RETURN TO HOME PAGE OF RAMM ENERGY PARTNER

HANS HENRIK RAMM

Sammendrag, innledning under høring om Statoil og SDØE i Stortingets energi- og miljøkomite 25.1.01

Gasstransport og markedsføring av gass 

Fremtidige gassmarkeder

Liberaliseringen går videre og innebærer stor usikkerhet om den fremtidige strukturen. Det er ikke sikkert at dagens kvasi-monopoler vil ende opp som vinnere.

Da Norge i begynnelsen koordinerte sitt gass-salg gjennom Statoil, senere GFU, sto vi overfor et stort kjøperkonsortium på Kontinentet, dvs at det var åpenbart rimelig å møte monopol med monopol. Dette har forandret seg en del gjennom liberaliseringen, men det er kommet andre problemstillinger til. Spesielt har EU-landene lagt seg på en avgiftspolitikk for olje som har siktet mot å trekke grunnrenten nedstrøms, og det er mye som tyder på at det samme er i ferd med å skje for gass. Klimapolitikken brukes i stor grad til tiltak for å beskytte egen energiproduksjon fremfor de logiske rene karbonbaserte avgifter.

Samtidig er regulativsystemet rundt gassdirektivet utformet slik at det fortsatt finnes muligheter for transportørene til å utnytte markedsmakt, og i mange tilfelle er disse eid eller støttet av statene.

Til sammen er det ikke slik at norsk gass møter et rasjonelt og fritt marked. Det kan derfor fortsatt være grunner til å at vi bør holde på de prisunderbyggende ordninger vi har så lenge vi kan, eventuelt modifisere dem. OPEC har bemerkelsesverdig greit å løfte avgiftsbjerget ved å bruke sin kartellmakt.

Gassdirektivet behøver ikke nødvendigvis i seg selv kreve avvikling av GFU, men det er sannsynlig at det i alle fall vil bli krevet av EU som motsvar til egen angivelig liberalisering. Mange regner med at GFU vil falle og at det blir overgang til selskapssalg. Enten man ser dette som positivt eller negativt er det en utvikling vi må ta høyde for.

Det er svært viktig at vi bruker våre forhandlingsposisjoner til å oppnå motytelser. Det vil neppe være klokt å hevde som prinsipp at vi ønsker varig markedsmakt gjennom fortsatt samordning. I motsetning til Russland og Algerie ønsker vi å delta i det indre marked gjennom EØS og kan vanskelig hevde at monopoler er bra når vi tjener på dem. Men vi må kunne kreve at det markedet vi møter gir åpne og like konkurransevilkår. Om GFU faller og det blir selskapssalg behøver vi ikke velge et nytt system som maksimerer konkurransen mellom selgere av norsk gass.

Dessuten må vi arbeide for forståelse for tiltak som sikter mot ressursplanlegging og beskyttelse av skattegrunnlaget.

Ressursplanlegging vil bl. a. innebære at vi fortsatt forsøker å innfase felt i den mest lønnsomme rekkefølge. Staten vil fortsatt kunne godkjenne feltutbyggingsplaner og på visse vilkår antakelig også salgskontrakter, men det kan bli svært upraktisk når det blir mange små kontrakter.

Skattegrunnlaget kan undergraves ved selskapsskatt hvis selskaper sitter på begge sider av bordet. Mange gjør det allerede. Hvis Statoil inngår allianse med en gasskjøper, blir dette en høyst akutt problemstilling. Det er store gevinster å dele ved å føre verdi ut av petroleumsskattesystemet.

Begge hensyn taler for at staten beholder sine gassandeler. Ved at staten selv er den desidert største selger skaffer man seg et godt grunnlag for skattemessig gjennomskjæring ved mistanke om internprising og overordnet kontroll med prinsippene for inngåelse av mindre og kortsiktige kontrakter.

På lengre sikt vil liberaliseringen kunne medføre mer gjennomsiktige markeder og dannelse av aksepterte markedspriser, dvs at det vil ligne mer på oljemarkedet. Det vil kunne danne grunnlag for normpris og avsløre internprising. Da blir det kanskje ikke så viktig at staten sitter på gassandelene, men det er stor usikkerhet om dette. I dag er det svært viktig.

I dagens situasjon må vi særlig sørge for å beholde handlefriheten og unngå irreversible bindinger. Debatten om gass-strategi har vært ført bak lukkede dører i den grad det har vært debatt, og det like stor usikkerhet om hva som er fornuftig norsk tilpasning som det er usikkerhet om markedene.

Salg av statens gass

Statoil har gjort en god jobb som gass-selger. Denne delen av selskapet synes å være mer effektiv enn andre. Det er fornuftig at Statoil fortsetter som agent for salg av statens gass. Det kan imidlertid ikke være meningen at det ikke skal skje endringer i ordningen. Både Statoil og staten må beholde handlefriheten, dvs at det må inngås en tidsbegrenset kontrakt. Det regner jeg er selvsagt. Samtidig må Statoil få en kommersiell kommisjon for salget.

