RETURN TO HOME PAGE OF RAMM ENERGY PARTNER

Hans Henrik Ramm:

Petroleumsskatteforslaget (NOU 2000:18)

Synspunkter på fremdrift og endring

Utarbeidet for Aker Maritime ASA

16. oktober 2000


1. Innledning

2. Sammendrag og hovedkonklusjoner

2.1 Hovedkonklusjoner

3. Skattlegging av en kunnskapsindustri

3.1 Neoklassisk teori

3.2 Kritikk av neoklassisk teori

3.3 Kunnskapskapital

3.3.1 Kvantifisering av kunnskapskapital og dens avkastning

3.4 «Renprofitt» og grunnrente

3.5 Petroleumsvirksomheten som kunnskapsindustri

3.5.1 Petroleumsklyngen

3.5.2 Petroleumsvirksomhetens spisskompetanse

3.5.3 Konklusjon

3.6 Finansielt volum; materialitet

3.6.1 «Materialitet» og avkastning

3.6.2 Forholdet mellom begrepene «materialitet» og «kunnskapskapital»

4. Andre rammebetingelser for en reform

4.1 Norsk sokkels konkurranseevne

4.2 Lønnsomhet før og etter skatt

4.3 Kostnadsutfordringen

4.4 System og nivå

4.5 Krav til varighet av et nytt system

5. Politiske avveininger

5.1 Kunnskapssamfunnet

5.2 Aktivitetsnivå og verdiskapning

5.3 Hvor omfattende forekomst av grunnrente?

5.4 Skattlegging av kunnskap på land

6. Vurdering av det konkrete forslaget

6.1 Målretting av særskatt

6.2 Bruk av aktivasiden

6.3 Risikoavdekningen

6.4 Usikkerhet ved transformering fra kontantstrømskatt

6.5 Skjerming vs fremføring

6.6 Konklusjon for skjerming

6.7 Likebehandling

6.8 Skille land/sokkel

6.9 Skatteavtalen med USA etc

6.10 Oppsummering

7. Forbedring av forslaget

7.1 Prinsipalt: Mer kunnskap om menneskelig kapital

7.2 Produksjonsfradrag

7.2.1 Hva slags produksjonsfradrag?

7.2.2 Tredelt skjerming?

7.3 Fremføringsretten og satsen

7.4 Sokkel og land

8. Skattenivå og tidsskille

8.1 Tidsskille

9. Videre prosedyre for gjensidig tillit


1. Innledning

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

Aker Maritime ASA har bedt undertegnede gjennomgå NOU 2000:18 Om petroleumsbeskatning, og avgi en betenkning om utredningens innhold samt foreslå hovedlinjer for endringer av forslaget, sett i forhold til hovedmål som AMA har definert[1]:

«a) Styrke norsk sokkels konkurranseevne

b) Finne et system som gir riktigere og mer like insentiver for alle nåværende og potensielle aktører, herunder gjøre det lettere for nykommere å komme inn på norsk sokkel

c) Redusere skattenivået slik at man senere kan få økte inntekter fordi verdiskapningen vokser

d) Unngå at skattesystemet straffer effektivitet og kreativitet

e) Utforme systemet slik at det legger grunnlag for fortsatt petroleumsvirksomhet i meget lang tid fremover (og skaper trygghet for det) ved at den for alle aktører ikke særbeskatter annet enn virkelig grunnrente og gir god avkastning også for en mer «industriell» fremtidig aktivitet

f) Sørge for stabilitet og forutsigbarhet i rammevilkår for aktørene i bransjen

g) Systemet bør degenerere til landskatt etter som grunnrenten går ut og derved muliggjøre full konsolidering mellom land og sokkel med virkning for alminnelig inntekt»

Jeg gjør ikke krav på å være noen autoritet hverken på sosialøkonomi, bedriftsøkonomi eller skattejus. Jeg oppfatter min rolle som bidragsyter til en prosess ut fra en mer tverrfaglig kompetanse og den kreativitet som følger av lang erfaring og utstrakt kontakt med alle fagmiljøer og aktørmiljøer, og håper denne vurderingen kan ha tilsvarende betydning, ikke minst for å fremme dialog.

2.     Sammendrag og hovedkonklusjoner

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

Jeg finner utredningen interessant og de prinsipielle rammene rundt forslaget attraktive. Det er i seg selv meget verdifullt at problemstillingen legges åpent frem i full bredde og at man får se det teoretiske grunnlaget for myndighetenes resonnementer.

Jeg er enig i to av arbeidsgruppens hovedmål: Å finne et bedre system som innebærer mest mulig riktig avgrensning av grunnrenten for særbeskatning; og å redusere skattemessige barrierer for nykommere ved å motvirke de ulikheter som skapes av skatteposisjon. Jeg er også enig i at det er et mål å hindre for store avvik mellom marginalskattesatsene på investering, drift og inntekt for å hindre vridninger og insentiver for unødvendige utgifter, men mener at dette mål ikke er like viktig som å styrke norsk sokkels konkurranseevne og avgrense til riktig grunnrente. Det er likevel mulig at alle disse hensyn kan forenes.

Behovet for å styrke norsk sokkels konkurranseevne fremtrer ut fra observasjon av markedet som svært påtrengende. Det endrer ikke dette at oljeprisen for tiden er høy, både fordi man må finne et system som tar høyde også for lave priser og fordi Norges relative konkurranseevne faktisk forverres ved høyere priser pga. den høye norske marginalbeskatningen. (Ved svært lave priser forverres konkurranseevnen også pga kostnadsnivået i Norge, men det har mest sammenheng med lønnsomhetsforhold før skatt.)

Regulative forbedringer som foreslått og varslet i oljemeldingen[2] vil gi et viktig bidrag. Det er risiko for at virkningene av dette vil bli nøytralisert hvis de signaler som nå er sendt ut fra arbeidsgruppen blir stående. Hvis man derimot raskt kan signalisere en ny skatteprosess med et klart mål om styrket konkurranseevne kan man få frem effekten av de regulative endringene, hvilket kan gi oss noe tid til å gjennomføre en slik prosess. Man kan likevel ikke bruke for mye tid, fordi enhver usikkerhet, dvs forventninger om endringer, enten man frykter forverringer eller håper på forbedringer, kan svekke investeringsinteressen.

Jeg finner at den viktigste svakheten ved arbeidsgruppens forslag er at det foreslåtte særskattegrunnlaget omfatter avkastning som skriver seg fra interne produktivitetsrelevante faktorer (kunnskapskapital) som i virkeligheten ikke er grunnrente, og at særskatten derved stikker dypt ned i det som kun skal være alminnelig inntekt.

Hvis jeg har forstått gruppen rett, ligger det en radikal svekkelse av den samlede skjerming mot særskatt i at det foreslåtte kapitalavkastningsfradrag på 6% (med visse andre endringer) erstatter dagens skjermingsordinger som gruppen selv anslår å ha en virkning på 11,88%[3].

Jeg har foretatt anslag om hvordan forslaget ville virke hvis det var blitt anvendt på land. Anslagene gir sterke holdepunkter for at gjennomsnittlige og bedre landbedrifter ville blitt pålagt betydelige særskattebeløp og at samlet skatt beregnet av alminnelig inntekt ville kunne øke fra 28% og (for bestemte bedrifter og år) opptil 60-75%, i prinsippet antakelig også høyere. Dette er også en indikasjon på at forslaget klart overdriver omfanget av grunnrente, siden det ikke skal være mye grunnrente å beskatte på land.

Jeg er således ikke enig i at grunnrente kan settes lik «renprofitt» definisjonsmessig, fordi grunnrente bør avgrenses til forhold typiske for ressursen og ikke omfatte avkastning på kunnskapskapital (menneskelig kapital).

En del av avkastningen på kunnskapskapitalen kan i Norge stamme fra den høyere avkastning som antas å oppstå i typiske industriklynger. Den norske energiklyngen med petroleumsvirksomhet som kjernevirksomhet tilfredsstiller klyngebetingelsene.

Hverken kunnskapskapital generelt eller klyngeavkastning spesielt er drøftet av arbeidsgruppen. Det er dette som medfører at forslaget - i likhet med dagens system - ikke medfører tilstrekkelig «finansielt volum». På mange måter er dette samme diskusjon.

Når man ikke etablerer noe skjermingsgrunnlag for avkastning på kunnskapskapital oppnås likevel ikke den systemnøytralitet som arbeidsgruppen legger avgjørende vekt på.

Dersom man inkluderer avkastning på kunnskapskapital er jeg enig i at man kan emulere et ressursrentesystem ved gradvis transformering fra en ren kontantstrømbeskatning via et periodisert system til et system med to ulike skattearter. Transformasjonene skjer imidlertid på bekostning av utsagnskraften i teorien og etablerer usikkerheter som i stor grad systematisk trekker i retning av for svak skjerming. Siden konsekvensene av usikkerhet ved fastsettelsen av korrekt grunnrente må anses som asymmetriske, dvs er større ved å feile slik at grunnrenten defineres for omfattende, tilsier dette en ytterligere skjerming.

