men heller ikke den er egnet for en overordnet beslutning. Det er mulig at gasskraft på land og kabeltransport til sokkelen gir effektivitets- og stordriftsfordeler i forhold til dagens sokkelanlegg med lav virkningsgrad, men den teknologien utvikler seg også, og de rent økonomiske beslutninger må tas av dem det gjelder.

Alternativet til å ta overordnede, strategiske beslutninger er den tradisjonelle, men nokså trygge måten: Å beskytte miljøet gjennom rammebetingelser. Utslippsrestriksjoner, avgifter eller kvotemarkeder for NOX, SO2, CO2 etc burde gi tilstrekkelige føringer for kommersielle avgjørelser, i den grad og på den måte det er ønskelig å gi slike. Det er ikke så veldig forskjellig fra rapportens punkt 4.

Naturligvis kan det tenkes at man vil ønske å gjennomføre lokale miljøverntiltak i form av overgang til andre drivstoff uten at man har, eller det er hensiktsmessig å etablere, landsomfattende restriksjoner og/eller insentivordninger - slik som overgang fra diesel til gass for byenes buss-selskaper. Enten selskapene er kommunale eller private burde man kunne klare dette ved hjelp av lokale løsninger. Da får man sette en pris på den konkrete miljøforbedring man venter og eventuelt yte tilsvarende tilskudd til en fremforhandlet løsning. Det vil kreve at det alternative drivstoffet er tilgjengelig, men det må vi nok finne oss i inntil det vokser frem distribusjonssystemer på forsvarlig vis som beskrevet foran. Selv om vi i første omgang her tenker mest naturgass, blir tankegangen i bunn og grunn den samme for andre typer nye drivstoff.

Klima
Det skulle ta vare på de fleste miljømessige tema unntatt CO2 og klimapolitikk, som ikke er egnet for lokale løsninger i det hele tatt. Alle lønnsomhetsvurderinger knyttet til fjerning av CO2 eller substitusjon til prosesser med lavere CO2-utslipp er nøye knyttet til hva man tror om den internasjonale utviklingen.

Nå er det velkjent at jeg for min del langt fra er overbevist om Kyoto-avtalens fortreffelighet, enten det er en vesentlig sammenheng mellom menneskenes utslipp av CO2 og klima eller ikke - men det har ingen betydning i denne sammenheng. Spørsmålet er hvor smart det er å legge planer og foreta investeringer som er basert på forutsetningen om at det vil bli innført internasjonale ordninger som i vesentlig grad forbedrer økonomien for prosjekter med lavere CO2-utslipp enn konkurrentenes.

Selv om det er slik i Norge at man ikke bare regner tvil om formålet som bannskap, men også helst vil slippe å høre at det kanskje ikke går den veien man ønsker internasjonalt, bør man ta mot til seg og sjekke ut virkeligheten. Uten å gå i detalj, synes det nå sannsynlig at kvotesystemet blir slik utformet at kvoteprisen blir temmelig lav, på en viss sikt kanskje endog symbolsk, og at det blir fint lite igjen av lønnsomheten i investeringer for å fjerne CO2.

Jeg slutter meg således helt til det som sies i rapporten om at "det er for industrien spesielt viktig at det ikke iverksettes ensidige norske tiltak som forverrer konkurransesituasjonen for norsk industri". Jeg går ut fra det samme må gjelde den norske statskassen og andre som måtte bli pålagt kostnadene for premature investeringer som verden kanskje aldri vil belønne.

Innser man det, vil man nok se en gang til på rapportens punkter 3, 5, 6 og 7.

Punkt 7 om utnyttelse av CO2 til industrielle formål kan forøvrig meget vel være svært fremsynt. Karbon er et verdifullt grunnstoff og det helt sentrale byggematerialet for alt som er organisk. Utenfor den biologiske sektor er markedet i dag temmelig begrenset, men det er interessante muligheter i CO2 for økt oljeutvinning og i anorthositt-teknologien som nevnes i rapporten, og ikke minst karbonbaserte monofilamenter, dvs materialteknologi og annet. Med den raske utvikling innenfor bioteknologi ville det også vært rart om ikke menneskene etter hvert lærte å bruke karbon like effektivt som naturen.