Det er videre viktig å hindre at Statoil inngår de beste kontraktene for egen andel og lar staten sitte med de dårlige. Jeg antar at det må være meningen at alle kontrakter skal fordeles proporsjonalt mellom de to delene, og at det samme gjelder løpende løfting av gass.

Overføring av gassandeler fra SDØE

I utgangspunktet bør det ikke overføres gassandeler. Det synes ikke å være problemstillinger knyttet til styrking av operatørrollen for Statoil på aktuelle gassfelt. Jo mer som overføres, jo mer betenkelig vil det være om Statoil inngår allianser med gasskjøpere. Risiko for internprising kan også oppstå av andre grunner. Overføringer vil også gi mindre reell handlefrihet for staten fremover, fordi det å velge andre selskaper eller selskapskombinasjoner for salget en gang i fremtiden vil redusere størrelsen av det største volumet. Staten kan ikke komme i et slikt avhengighetsforhold til et i prinsippet privat selskap. Trusselen om å gå over til andre ordninger må også være reell.

Spørsmålet er om det er ønskelig å styrke Statoils tyngde i markedet med egen gass. Siden summen av staten og Statoil er det samme, vil det ikke ha noen betydning for forhandlingsstyrken. Siden det i hvert fall i prinsippet blir et skille mellom salg av gass og tjenesteyting til selgerne (transport, modulering etc.) blir det heller ikke noe nødvendig stort investeringsbehov som må understøttes av Statoils egen kontantstrøm. Det kan være verdiskapning å hente i slike tjenester, men det vil være et annet forretningsområde og man vil møte spesialiserte konkurrenter. Hensynet til salget av gassen må veie mye tyngre enn hva man kan oppnå på dette markedet.

Det gjenstår om det kan gi Statoil bedre insentiver hvis Statoil får større bredde i egen gass. Utbyttet for Statoil vil være vesentlig forskjellig, i prinsippet etterskatteverdien på 22% for salg av egen gass, og kun provisjonen som neppe kan bli mer enn noen få prosent for kommisjonssalget. Staten vil samtidig tape de samme verdiene. Insentivvirkningen må derfor oppveie dette.

Hvis insentivene fører til at Statoil selger større volumer, må vi bygge ut felt raskere. Det er greit nok, men begrenser nettoverdien av SDØE-overføringen, samtidig som økte volumer kan svekke prisen. Det mest interessante er derfor om bedre insentiver kan føre til at Statoil skaffer oss bedre priser. Det kan tenkes, men det er ikke mulig å si noe sikkert. Uten en viss prisøkning vil staten få netto tap på overføringen. Uansett er det en absolutt forutsetning at kontraktene deles som nevnt foran.

Resonnementet om bedre insentiver kan ligne på resonnementet om ”materialitet” eller ”finansielt volum” i petroleumsskattedebatten, dvs at oljeselskapene har avgrensede menneskelige ressurser og må fordele disse på et begrenset antall prosjekter. Det gjelder imidlertid spesielt der prosjekter som krever samme kompetanse konkurrerer med hverandre på internasjonal basis. Foreløpig virker det ikke spesielt relevant på Statoil og salg av gass. Det kan bli det hvis Statoil blir eier av store gassfelt i andre land. Vi ønsker jo at Statoil (og Hydro) skal internasjonalisere seg. Men hvis dette skjer, blir betenkelighetene ved å overføre statens andeler og gjøre seg avhengig av Statoil alene til å selge statens gass større.

Det er sannsynlig at ”teigskiftet” på viktige områder vil medføre salg av SDØE-andeler til Statoil også i gassfelt. Da har slike salg en selvstendig begrunnelse som sådan.

Skal man ta risikoen forbundet med ytterligere avhendelse av gassandeler – til hvilket som helst selskap – må dette avveies mot de antatte positive insentivvirkninger. Etter min mening ligger bevisbyrden på alternativet om å overføre mer enn det som følger av ”teigskiftet”.

Transport

I dag er Statoil operatør for de fleste interessentskapene i transport samt terminalene. Interessentskapene har ulike eiere.

Det kronglete eierskapet har negative konsekvenser som ligner på ”teigblandingen”. Det medfører vanskeligheter med rasjonell samlet kapasitetsutnyttelse, planlegging av nye forbindelser og adgang for nye transportører. Det oppstår ofte interessekonflikter knyttet til om verdier skal tas ut på felt eller i transportleddet.

På den annen side er infrastrukturen nå så godt utbygget at det fysisk sett er et meget effektivt nettverk som har godt potensiale for å fasilitere tilknytning av nye og mindre felt innenfor det store området som dekkes. Det er også verdier å hente ved en samordning med UK.

Man kunne tenkt seg at dette isteden ble utnyttet til å skape konkurranse i transportleddet. Man burde da arbeidet for at ulike selskaper bygget opp eierdominans i ulike deler av systemet og også hadde operatøransvaret. Uten å gå nærmere inn på dette, er en slik løsning av mange grunner uaktuell.