Problemer med å kvantifisere avkastningen på kunnskapskapital, usikkerheter ved transformasjon fra kontantstrømsmodellen og andre usikkerheter innebærer at det er urealistisk å finne et «perfekt» system. Systemutviklingen bør derfor skje under løpende interaksjon mellom teori og empiri, og dette kan kun oppnås gjennom åpen dialog mellom myndigheter, industrien og uavhengige forskere og andre ressurspersoner. En slik dialog bør iverksettes som neste skritt.

Usikkerheten innebærer også at man kan måtte foreta avveininger mellom oppfyllelse av ulike mål. Siden arbeidsgruppens mandat var avgrenset, er også dens sett av mål avgrenset. Blant annet legges det lite vekt på norsk sokkels konkurranseevne. Dette er et viktig punkt som må rangere høyt på mållisten. Ulike prioriteringer av målene vil i praksis kunne gi ulike konklusjoner for systemet.

Ved å rangere f. eks. styrket konkurranseevne høyere, vil noen av arbeidsgruppens mål kanskje ikke kunne oppfylles like godt, men til gjengjeld oppfylles mer av andre mål som kan være av større viktighet for Norge.

Systemet kan under visse forutsetninger utvikles før man tar stilling til nivå, fordi særskattesatsen kan anses som en fri parameter i forhold til systemet. Man kan til slutt gjøre en sammenfattende vurdering der situasjonen før endring, både totalt og for grupper av selskaper sammenlignes med endringsforslaget. Dette vil vise i hvilken retning man beveger seg og gi grunnlag for en skjønnsmessig vurdering av hvordan dette påvirker norsk sokkels konkurranseevne. Hvis systemendringene alene gir en uheldig sluttvirkning, kan man vurdere endring av særskattesatsen. Virkningene av systemendringer vil imidlertid slå ulikt ut for ulike typer selskaper, dvs at ulike systemer kan legge ulike føringer på hvor stor særskatteendring som kreves. Dette kan gjøre det provenymessig vanskelig å nå i mål dersom man ikke kan differensiere særskattesatsen mellom fortid og fremtid.

Det er derfor ønskelig å utrede hvordan et slikt skille kan innføres. Ved et skille må man sikre troverdigheten av skattepolitikken ved å garantere mot skjerpelse for «gamle» investeringer («grandfathering»), og sørge for at nye investeringer i eksisterende felt omfattes av insentivene, trolig ved hjelp av å definere en fast fremtidig produksjonsprofil fra «gamle» investeringer.

Bare dersom man kan oppnå ønsket nivå og fordeling (med eller uten tidsskille) kan man fastslå at systemegenskapene er gode nok; det å ha gjenværende parametre som gir realistisk handlefrihet er i seg selv en viktig systemegenskap.

Jeg legger videre stor vekt på å sikre et stabilt nytt skattesystem som skaper gode og forutsigbare betingelser også for det man kan kalle en fremtidig «industriell» sokkelvirksomhet. Denne kan antas å foregå i områder som er og blir modne og preges av lav og etterhvert ingen grunnrenteproduksjon. All «renprofitt» vil da være avkastning på menneskelig kapital, og denne skal ikke særbeskattes. Systemet bør derfor degenerere til skatt på vanlig, alminnelig inntekt med samme skattegrunnlag som på land etterhvert som og der grunnrenten går ut, for å sikre full synergi og samvirke mellom industriell virksomhet på land og sokkel. Derfor bør bl. a. grunnlaget for alminnelig inntekt på sokkel allerede nå gjøres mest mulig likt dette grunnlaget på land.

2.1     Hovedkonklusjoner

Av disse og andre grunner er dette mine anbefalinger:

I. Det bør nedsettes en ny, bredt sammensatt kommisjon med representanter for de berørte departementer, oljeindustrien, potensielle nykommere, forskere, politikere og andre uavhengige ressurspersoner med forholdsvis fritt mandat, slik at man kan samle foreliggende kunnskap om hvordan kunnskapskapital bør behandles og eventuelt kvantifiseres, samt etablere en dialog som gir gjensidig feedback mellom teori og empiri og skaper gjensidig tillit. Det er nå et egnet tidsvindu for en slik prosess pga oljeprisen og oljemeldingen. Det haster med å motvirke de negative forventninger som er skapt av arbeidsgruppens innstilling, og en ny utredning må jobbe raskt for å unngå at dette og eventuelle omvendte forventninger svekker investeringsviljen.

II. Dersom dette ikke blir gjort, alternativt som innspill til en slik kommisjon, foreslår jeg følgende endringer i forhold til arbeidsgruppens forslag:

a) Kapitalavkastningsfradraget (KAF) suppleres med et lineært produksjonsfradrag for å gi en skjerming som emulerer avkastningen på kunnskapskapital. Muligens bør KAF økes noe.

b) Siden driftsutgifter da blir stående med en høyere marginalskatt kan man vurdere en tredelt skjerming ved at det også innføres et fradrag beregnet på grunnlag av driftsutgifter (dette kan også sees som en partiell emulering av skjerming av avkastning på kunnskapskapital siden utgiftene til å skape denne i stor grad vil ligge innenfor driftsutgiftene, herunder lønn og FoU). Jeg har imidlertid ikke grunnlag for å kunne si om dette vil fungere tilfredsstillende.

c) Den relative størrelse på de to eller tre fradrag kan fastsettes ut fra effektene på marginalskattene for å gi minst mulig vridning.

d) Fremføring av underskudd i særskattegrunnlaget med en oppskrivningsrente som tar sikker høyde for gjenværende risiko for underskuddets bibeholdte nåverdi, idet denne risiko ikke lar seg fjerne helt. Det virker urealistisk å ligge under 10%.

e) Grunnlaget for skatt på alminnelig inntekt gjøres så langt som mulig identisk med tilsvarende regler for landvirksomhet, dvs. at avskrivningsreglene baseres på et saldoprinsipp (med virkning også for særskattegrunnlaget) og underskudd i alminnelig inntekt fremføres uten renteoppskrivning

f) Det tillates full konsolidering mellom alle deler av et selskaps virksomhet i grunnlaget for alminnelig inntekt, herunder samme muligheter for konsernbidrag som på land. Dette innebærer også samme muligheter for konsolidering over landegrensene som på land, fortsatt med virkning kun for alminnelig inntekt.

g) Et endelig valg av gjenværende frie parametre (særskattesats) slik at man finner et nivå som multiplisert med den verdiskapning som kan assosieres med nivået, på grunn av insentivvirkningene (effektivitet og konkurranseevne), optimaliserer fordelene for Norge. Det er grunn til å tro at summen av system- og nivåendringer da vil medføre et provenytap i forhold til gjeldende system, men dette tas på noe lengre sikt igjen i form av høyere og mer langsiktig verdiskapning.

h) Vurdering av om man kan differensiere særskatten mellom fortid og fremtid for å målrette tilgjengelig proveny mot insentiver for fremtiden. Ved slik differensiering må det gis garantier for ikke-forverring for eksisterende investeringer («grandfathering»).

Jeg har i utgangspunktet ikke merknader til følgende av arbeidsgruppens øvrige forslag, uten at jeg mener at disse er hevet over videre diskusjon:

* finanskostnader fordeles etter kapitalbasen fremfor inntektsbasen

* kontinuitet for underskuddsposisjoner ved avslutning eller salg (med forbehold for hvor effektivt denne ordningen vil virke etter sin hensikt)

* forenklinger vedrørende petroleumsskattelovens §10

* opphør av den særlige ordningen for eie/leie av mobile produksjonsinnretninger

De to siste punktene forutsetter selvsagt at det system man til slutt velger ellers gir grunnlag for endringene.

Man kunne alternativt gjort som arbeidsgruppen forsåvidt åpner for; bruke det foreslåtte systemet og kompensere med redusert særskatt. Den nødvendige reduksjon kan da bli betydelig, og man blir av provenymessige årsaker helt avhengig av et tidsskille. Siden særskatten i alle fall vil trenge dypt ned i vanlig «industriell» avkastning som antas å bli mer fremtredende og etterhvert dominerende, vil det fortsatt forbli sterke disinsentiver for denne virksomheten. Det vil da tvinge seg frem behov for nye reduksjoner og antakelig nye tidsskiller inntil særskattesatsen kan settes til null.

3.     Skattlegging av en kunnskapsindustri

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

I utgangspunktet får man følelsen av at teoretiske resonnementene dominerer utredningen, og at det er tatt lite hensyn til praktiske realiteter knyttet til norsk sokkels konkurranseposisjon i forhold til andre petroleumsprovinser. I en så viktig sak er det imidlertid ikke tilstrekkelig bare å si at man kan skrinlegge teorien og forholde seg til virkeligheten. Det er heller ikke tilstrekkelig å avvise innvendinger ved å anta at disse alle er interessebetonte. Vi må sørge for å ha et teoretisk analyseverktøy som gir best mulig veiledning om atferden til de aktørene som er viktige for oss og som er robust ved møtet med virkeligheten.