Problemet er bare at alt dette i dag kan være vel fremsynt. Jeg tror på et slikt marked, men ikke i så nær fremtid at vi kan nyttiggjøre de enorme volumene som skal skilles ut hvis energibruken skal gjøres CO2-fri. Injeksjon av CO2 er ihvertfall i dag kun aktuelt for helt rene oljefelt, og det er ikke så mange av dem. Hvor aktuell anorthositt-teknologien er har jeg ingen anelse om. <

Næringsklynger
Rapporten gir en god oversikt over de mange industrielle muligheter som er utløst eller kan komme rundt de eksisterende og kommende ilandføringsstedene for gass, samt mulig fornyelse og ekspensjon andre steder, som på Helgeland, Grenland og Sør-Trøndelag. Generelt omtales mange klart interessante prosjekter. Jeg har også stor tro på knoppskyting der gassen først er brakt frem gjennom andre større prosjekter, og stor sans for at forholdene legges til rette for dette. F. eks. vil det utvilsomt være fint for Grenlandsområdet om man kan bringe frem en ledning dit. Problemet mitt er at jeg ikke ser noen garanti for at det motsatte er tilfelle: At knoppskytingen blir så verdifull at den i seg selv berettiger investeringer uten et bærende hovedprosjekt, eller grupper av slike. Det er derfor dristig å slå fast at Grenlands-ledningen skal komme uansett, og dristig å la dette få føringer f. eks. for valg av ilandføringssted for Ormen Lange.

Visse oversiktlige tilleggsinsentiver kan altså som beskrevet være riktig. Det kan også dreie seg om å dekke en mindre økonomisk differanse mellom to ilandføringsmuligheter som begge er teknisk og sikkerhetsmessig likeverdige, hvis det kan anses berettiget ut fra et realistisk, men romslig anslag for lokal knoppskyting.

Heftig og begeistret
Rapporten omtaler en lang rekke spennende muligheter. Denne mulighetsbeskrivelsen og den positive, offensive grunnholdningen er de beste sider ved dokumentet. Det er likevel en god del mer arbeid å gjøre før vi har kommet frem til en god samlet strategi og funnet de beste virkemidlene. Her er mitt innspill til dette arbeidet:

1. Etablere nasjonale standarder som sikrer romslig tilleggskapasitet i alle rørledninger som legges, og kanskje også andre typer anlegg, og som fasiliteter en fremtidig koordinert drift av et integrert nett når vi kommer så langt.

2. Innføre finansielle insentiver som bygger bro over bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet, spesielt ved å ta høyde for brukere og formål som i dag ikke kan identifiseres, men også for å gjøre det mer attraktivt for alle eksisterende parter å samordne seg om fellesprosjekter fremfor å spekulere over egne løsninger.

3. Kreve at aktørene følger de tekniske standardene som forutsetning for å delta i insentivprogrammene, og dessuten sikre at vedtekter og kontrakter så langt som råd er gir juridiske åpninger og et godt beslutningsgrunnlag for fremtidig sammenslutning av enkeltselskaper til et samlet nasjonalt nett.

4. Iverksette en rask utredning av hvordan denne typen naturlige monopoler bør organiseres og eventuelt kontrolleres for å optimalisere deres insentiver, for anvendelse både på større regionale selskaper som etableres tidlig og på et fremtidig nasjonalt fellesselskap.

5. Vurdere om eksisterende bestemmelser i plan- og bygningslovgivningen etc. gir myndighetene tilstrekkelige muligheter til å oppmuntre og samordne private aktører, eventuelt plassere en slik oppgave hos en egnet eksisterende eller ny etat. Herunder må man se om det eksisterende lovforslaget for planlegging, bygging og drift for rørledninger over land (NOU 1988:18) er godt nok, få det vedtatt i tide og vurdere om det kanskje er lurt å legge håndhevingen av denne loven til en slik etat som må ha en sterkt positiv motivasjon.

6. Forskning og utvikling - selvsagt.


Ellers er det vi først og fremst trenger nå er å avstigmatisere bruk av energi i sin alminnelighet og bruk av gass spesielt. På denne måten er engasjementet fra Ap og LO og selve rapporten svært positive og verdifulle bidrag. Selv om man bør passe på at man tar rasjonelle økonomiske beslutninger kan man gjerne være både "heftig og begeistret" for selve hovedsaken.


Ramm Energy Partner, PO Box 104 Stovner, N-0913 Oslo, Norway.
Tel +47 21902000 or +47 92805015.
(Former name Ramm Kommunikasjon)

Email btn@getmail.no
This page last updated 17 October, 2010.