Det er således sterke selvstendige grunner for å samle og koordinere eierinteressene i ett selskap. Selskapene har tidligere foreslått dette under navnet GASLED. Det ble skrinlagt av Departementet på grunn av forhandlingene om gassdirektivet. Når dette kommer på plass, er det høyst sannsynlig at GASLED – eller noe lignende –  kommer på skinnene igjen.

Siden det blir et monopol, må det organiseres enten selvregulerende eller under kontroll av en konkurransemyndighet. En ordning med eierandeler som svarer til transportbehovene vil gjøre det irrelevent hvilket nivå tariffene ligger på så lenge de er uniforme, fordi skiperne taper like mye på kostnadssiden som de vinner på inntektssiden. Andelene kan f. eks. gjøres omsettelige og knyttes til transportrettigheter for å fasilitere inngang av nye aktører og fleksibilitet forøvrig.

Endringen vil være at Statoil i mellomtiden blir et delvis privatisert selskap. Da kan Statoil ikke lenger beholde retten til operatørskapene i dagens selskaper eller operatørrollen for det nye GASLED. Å overføre disse rettighetene vil senere kunne bli betraktet som et ekspropriasjonsartet inngrep. Man trenger bare tenke seg at f. eks. Shell eller Esso hadde disse rettighetene for å innse hvor meningsløst det er.

Helt konkret medfører operatørrollen at man sitter på den daglige kontroll med gass-strømmene i forhold til løpende variasjoner i produksjon og nominerte kortsiktige behov. Kontrollen gir informasjon og daglig kontroll som gjør det mulig å favorisere seg selv. Disse og tilhørende funksjoner må gjøres selskapsnøytrale. Ikke minst er det stor risiko for at SDØE-gassen kan bli den tapende part.

Det er ikke tilstrekkelig at andre transportører får informasjon online, særlig ikke for SDØE. Det vil neppe være mulig å følge med i praksis, og selv om noen gjør det kan man komme opp i voldsomme konflikter og bevisproblemer.

Jeg ser at det er diskusjon om størrelsen på og eventuelt oppgavene til det statsselskap som foreslås opprettet inntil GASLED kommer på plass. Men det er ikke størrelsen som er det vesentlige, det er selve operatørrollen. Hvilke fasiliteter, hvilke personer osv som skal skifte arbeidsgiver blir et praktisk spørsmål, også om operatørselskapet skal underkontrahere andre – f. eks. dagens operatører – for de mer tekniske gjøremål. Her må det ikke legges begrensninger for hensiktsmessige kommersielle løsninger for det nye selskapet eller det kommende GASLED. Ingen kan hindre Statoil å bygge opp nye miljøer hvis Statoil mener det mister for mye folk eller kompetanse, men da blir det som en av mange transportører.

Ut fra synspunktene foran om norsk forhandlingsposisjon i forhold til kjøperlandene bør det heller ikke legges særlige føringer på hvordan selskapet skal operere. Det er godt mulig man bør tillegge selskapet og senere GASLED visse koordineringsoppgaver, dvs at det kan få en annen karakter enn Statnett som i tillegg er en markedsplass. I denne omgang gjelder det å beholde handlefriheten også på dette punktet. Proposisjonen formulerer seg fornuftig om gassoperatørselskapet.

Verdiskapning nedstrøms

Det har vært sagt mye om mulighetene for å øke verdiskapningen knyttet til norsk gass ved nasjonale nedstrømsengasjementer. Det er grunn til å helle en del kaldt vann i blodet på den debatten. Liberaliseringen har nettopp som uttrykt hensikt å konkurrere ut merfortjenesten i transportleddene og andre deler av tjenesteytingen mot gass. Det brygger opp til steinhard kamp om disse tjenestene. Det kan gå mot integrasjon til store energikonserner som både selger og utfører tjenester mot både elektrisitet og gass, hvilket kan tale mot resonnementet om at selve salget og tjenesteytingen på grunn av ”unbundling” blir ulike markeder, men usikkerheten og risikoen er stor.

Det er ikke noe argument mot at private, kommersielle selskaper satser sterkt hvis de ser muligheter, men det må være en sterk advarsel mot at man setter statens verdier i spill med et slikt siktemål.

Det er heller ikke noe som skulle tilsi at norsk eierskap i rørledninger og andre anlegg nedstrøms skulle gi noe særlige oppdrag eller fordeler for norsk leverandørindustri.

Den norske petroindustrielle klyngen har unik og fremragende kompetanse på oppstrømssiden. Norsk sokkel har betydelig potensiale ressursmessig og ved hjelp av mer effektivitet og bedre organisasjon. Her er det identifisert helt konkrete og meget betydelige muligheter for mer verdiskapning, bl. a. ved hjelp av fornuftig forvaltning av statens rettigheter. Disse mulighetene er mye større enn hva man realistisk kan vente seg i nedstrømsmarkedene.


Ramm Energy Partner, PO Box 104 Stovner, N-0913 Oslo, Norway.
Tel +47 21902000 or +47 92805015.
(Former name Ramm Kommunikasjon)

Email btn@getmail.no
This page last updated 17 October, 2010.