Dette er langt fra et forsøk på å gjøre det. Jeg redegjør kun for forhold som jeg mener tilsier at det bør legges mer arbeide i å finne bedre egnede analyseverktøy enn de som synes å foreligge idag.

Blant disse forhold er oppfatninger av hva som kjennetegner den industri vi står overfor. Jeg viser til beskrivelsen av de langsiktige perspektivene i høringsuttalelsen fra AMA, og spesielt forventningen om at «vi i fremtiden vil få en petroleumsvirksomhet som forenklet kan typebeskrives i to kategorier:»

«* Det man kan kalle pionerdelen som kjennetegnes av leting i nye områder og utbygging av store felt, ofte uten hjelp fra eksisterende infrastruktur, ved hjelp av store og kostbare installasjoner, og der de viktigste aktørene i stor grad vil og må være de samme store internasjonale og norske selskapene vi har idag. Denne delen vil ofte, men ikke alltid, realisere grunnrente, og muligheten for scenarier med slike høye avkastningsrater er det som gjør det interessant for disse selskaper å være i Norge.

* Det man kan kalle den industrielle delen, som kjennetegnes av at virksomheten skjer i modne områder, i stor grad på grunnlag av kjent geologi og ofte ved hjelp av eksisterende infrastruktur. Verdiene vil i stor grad skapes av menneskelig innsats; arbeid, kreativitet, teknologi og kapital; og i liten eller ingen grad «høstes» fra naturressurser. Virksomheten vil fortsatt være ressursbasert, men som så mange andre naturressurser i moden utviklingsfase vil en stigende andel fra naturens side ha en beliggenhet og beskaffenhet som gjør at det får liten mening å snakke om grunnrente, jfr næringer som landbruk, fiske og fangst og bergverk. Her vil det være store muligheter for nye aktører, gjerne mindre selskaper eller «nisjeselskaper» med industriell bakgrunn. Det kan være høy risiko også i denne delen, og det må reflekteres i avkastningen etter skatt.»

Hele virksomheten er idag, og enda mer i fremtiden, typisk kunnskapsbasert. Det er min hypotese at dette krever en vesentlig utvidelse av den økonomiske teori som hittil ellers har vært anvendt av norske myndigheter, og som også preger utredningen.

3.1     Neoklassisk teori

Som man kan vente, er utredningen sterkt preget av slik moderne neoklassisk teori og tilhørende numerisk analyse som også ellers gjerne preger norske (og andre) myndigheters resonnementer.

Et eksempel på dette er diskusjonen av «finansielt volum» eller «materialitet», der det heter[4]

«[Krav om finansielt volum] kan synes å være i strid med økonomisk teori, siden det der normalt forutsettes at bedrifter er profittmaksimerende. Om en ønsker å gjøre profitten så stor som mulig, bør en i utgangspunktet iverksette alle lønnsomme prosjekter; også om den absolutte lønnsomheten målt ved nåverdi ikke er spesielt stor, så lenge den faktisk er positiv.»

Det heter likevel:

«...informasjon fra øvrige kilder indikerer imidlertid at selskaper tilsynelatende av og til avstår fra å forfølge prosjekter som isolert sett har forventet positiv, men liten nåverdi.»

Den videre diskusjonen drøfter mulige årsaker til dette, som transaksjonskostnader, organisasjonsmessige kostnader, knapphet på personellressurser/lederkompetanse osv. Drøftelsen bærer preg av den typisk neoklassiske antakelse at det meste av dette lett kan anskaffes i markedet, enten av de samme selskapene eller «ved at det dannes nye bedrifter som spesialiserer seg på den aktuelle typen virksomhet».

Man fester seg så ved at

«[en] forklaring på at materialitet tilsynelatende er et sentralt hensyn for selskaper på sokkelen, mens en sjelden hører snakk om dette i andre sektorer, kan derfor være at det synes å være relativt høye inngangsbarrièrer på sokkelen.»

og viser her både til de skattemessige inngangsbarrièrer og til konsesjonssystemet.

Gruppen konkluderer således med at

«det viktigste virkemiddelet for å sikre utbygging av prosjekter som er små, men samfunnsmessig lønnsomme, er nedbygging av inngangsbarrièrer på sokkelen.»

Etter min mening er det ikke bare «små» prosjekter som er relevante her, men det er i denne sammenheng arbeidsgruppen drøfter «materialitet».

Jeg nevner dette innledningsvis, fordi det er illustrerende at man griper til tanken om at det observerte problem kan løses ved å skifte ut aktørene med andre. I dette resonnementet glemmer man imidlertid at nedbygging av inngangsbarrièrer bare er uproblematisk for de skattemessige barrièrene, mens konsesjonsvilkårene har en selvstendig begrunnelse, nemlig å sikre kompetanse og kvalitet. Det at Norge stiller slike krav illustrerer det poeng jeg senere kommer tilbake til; at vi har å gjøre med nokså spesielle aktører. Det forblir derfor et postulat at disse er utskiftbare, og nettopp slike postulater er typiske forutsetninger for den type neoklassisk teori som benyttes, nemlig produksjonsfaktorenes uniformitet og utskiftbarhet.

Det er ikke vanskelig å finne flere eksempler på denne tankemåten, som impliserer at det bare er finanskapitalen som kan ha en alternativkostnad som ikke kan anses dekket inn gjennom utgiftsføring av kostnader; idet øvrige produksjonsfaktorer vanligvis nettopp har en utgiftsførbar markedsverdi fordi de er lett tilgjengelige i markedet.

I neoklassisk teori regnes teknologi og annen kompetanse stort sett som kostnader, dvs. at de får sin avkastning gjennom lønn og andre utgifter som trekkes fra før diskusjonen om avkastning, grunnrente og skatt begynner, nettopp fordi en av tradisjonelle forenklinger er å anta at slike innsatsfaktorer er fritt tilgjengelige på markedet. Modellene tar utgangspunkt i finanskapitalen og dens eiere, som setter sammen øvrige faktorer innkjøpt i markedet til en bedrift og får ut en avkastning av dette. Det avleires så finansiell egenkapital i bedriften, men øvrige innsatsfaktorer fortsatt behandles som handelsvarer.

Ut fra dette utvikles så teorier om hva som styrer kapitalavkastningen. Siden alle andre faktorer i prinsippet er likt tilgjengelig for alle kapitaleiere, kan enkelte kapitaleieres kloke valg ved anskaffelsen av slike forholdsvis lett anskaffes av andre, slik at egenskaper ved disse faktorer antas å jevne seg ut forholdsvis raskt. Derfor vil de ikke gi varige ulikheter i resultat. Ulikheter antas å skylde andre forhold som kan henføres finanskapitalen, som

* mer tilfeldig flaks og uflaks som kan ventes å jevne seg ut

* at finanskapitalens eiere velger å engasjere seg i virksomhet med ulik risiko og derfor skal ha tilsvarende risikopremie

* at finanskapitalens eiere har skaffet seg privilegier av typen naturressurser, adgangsbegrensninger, gunstig lokalisering, monopolisering etc som skaper grunnrente eller renprofitt

I utredningen heter det således[5]

«Ekstraordinær avkastning eller renprofitt tilsvarer det overskuddet som eventuelt oppstår etter at alle variable innsatsfaktorer, herunder kapitalen, er blitt avlønnet med det som kreves for at de skal bli stilt til disposisjon. Alternativt kan dette defineres som avkastning utover normalavkastning av kapitalen.»

Deretter drøftes hva som kan gi opphav til «renprofitt», nemlig ulike former for «grunnrente» som tilsvarer det tredje av punktene foran, idet de to første antas representert ved «normalavkastningen», og det konkluderes

«Utvalget vil også bruke begrepet grunnrente om den samlede meravkastningen.»

Dette er helt konsistent med neoklassisk teori som har forenklet sin modellbruk slik at det ikke gis rom for flere enn disse tre forklaringsfaktorene for variasjoner i observert avkastning.

Jeg sier ikke at utredningen er helt blind for at dette kan være en forenkling, men tendensen i resonnementene er å behandle avvik fra teorien som «ikke markedsriktige»[6] eller markedsimperfeksjoner som det skal tas begrenset hensyn til. Sluttkonklusjonen om kun å skjerme særskattegrunnlaget for risikofri avkastning på finanskapital er da også uttrykk for at man til tross for endel mer nyanserte drøftelser underveis følger en nokså puristisk rute frem til mål.

3.2     Kritikk av neoklassisk teori

Neoklassisk makroøkonomisk tenkning er imidlertid de senere årene satt under kritikk ikke minst på grunn av de forenklinger den numeriske analyse allerede i utgangspunktet gjør det nødvending å foreta, slik at det etableres almene forutsetninger som avviker fra virkeligheten. Således skriver Lars Nerdrum[7]

«The need for simplifying assumptions and reasonably realistic reductions of reality led theorists to representations based on homogenised factors and products. As inputs and outputs were studied quantitatively, the qualitative differences between them were generally ruled out of a functional definition. Much of the classical flexibility had to surrender to the rigid and hypothesised neoclassical analysis, to the benefit of new insight into the ‘mechanics’ of economics and to find quantitative relationships between economic variables and aggregates.»

Erik S. Reinert skriver[8]:

«Although resulting from the commonly accepted assumptions of economic theory, factor price equalisation is clearly a case where economic theory consciously walks away from the facts.»

Selv om man har ment å beholde de viktigste parametrene som variable, og forenklet bort som konstanter eller uniformiteter det man tidligere ikke oppfattet som viktig, kan hva som virkelig er viktig skifte fra bransje til bransje, og spesielt når samfunnet utvikler seg. Vi er i ferd med å oppleve et kvantesprang inn i kunnskapssamfunnet, og det ville være rart om det da fortsatt var riktig å velge de samme forenklingene som før. Når parametre som er generalisert i teorien likevel blir viktige, vil teorien beskrive markedsaktørers atferd med økende usikkerhet. Det er derfor det er så lett å avskrive observerte avvik som imperfeksjoner i markedet, og glemme muligheten for at de i realiteten representerer imperfeksjoner ved teorien.

Spesielt er det de siste årene i internasjonal økonomisk diskusjon lagt større vekt på betydningen av teknologi, kompetanse og bedriftsorganisasjon som faktorer bak vekst og effektivitet. Reinert skriver [9]

«...today’s mainstream economic theory - because of its basic structure - contains important ‘blind spots’ when it comes to the role of knowledge, technology and energy for the welfare of nations.»

3.3     Kunnskapskapital

Det er nettopp disse «blinde punkter», eller huller i teorien, som vokser med fremveksten av kunnskapssamfunnet. Det er helt naturlig at avvikene først blir følbare for bransjer som ligger i forkant av denne utviklingen.

Det som mangler som forklaringsfaktor for avvikene, er en ny måte å behandle kunnskap på. Kunnskap har i alle sine avskygninger en rekke ikke-uniforme egenskaper og oppfører seg ikke som en klassisk handelsvare. I den ene enden av spekteret finnes klart prorietær kunnskap som ikke finnes på markedet i det hele tatt og derfor ikke har noen observerbar markedspris (men meget høy verdi), og i den andre enden kunnskap som uten noen produksjonskostnader i det hele tatt (ulik de fleste handelsvarer) kan dubliseres fritt. Innimellom finner man selvsagt også kunnskap som har mer eller mindre observerbar markedspris.

En spesiell effekt er at den som har proprietær kapital selv i stor grad kan dublisere anvendelsen av den internt i sin egen virksomhet til lavere kostnader enn den som ikke har dem, ekstremt uten kostnader.

Det synes ikke å finnes noen omforenet begrepsbruk foreløpig. Begreper som kunnskapskapital, immateriell kapital, menneskelig kapital osv. brukes mye om hverandre. Noen kilder benytter følgende underkategorier for «kunnskapskapital»:

* Menneskelig kapital (humankapital): Kunnskap og kompetanse hos de ansatte i bedriften. Indikatorer kan være utdanningsmønster, motivasjonsindekser, bransjerelevant erfaring, realkompetanse etc.

* Strukturkapital: Organisatoriske ressurser som er nedfelt i rutiner, prosedyrer, kunnskapsdatabaser, gjennomføringsmodeller, datasystemer, arbeidsprosesser, proprietær teknologi, patenter etc.

* Relasjonskapital (kundekapital): Verdien av bedriftens eksterne nettverk til kunder, leverandører, partnere, myndigheter, almenhet osv.

I endel av referansene nedenfor brukes imidlertid «menneskelig kapital» på en måte som synes å væe synonym med summen av disse tre undergrupperingene.

Dette er i og for seg ikke nytt, men en slik betraktningsmåte oppfattes av mange nå som stadig mer relevant etterhvert som disse faktorene ser ut til å skille mer mellom selskaper og dermed opptre som viktig og ofte dominerende forklaringsfaktor på observerte ulikheter i avkastning, jfr. B. Jensen og R H. McGuckin[10]:

«The vast majority of variation in firm performance is not associated with traditional observables such as location, industry, size, age or capital, rather it is associated with unobservable factors specific to the firm or business unit, many of which appear to be permanently attributes of the business unit. One such attribute is the managerial capital of the firm, another is the skills of the workforce.»

Nerdrum[11] peker på at

«Modern human capital theorists [...] see human capital as an analogy to capital and use all the concepts and tools known from capital theory.»

Den danske Ervervsfremme Styrelsen under det danske næringsdepartementet igangsatte i 1998 et prosjekt som tok sikte på skape et grunnlag for «vitenregnskaper» (kunnskapsregnskaper). I innledningen til et utkast av juli 2000 skriver prosjektgruppen[12]:

«Vi er på vej inn i en global videnøkonomi, hvor ervervslivet står over for vilkår, der er væsentlig anderledes end i det industrisamfund, vi kender idag. Konkurrencen på verdensmarkedet bliver hårdere, og teknologien skaber nye markeder og ændrer spillereglerne på de gamle. Menneskelige ressourcer som viden og kreativitet får stadig større betydning for virksomhedernes succes. Det betyder, at den væsentligste verdifrembringelse i virksomheden sker gennom skabelse, formidling og anvendelse av viden.»

3.3.1     Kvantifisering av kunnskapskapital og dens avkastning

Det danske konseptet for kunnskapsregnskap tar bare sikte på å identifisere bedriftens kunnskapsressurser og hvordan disse kan utvikles videre, uten forsøk på kvantifisering, og sammenligner det mer med bl. a. miljøregnskaper. Generelt synes det som om man er kommet nokså kort med utvikling av teorier og metoder som kan kvantifisere hvilken del av variasjonene i resultat som faktisk stammer fra menneskelig kapital.

Richard Crawford (Madison Financial Group) gjorde et forsøk på å beregne omfanget av menneskelig kapital i et representativt utvalg av amerikanske bedrifter[13]. Han kom frem til at menneskelig kapital ville ha utgjort ca 70% av bedriftenes balanse dersom den var blitt inkludert. Hans hensikt var imidlertid mest å synliggjøre menneskelig kapital i balansen, og han benyttet en beregningsmåte som ikke gir særlig veiledning for andre formål: Han kapitaliserte rett og slett lønnsutgiftene med 10% diskonteringsfaktor.

Nerdrum advarer imidlertid mot å bruke lønn som beregningsgrunnlag i denne sammenheng[14]:

«...one has the possibility of a close observation of market prices for physical capital in all forms, whereas human capital only permits rent prices (or wages) to be known on the labor market. Its true value is therefore not directly observable. This is a major obstacle to empirical testing of human capital, as well as to information flows in the labor market. It has always to be approached by imperfect indicators, and the results of such studies must consequently be treated with caution.»

Dette impliserer at man ikke får noe godt uttrykk for verdien av eller avkastningen fra kunnskapskapitalen gjennom kostnadene. Ren utgiftsføring av kostnadene medfører en for lav kapitalbase siden verdien av menneskelig kapital ikke kommer frem, men inklusjon av de kapitaliserte kostnadene vil både overvurdere (lønnsutgifter som ikke gir noen varig kompetanseoppbygging) og undervurdere (verdien av organisasjon, synergi, bedriftskultur etc.) denne kapitalen.

Nerdrum drøfter således to ulike konsepter for å anslå mengden av menneskelig kapital; ett kostnadsbasert «tilbakeskuende syn» og ett der man søker å diskontere fremtidig betydning (fremadskuende syn). Han viser bl. a. til Fisher[15] som ifølge Nerdrum[16] påpeker (for vanlig kapital) at

«...the cost approach is nothing but an appreciation of past costs, and has no economic significance for future use. [...] In that view, the quantity of past capital is nonsense in itself, it is its quality, or its ability to generate future income services which counts for its efficiency.»

Han fastslår så at[17]

«The discounted value approach is therefore the one most current theorists on human capital have chosen in their theoretical assessments....»

Mye av diskusjonen om menneskelig kapital kretser omkring hvordan den enkelte skaffer seg slik kapital og den avkastning den gir. Nerdrum[18] antyder meget skissemessig at avkastningen kan bli f. eks. 40%, men da inkluderer han enkelte ikke-pekuniære fordeler og verdier for den enkelte. Men han drøfter også eksterne virkninger[19]

«...which spill over to other individuals and to other firms, sectors and countries.»

og viser til f. eks. vedrørende FoU-aktiviteter til at[20]

«Most studies find considerably higher social rates than private rates at the industry level, and they range from 10 to almost 200%.»

Han viser også til at det er «spill-over» mellom bedrifter og er[21]

«...tempted to believe that the net contribution from the common knowledge pool is positive, i. e. that each firm receives more from the others than it gives to them.»

og konkluderer med at[22]

«...human capital in the form of deliberate and commercial search for innovations is characterised by extraordinarily high private returns, but that the social returns are generally even higher.»

«Because of strong spillover between workers, researchers, and firms, innovation and other new knowledge of commercial value are often most efficiently created in technological environments which are concentrated spatially.»

«...there are considerable technology spillovers between firms in the same product lines, but there are also indications demonstrating considerable spillover across industries, and between academic research and firm research.»

Crawford siterer en undersøkelse som viste[23]

«..that from 1981 to 1985 average compounded total return on investment for the companies listed in ‘100 Best Companies to Work for in America’ was 17,69 percent more than the average for the S&P 500 and had a stock price increase three times the average for the S&P 500.»

Det turde således ikke være noen tvil om at «menneskelig kapital» også gir avkastning på selskapsnivå utover det som betales ut i lønn til ansatte, og at det finner sted både nyskapning og assimilering av menneskelig kapital i bedrifter.

Disse konklusjonene svarer godt til analyser gjort av Laursen, Mahnke og Vejrup-Hansen[24] på grunnlag av såkalt «New Growth Theory», om at følgende faktorer i et firma virker positivt på dets vekst: 1) omfanget av menneskelig kapital; 2) forholdet mellom firma-spesifikk, industri-spesifikk og generell kunnskap; 3) hvor sterkt kunnskapen er diversifisert; 4) tempoet i anskaffelsen av menneskelig kapital og 5) egenskaper ved den spesifikke sektor bedriften arbeider i. Ut fra dette skisserer de en ny modell for forståelse av firmavekst basert på disse forholdene. Ved hjelp av eksisterende danske data har de i en enklere analyse testet og fått bekreftet 1) og 5), og anbefaler videre forskning.

Kunnskapskapitalen i en organisasjon er derfor større enn summen av de enkelte ansattes kapital, vurdert uavhengig av bedriften. Dette skyldes bedriftskultur, organisasjonens oppbygging og samhandlingsmønstre, tverrfaglighet, felles erfaring, omdømme og eksterne relasjoner etc.

Det at kunnskapskapital gir - tilsammen meget betydelig - avkastning både til menneskene som råder over endel av denne kapitalen (dvs lønn) og til bedriften (overskudd), synes å bekrefte at slik kapital på mange måter oppfører seg og bør betraktes analogt til finansiell kapital. Det burde tilsi at det i en bedrift både finnes «fremmed kunnskapskapital» (innleid fra de ansatte og betalt med lønn, slik fremmed finanskapital betales med rente) og «kunnskapsmessig egenkapital», generert og assimilert av bedriften, bl. a. som «spillover» fra og mellom de ansatte. Tilsammen skaper begge typer kapital en betydelig avkastning på totalkapitalen.

En som synes å representere «state of the art» på dette området idag, er professor Baruch Lev ved Leonard N. Stern School of Business ved New York University. Han har iverksatt prosjektet «Knowledge Capital Scoreboard» som nettopp tar sikte på kvantifisering. I et intervju sier han bl. a.[25]

«In the past several decades, there has been a dramatic shift, a transformation, in what economists call the production functions of companies - the major assets that create value and growth. Intangibles are fast becoming substitutes for physical assets. At the same time, there has been complete stagnation in our measurement and reporting systems. [...] These systems all date back more than 500 years.»

Lev peker på at den kapitaliserte markedsverdien for de 500 største selskapene i USA (Standard & Poor’s 500) nå er seks ganger større enn netto regnskapsmessige aktiva. Han viser til en annen økonom, John Kendrick, som har vist at immateriell kapital som andel av alle aktiva vokste fra 30% i 1929 til 63% i 1990.

Levs prosjekt handler nettopp om å skille ut avkastningen på kunnskapskapital fra totalavkastningen. Han bruker flere tilnærmingsmåter. En av disse er en teknologi-indeks basert på investeringer i FoU, informasjonssystemer, patenter, varemerker og en rekke andre parametre. En annen tar utgangspunkt i en bedrifts historiske og fremtidige «normalized earnings»:

«My approach looks at the past. But I also look at the consensus forecasts of analysts. Based on those forecasts, I create an average, and I call that average normalized earnings. From those normalized earnings, I then subtract an average return on physical and financial assets, based on the theory that these are substitutable assets. [...] So when I subtract from the total normalized earnings a reasonable return on the physical and financial assets, I define what remains as the knowledge returns. Those are the earnings that are created by the knowledge assets.»

Ut fra dette er Lev kommet til at Microsoft har en kunnskapskapital på 211 mrd. dollar; Intel har 170 mrd og Merck har 110 mrd. Han sammenligner disse selskapene med DuPont, som har flere ansatte enn disse selskapene tilsammen, men bare en kunnskapskapital på 41 mrd dollar. «There isn’t much extra profitability there.»

Levs metode har en klar parallell til arbeidsgruppens metode for å identifisere grunnrente. Begge trekker fra antatt normalavkastning på fysiske og/eller finansielle aktiva, fordi det at disse antas utskiftbare gir mening til en «normal» eller gjennomsnittsbetraktning. Forskjellen er at Lev setter resultatet lik avkastning på kunnskapskapital, mens arbeidsgruppen setter resultatet lik «renprofitt» og dermed særskattbar grunnrente!

Poenget er imidlertid at den størrelse som i neoklassisk teori (og hos arbeidsgruppen) kalles «renprofitt» omfatter både grunnrente og avkastning på kunnskapskapital.

Jeg går ut fra at Lev er klar over at hans resultater i neste runde må korrigeres for avkastning fra naturressurser, monopolfaktorer etc. der dette er relevant, men har så langt ikke sett om han eller andre har gjort arbeider for å skille mellom disse, hvilket er den store utfordringen når vi skal beskrive kunnskapsbedrifter som også realiserer grunnrente.

3.4     «Renprofitt» og grunnrente

Intuitivt oppfattes grunnrente som noe verdifullt man skaffer seg nærmest ved å plukke det opp, dvs uten vanlig arbeidsinnsats, en slags «iboende» verdi, eller en tilsvarende del av salgsverdien. Det er dette som skaffer grunnrentebeskatning sin legitimitet. Man kan også ta en politisk beslutning om at det er dette som skal særbeskattes, ikke noe annet.

En nærmere definisjon på grunnrente er gitt i utredningen[26], med tre partielle definisjoner.

Den «egentlige» grunnrente («Ricardo-rente») bygger ifølge utredningen på at «noen ressurser kan produseres til en lavere kostnad enn andre». «Renprofitt» oppstår fordi markedsprisen reflekterer langtidsgrensekostnad for «den mest kostbare ressursen».

Det er neppe tilfeldig at man her bruker uttrykkene «kan produseres» og «den mest kostbare ressursen», og ikke «blir produsert» og «den minst effektive produsenten».

I dette ligger at det er forhold ved ressursen, ikke produsenten, som gir opphav til grunnrente. Gullklumpen som ligger i dagen er mer verdifull for produsenten enn den som er dypt begravet, selv om de har samme verdi på markedet.

Men den eneste måte å måle dette på er å sammenligne faktiske kostnader. Ricardo-renten for gullklumpen på bakken tilsvarer da kostnaden ved å grave opp den andre.

Men hva om det ligger flere gullklumper nøyaktig likt plasssert nede i bakken, like krevende å få opp, og det viser seg disse blir gravd opp med ulike kostnader? Den som har lavest kostnader, vil da ha mest «renprofitt», men denne forskjellen kan ikke være Ricardo-rente; den må skyldes nettopp ulik effektivitet med basis i teknologi, kunnskap og andre menneskelige faktorer. (Den kan heller ikke være Hollinger-rente eller monopolrente; de to andre elementene i den felles grunnrentedefinisjonen.)

Av denne grunn kan «renprofitt» ikke være det samme som grunnrente. Begrepet brukes i neoklassisk teori som en proxy fordi man ikke klarer å bestemme den virkelige grunnrenten, og fordi man forutsetter uniforme produksjonsfaktorer. Dette er som drøftet foran ikke realistisk.

I virkeligheten finnes det som beskrevet foran selskapsspesifikke effektivitetsfaktorer som skiller selskapene. At dette er svært viktig for Norge, ligger jo i at det nettopp er slike faktorer som er utslagsgivende ved valg av selskaper ved konsesjonstildeling.

Det vil ikke være tilstrekkelig å anta at det bak kompetansen etc. ligger utgifter som kommer med i de regnskapsmessige fradrag. Verdien av disse kompetansefaktorene vil langt overstige utgiftene.

Argumentet i denne sammenheng er ikke at det foreslåtte særskattegrunnlag ikke gir ordinær utgiftsdekning, men at ressursrenten må være mindre enn det som fremkommer ved at man benytter et selskapsmessig regnskapsgrunnlag.

Avkastningen på den totale kunnskapskapitalen blir som påpekt foran i neoklassisk teori inkludert i avkastningen på den finansielle kapitalen og dermed behandlet som grunnrente ved høye avkastningsrater. Det gjøres også i petroleumsskatteutredningen; hvilket innebærer at utredningen legger til grunn en for omfattende grunnrentedefinisjon.

Dette er nok årsaken til at man kan observere at bedrifter som ikke produserer naturressurser også i stor grad skaper «renprofitt», og at regneeksempler viser at gode bedrifter i fastlands-Norge faktisk nokså systematisk ville måttet betale særskatt dersom forslaget var blitt anvendt på land (se nedenfor).

3.5     Petroleumsvirksomheten som kunnskapsindustri

Den oppgaven vi står overfor når vi skal utforme et petroleumsskattesystem for norsk sokkel er nettopp å kunne skille mellom grunnrente og avkastning på kunnskapskapital som ulike deler av det arbeidsgruppen kaller «renprofitt».

Petroleumsnæringen i Norge og flere av de tilknyttede næringer kvalifiserer utvilsomt som typiske og ledende kunnskapsindustrier. De oljeselskaper som vil være aktuelle særskatteobjekter tilfredsstiller alle kriterier nevnt av Laursen et al og har de egenskapene som påpekes av Nerdrum. Pågående debatt om oljeselskapers «kjernekompetanse» peker sterkt i retning av at mye av kunnskapen nettopp ligger i tverrfaglighet, evne til å sette sammen teknologi og kunnskap fra mange disipliner osv.

Gunnar Frognes (Elf) har f. eks. listet opp et oljeselskaps kjernekompetanse slik (sammentrukket)[27]:

* Grunnleggende geofysiske funksjoner nødvendig for å finne petroleum

* Finansiell styrke og risiko management

* Kunnskap om vertslandet og det politiske risikomiljøet

* Nettverk til alle slags forretningsforbindelser og være akseptert av andre som partner

* Gode eksterne forbindelser som dekker alle «stakeholders»

* En effektiv og kreativ organisasjon

* Langtidsplanlegging og evne til å forutse utviklingen

Det hevdes også ofte i debatten at mye av den spesifikke teknologien i denne industrien i likhet med annen faglig spesialisert sektorkompetanse kan «kjøpes» i markedet, og derfor i seg selv kan klare seg med å betraktes som en kostnad og derfor kan behandles etter «neoklassisk» teori. Tendensene til «outsourcing» og mer omfattende totalkontrakter kan tyde på dette, men en mer riktig betraktningsmåte er nok at de selskapene som overlater visse kompetanseområder til eksterne leverandører gjør det nettopp for å rendyrke virkelig kjernekompetanse. Det er herunder grunn til å tro at en organisasjons evne til å stimulere til utvikling av ny teknologi (gjerne utenfor bedriften), finne og sette sammen avansert teknologi etc. hører med, sammen med de andre tverrfaglige og bedriftskulturelle organisasjonsmessige egenskaper.

Thomas J. Peters og Robert H. Waterman jr. presenterte i 1982 i boken «In Search of Excellence»[28] åtte nøkkelfaktorer for suksess, basert på spesifikke analyser av 75 amerikanske bedrifter med eksepsjonelt gode resultater:

«1. A bias for action, for getting on with it. Even though those companies may be analytical in their approach to decision making, they are not paralyzed by that. [..] What is striking is the host of practical devices the excellent companies employ to maintain corporate fleetness of foot and counter the stultification that almost inevitably comes with size.

2. Close to the customer. These companies learn from the people they serve. [...]

3. Autonomy and entrepeneurship. The innovative companies foster many leaders and many innovators throughout the organization. [...]

4. Productivity through people. The excellent companies treat the rank and file as the root source of quality and productivity gain. They do not foster we/they labor attitudes or regard [financial] capital investment as the fundamental source of efficiency improvement. [...]

5. Hands-on, value driven. [...]

6. Stick to the knitting. [...] While there were a few exceptions, the odds for excellent performance seem strongly to favor those companies that stay reasonable close to businesses they know.

7. Simple form, lean staff. [...]

8. Simultaneous loose-tight properties. The excellent companies are both centralized and decentralized. For the most part [...] they have pushed autonomy down to the shop floor or product development team. On the other hand, they are fanatic centralists around the few core values they hold dear.»

Alle disse momenter er knyttet til organisasjon og bedriftskultur, dvs bedriftsspesifikke forhold som må utvikles over lang tid og derfor innebærer en opparbeidet egenkapital; dvs immateriell kapital som ikke kan anskaffes på noe marked.

De skriver også[29]:

«If there is one striking feature of the excellent companies, it is [the] ability to manage ambiguity and paradox. What our rational economist friends tell us ought not to be possible the excellent companies do routinely.»

Dette forteller nesten om en form for utviklet intuitivitet som ikke en gang kan defineres, langt mindre kjøpes på markedet.

En særlig interessant observasjon fra Peters og Waterman er[30]:

«...associated with almost every excellent company was a strong leader (or two) who seemed to have had a lot to do with making the company excellent in the first place. Many of these companies - IBM, P&G, Emerson, J&J, and Dana - seem to have taken on their basic character under the tutelage of a very special person. [...]

The excellent companies seem to have developed cultures that have incorporated the values and practices of the great leaders and thus those shared values can be seen to survive for decades after the passing of the original guru.»

Dette er jo en bekreftelse på hva vi ser rundt oss: Betydningen av gründere som Sam Eyde, Sigval Bergesen, Vebjørn Tandberg, og Bjarne Skeie, kreative enkeltpersoner som Johan B. Holte og Jens P. Heyerdahl og investorer med en nær sagt uforklarlig nese som f. eks. John Fredriksen og Akers egen Kjell Inge Røkke. Det er svært interessant at dette viser seg å være typisk også for bedrifter som vi oppfatter som store og upersonlige, som IBM.

Slike personer legger selvsagt etter seg en enorm kunnskapskapital som skaper avkastning i lang tid. Hvis de er eiere, behandler neoklassisk teori denne avkastningen kun som avkastning på finansiell kapital, og hvis de er ansatt kommer den ikke med i det hele tatt, men utgiftsføres som lønnskostnad. Det aller meste av avkastningen f. eks. fra Microsoft vil i neoklassisk teori få merkelappen «renprofitt» som angivelig skal stamme fra ressursrente, monopolisme, knapphet, adgangsbegrensning eller andre imperfeksjoner; alt unntatt Bill Gates’ genialitet. Dette alene viser hvor absurd det blir å se bort fra avkastning på kunnskapskapital.

3.5.1     Petroleumsklyngen

En spesielt viktig del av denne problemstillingen ligger i den beslektede klyngeteori. Klynger skapes nettopp på grunn av miljø- og synergieffekter som øker verdien av kunnskapskapitalen (jfr Nerdrums konklusjoner om spillover når bedrifter i samme bransje eller beslektede bransjer er geografisk konsentrert). Det synes ganske bredt anerkjent at bedrifter i klynger gjennomgående har høyere avkastning på finansiell kapital enn andre.

Victor D. Norman peker således på[31]

«Konsekvensene av de positive eksternalitetene - ekte eller pekuniære - er altså at lønnsomheten i den enkelte bedrift, alt annet likt, vil være en stigende funksjon av antall bedrifter. Det gir grunnlag for geografisk opphopning»

Norman peker riktignok også på at denne økte lønnsomheten[32]

«...ikke nødvendigvis avleires som renprofitt i de berørte bedriftene, [men] normalt [vil] ta form av høyere generell avlønning av innsatsfaktorene i landet.»

Han påviser således at et land som har en slik klynge vil få høyere avkastning på investeringer både i klyngeindustrien og i andre sektorer. Dette stemmer godt med Nerdrums «spillover» og påvisningen fra Laursen et al at om at omkringliggende miljø stimulerer oppbyggingen av menneskelig kapital i en bedrift.

Klyngeavkastningen kan således oppfattes som en del av avkastningen på kunnskapskapital. Det er nok stor usikkerhet om hvordan avkastningen på ulike typer slik kapital til slutt fordeles mellom arbeidstakeren, bedriften og samfunnet, men det synes å være nokså trygt å anta at den fordeles mellom alle tre.

Den norske petroleumsnæringen og tilknyttede virksomheter, herunder særlig leverandørindustrien, redernæringen og energibasert industri, utgjør utvilsomt en klynge.

Det er derfor gode grunner til å anta at mye av avkastningen i den norske «energiklyngen» reellt er avkastning på kunnskapskapital.

Det er også mulig at det norske systemet for lønnsfastsettelse og vår nokså flate lønnsstruktur medfører en annen fordeling mellom avkastningen på «menneskelig fremmedkapital», dvs. lønn, og bedriftens avkastning, enn i et system med helt fri lønnsdannelse. Dette kan imidlertid slå ut begge veier.

3.5.2     Petroleumsvirksomhetens spisskompetanse

Det er også påpekt at neoklassisk teori blir dårligere egnet til å beskrive virkeligheten fordi kunnskapskapital i et dynamisk perspektiv gir de beste bedriftene en ledelse som ikke lar seg gjøre å ta igjen ved vanlig markedstilpasning. De proprietære og bedriftsspesifikke delene av kunnskapskapitalen gir en meravkastning som etter klassisk og neoklassisk teori vil medføre at kapital strømmer inn i den aktuelle næringen og konkurrerer om meravkastningen. Dette skjer imidlertid ikke, bl. a. fordi tilsvarende kunnskapskapital ikke er tilgjengelig i markedet før etter et tidsforløp. Det tar tid å utdanne de folkene som skal brukes til å ta opp konkurransen, disse har ikke nok kompetanse fra utdanningsinstitusjonene og må dessuten tilføres den bedriftsspesifikke kunnskapen. Generelt kreves både tid og kreativitet til å utvikle de førsteklasses bedriftskulturene. Det tar derfor lang tid å etablere konkurrenter, langt fra alle kan blir det, og i mellomtiden har lederne rykket ytterligere frem.

Crawford skriver[33]:

«In the new knowledge economy, information and knowledge replace physical and financial capital as the major competitive advantage in business.»

Reinert skriver således om[34]

«...the huge, but uneven, advances of human knowledge which - through innovations, new technologies and new products - provide the real engine fuelling human welfare.»

og mener at dagens neoklassiske hovestrømninger forstår lite av

«..how the market system creates and so unevenly distributes the fruits of these processes.»

Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at Nerdrum siterer[35] en studie[36] som viser at

«...650 firms representing 130 lines of businesses, in order to protect new processes, [rated] patents less effective than means line lead time, learning curve advantages, sales or service efforts and secrecy.»

Dette gjelder bare produksjonsprosesser som antas patenterbare. Man skulle anta at patentbeskyttelse var viktig hvis man fryktet at prosessene raskt kunne komme på markedet. Riktignok nevnes også hemmelighold som indikerer en slik frykt, men de andre momentene peker i en annen retning. Særlig det at tidsforspranget nevnes først underbygger forannevnte synsmåte. Men det meste av det vi her snakker om er ikke patenterbar kunnskap.

Dette hindrer selvsagt ikke at teknologiske og kompetansemessige kvantesprang kan medføre at andre overtar ledelsen, men det skjer ikke bare fordi avkastningen hos lederen øker og innebærer at noen alltid oppnår en betydelig ekstra avkastning på kunnskapskapital som aldri blir konkurrert bort i klassisk forstand.

Norge oppfattes som verdensledende på offshore-teknologi. Det turde være åpenbart at dette er en ledelse som må vedlikeholdes kontinuerlig, og at den så lenge den gjør det vil gi opphav til ekstra verdier både for Norge som helhet og de deltakende bedriftene.

3.5.3     Konklusjon

Jeg mener det er en mangel ved arbeidsgruppens teoribruk at den ikke drøfter betydningen av kunnskapskapital, herunder klyngefordeler og teknologiledelse, i relasjon til petroleumsindustrien. Det medfører en for liten forståelse for hva som kreves for å vedlikeholde disse fordelene og en for omfattende definisjon av grunnrentebegrepet, fordi avkastning på kunnskapskapital ikke har sammenheng med egenskaper ved ressursen, men med menneskelig innsats. Forslaget gir derfor en for dårlig skjerming mot særskatt.

3.6     Finansielt volum; materialitet

Figurene i forbindelse med utredningens omtale av det eksisterende norske system sammenlignet med andre[37] viser at det norske kjennetegnes av at det gir selskapene en meget liten andel av nåverdien av sammenlignbare felt, men en internrente etter skatt blant de høyere. Dette skyldes at man på grunn av konsolideringsmulighetene for tyngden av nåværende selskaper oppnår en meget høy grad av risikodeling (og resultatdeling) mellom selskapene og staten.

Det kan synes som om arbeidsgruppen mener at dette er minst likeverdige kriterier for en internasjonal sammenligning av skattesystemene, fordi man legger så liten vekt på finansielt volum og antar at det nærmest alltid vil finnes investorer på de smaleste delene.

Hvis materialitet ikke hadde noen betydning, kunne man - som gruppen faktisk selv er inne på - teoretisk sette skatteandelen til 99% og fortsatt oppnå høy finansiell internrente. Under arbeidsgruppens forutsetninger skiller dette seg lite fra å ha SDØE som partner, dvs som om man hadde en liten, men skattefri andel[38] .

Ut fra en slik sammenligning tilsvarer dette at selskapene ville være villige til å gjøre jobben - og utføre den på best mulig måte - med en skattefri eierandel på 1%.

Dette strider sterkt med empirien. Ingen tror vel at det finnes noe selskap som vil være villig til å gjøre dette og som samtidig kommer i nærheten av å tilfredsstille kompetansekravene, ihvertfall ikke for de krevende feltene vi her snakker om, innenfor «pionerdelen» av virksomheten.

Arbeidsgruppens bagatellisering av «finansielt volum» synes som påpekt innledningsvis å bygge på idealiserte teorier om at det alltid vil være noen som vil foreta en investering som gir avkastning mer enn «normalavkastningen», selv om denne er meget liten, og selv om bredden i investeringen og resultatet, målt som nåverdi, er meget liten. Det vil kunne vært bortimot riktig under meget spesielle omstendigheter der det ikke settes store krav til investors teknologi, ledelse og kompetanse, men teorien må antas å svikte mer jo lenger man beveger seg bort fra dette. Begrenset kompetanse og kvalifisert kapasitet må fordeles på et rimelig antall prosjekter, slik at den ikke blir fortynnet og dårligere.

Det er rimelig å anta at kvalifiserte bedrifter selv vil vite at deres evne til å gjennomføre hvert enkelt prosjekt vil svekkes hvis kapasiteten må fordeles på for mange prosjekter for å oppnå samme resultat.

Derved vil slike bedrifter selv måtte tillegge de mindre lønnsomme scenariene ved investeringsbeslutningen større vekt, slik at sannsynlighetsveid sluttresultat, målt som avkastning på egenkapitalen, blir tilsvarende lavere for alternativet med for mange prosjekter (og svekke prosjektenes attraktivitet slik at selskapene ikke vil).

Det er også rimelig å anta at sannsynligheten for at enkelte prosjekter går skikkelig dårlig vil øke, slik at ikke bare lønnsomhet, men også bedriftens omdømme blir rammet, kanskje med store konsekvenser, også for fysisk sikkerhet.

Jeg synes det virker svært farlig å anta at det alltid vil være andre investorer som har mindre å tape som vil kunne ta over. Jeg forstår det slik at f. eks. AMA idag regner seg som kompetent som «nisjeprodusent» og etterhvert som rettighetshaver i den «industrielle» delen, men at selskapet ikke tar mål av seg til å erstatte de store, internasjonale oljeselskapene i den krevende «pionerdelen».

Det er mulig at andre, mindre ansvarlige selskaper ville kunne melde seg som alternativer til de store uten å ha deres type organisasjon med den spesifikke kompetanse, men det er vanskelig å se at staten, som åpenbart er avhengig av at rettighetshavernes kompetanse og innsats ligger høyt, virkelig kan være interessert i å risikere å overlate jobbene til slike mer spekulative investorer.

Resonnementene foran ble klart dokumentert under Olje- og Energidepartementets arbeid (1982) med innstillingen fra den såkalte Moe-rapporten (sitatene er fra stortingsmeldingen)[39]:

«Sammenhengen mellom operatørselskapets kapasitet og selskapenes mulighet til å foreta en tilstrekkelig god styring [av] prosjektene er klar. Selv om de organisatoriske opplegg som velges for styring av prosjektet er av stor betydning, krever et utbyggingsprosjekt store ressurser hos operatørselskapet. Spesielt har det vist seg at tilstrekkelig reservekapasitet må kunne mobiliseres dersom prosjektet fører galt av sted. Det er ikke urimelig å vente at uerfarne operatører med beskjeden bakgrunn i prosjektledelse vil kunne få vanskeligheter under prosjektgjennomføringen. Det er derfor viktig at disse selskapene har tilstrekkelig og godt kvalifisert personell til rådighet.»

Videre:

«En skal [..] være klar over at de utenlandske oljeselskapene også har sine kapasitetsbegrensninger. Spesielt er dette fremtredende dersom samme selskap må styre flere prosjekter samtidig. I en slik situasjon vil også de utenlandske selskapene måtte prioritere i allokeringen av sine personellressurser. I pressede situasjoner kan dette føre til en overrepresentasjon av uerfarne og mindre kvalifisert personell i prosjektene.»

Og:

«Disse erfaringer viser at man bør være meget varsom med å la ett og samme selskap styre flere store feltutbygginger samtidig. Det vil da stilles meget store krav til selskapets kompetanse, kapasitet og ledelsesfunksjoner. Dette gjelder for utenlandske selskaper, og under nåværende forhold enda sterkere for norske selskaper.»

Dersom noe har endret seg siden, er det i tilfelle at endel av de større operatørselskapene har gått grundig i seg selv nettopp for å rendyrke sin kompetanse og prioritere en effektiv organisasjon bl. a. med bedre prosjektgjennomføringsevne. Dette har vært en krevende og omstendelig prosess som ikke lett kan kopieres av andre. Det dreier seg om meget særpregede selskaper som også prises svært høyt i aksjemarkedet i forhold til kapitalbasen. De må utvilsomt oppfattes som bransjeledere med slikt forsprang som foran beskrevet. Derfor kan slike selskaper heller ikke lett erstattes, og de må ha avkastning på denne spisskompetansen. Det følger også at man ikke kan vente at de kan eller vil fordele seg på et meget høyt antall prosjekter.

Jo mindre vekt man legger på «materialitet», jo mer presser man frem overgang til selskaper som er svakere kvalifisert (hvis slike i det hele tatt er interessert i Norge) eller i beste fall at de gode selskapene overbelaster sine organisasjoner, med tilsvarende virkninger.

Tendensen blant de større internasjonale selskapene går som kjent i retning av færre og større aktører som mer og mer eksplisitt avgrenser sin interesse til større og utfordrende felt som gir «finansielt volum». Det er liten grunn til å tro at dette er taktikk innrettet på å villede norske myndigheter.

Ifølge OED’s konsulent Arthur D. Little Int. Inc. kan antall «majors» anslås til 11, nå 10 pga fusjon, hvorav 8 allerede på norsk sokkel[40]. Videre karakteriseres 13 selskaper som «large independent», inklusive Statoil og Hydro. Av disse er 7 allerede på norsk sokkel. Gruppen av «smaller independents» er neppe aktuelle som operatører for de mest krevende oppgavene på norsk sokkel, fordi de ut fra de prioriteringer de selv trolig har vil anse prosjektene som lite egnet, og enda mer fordi norske myndigheter neppe vil anse dem ønskelige uten i kombinasjon med selskaper fra ledergruppen.

Det synes ikke å være realistisk å ha store forventninger til at gruppen av selskaper som kan og vil påta seg de mest krevende oppdrag («pionerdelen») på norsk sokkel vil utvide seg særlig mye eller særlig raskt.

Vårt eget konsesjonssystem, og måten det praktiseres på, viser at Norge ikke er særlig interessert i mindre kvalifiserte eller erfarne selskaper for den type krevende felt det her er mest snakk om: Felt med høy funnrisiko, på dypt vann og med behov for grensesprengende teknologi. For å få bygget ut slike felt på best mulig måte, økonomisk og sikkerhetsmessig, er vi i praksis avhengig av å kunne benytte større selskaper innenfor hovedgruppene «majors» og «large independents», uansett om vi fjerner adgangsbarrierer.

Noen av de mellomstore selskapene utvikler imidlertid en mer avgrenset kjernekompetanse som kan supplere operatørens. De vil derfor kunne være ønskelige partnere, men de vil ikke i særlig grad kunne erstatte de tyngste operatørene for krevende oppgaver. Det samme kan f. eks. være tilfelle for nedstrømsselskaper og andre «nye» aktører som ellers vil være mest aktive i mer modne områder.

Den del av sokkelvirksomheten der dette er en typisk situasjon er også for det meste den del der vi kan regne med at det i fremtiden vil kunne realiseres grunnrente og således være aktuelt med særskatt.

Hvis myndighetene vil fastholde de strenge kravene til kompetanse i denne delen av virksomheten og samtidig mener at vi står overfor et nærmest atomistisk marked der andre selskaper står i kø for å overta ved synkende omfang av «finansielt volum», vil dette representere en bemerkelsesverdig selvmotsigelse.

Det ville stilt seg annerledes hvis man siktet mot å slippe inn mange rent finansielle aktører. Da kunne denne gruppen klart seg med smale volumer. Men fortsatt ville man trenge de faglig kompetente selskapene til å gjøre jobben. Imidlertid er det ikke noe som tyder på at myndighetene ønsker å akseptere rene finansaktører som rettighetshavere.

I den foreliggende oljemeldingen[41] er det vist til at «anslagsvis 50% av kostnadsutfordringen er knyttet til ny teknologi». 30% av kostnadsutfordringen knyttes til «arbeidsprosesser og organisering» og bare 20% til rammeverket. Selv om man viser til at dette er noe industrien har indikert virker det som om myndighetene deler denne vurderingen.

Det er derfor også en klar selvmotsigelse dersom myndighetene også fastholder at vi har et stort kostnadsproblem som for 80% vedkommende må løses ved ytterligere bruk av avansert teknologi og avansert bruk av «arbeidsprosesser og organisering». Det er ikke forenlig med et syn på «finansielt volum» som innebærer utvanning av kompetansen eller utbytting av kompetente med mindre kompetente selskaper.

En annen sak er at vi har rom for - og et stort behov for - nye aktører til å ta seg av modne områder og mindre felt. Selv om man ikke skal utelukke grunnrente i denne delen av virksomheten, vil den bli stadig mer preget av verdiskapning på grunnlag av menneskelig innsats og ikke realisering av grunnrente. I denne delen er derfor temaet «finansielt volum» i forbindelse med særskatt hverken noe problem eller noe krav. Likevel vil også denne virksomheten i stor grad kreve teknologi og kompetanse, som også krever «finansielt volum», men om det er tilstrekkelig vil mest avhenge av eierandeler og SDØE-andel, og av at særskattegrunnlaget blir riktig avgrenset.

3.6.1     «Materialitet» og avkastning

Fokuset på «materialitet» synes å være oppstått som del av diskusjonen om det norske systemet, mens det - idag - er vanskeligere å se at de internasjonale selskapene opererer med todelte beslutningskriterier, både internrente og nåverdi. Det man i praksis opplever, er at de ledende selskaper, som arbeidsgruppen påpeker, internasjonalt opererer med kapitalavkastningskrav[42]

«som er høye sammenlignet med dem man kommer frem til ved bruk av kapitalverdimetoden».

Dette forklares av arbeidsgruppen dels ved at det settes høye mål, men det innrømmes også at

«et selskap [..] kan bruke et høyt kapitalkrav dersom det står overfor flere prosjekter enn det vil gjennomføre hensyn tatt til vekstkostnader og lignende».

Dette er nok også nøkkelen til forståelse av dette forholdet.

Det som arbeidsgruppen kaller «vekstkostnader» eller vekstbegrensninger har nettopp sammenheng med at den kunnskapskapital som trengs for å gjøre en maksimalt god jobb i store, risikable og krevende offshore-prosjekter må utvikles innen organisasjonene og ikke lett kan suppleres med innkjøp i markedet. Den kunnskapskapital slike firmaer råder over kan ikke kan spres over for mange prosjekter uten å bli utvannet og miste effektivitet, dvs at det foreligger et implisitt behov for «materialitet» eller «finansielt volum». Man må således velge seg ut noen prosjekter fra et større utvalg, og benytter for dette formål et høyt avkastningskrav. Dette kan forstås som et avkastningskrav som omfatter både finansiell kapital og kunnskapskapital.

Et slikt høyt krav synes arbeidsgruppen å oppfatte som «ikke markedsriktig». Det innrømmes likevel at dette kan «tale for at en ved design av skattesystemet forutsetter det avkastningskravet som selskapene oppgir», men dette synes gruppen å avvise fordi dette kan åpne for «strategisk adferd», dvs taktisk høye opplysninger om avkastningskrav for å påvirke skattepolitikken.

Det kan så være, men dette er en dårlig grunn til å se helt bort fra virkelige forhold. Oppfatningen av denne virkelighet som «ikke markedsriktig» hviler på teorianvendelsen. Ved å inkludere mer moderne teorier som inkluderer kunnskapskapital vil man se at et slikt høyere avkastningskrav kan oppfattes som svært «markedsriktig», selv om det kanskje hadde vært mer presist å benytte separate avkastningskrav for de to typer kapital.

3.6.2     Forholdet mellom begrepene «materialitet» og «kunnskapskapital»

Diskusjonen om «finansielt volum» eller «materialitet» tilsvarer på mange måter diskusjonen om «kunnskapskapital». Forskjellen er at behovet for «materialitet» i stor grad hviler på oljeselskapenes egen informasjon og den eventuelle støtte man kan finne ved observasjon. Ved å innføre begrepet «kunnskapskapital» oppnår man noe mer, nemlig å bringe inn et teoretisk fundament som ihvertfall har et potensiale for å gi en mer nøytral, analytisk tilnærming. At denne betraktningsmåten ennå ikke omfatter avanserte instrumenter for numerisk analyse gjør den ikke mindre relevant som forklaring på det behovet for «materialitet» som kan observeres.

Arbeidsgruppen synes å indikere at diskusjonen om «materialitet» mest er knyttet til særskattesatsen. Årsaken er at man forventer at den foreslåtte endring ikke medfører særlige forstyrrelser i selve kapitalavkastningen, fordi man mener å ha transformert den rene kontantstrømsskatten på en slik måte at egenskapene ved en slik skatt i stor grad beholdes. Teoretisk sett skulle særskatteendringer da hovedsakelig påvirke nåverdi og ikke internrente, dvs «materialitet» og ikke avkastning på finansiell kapital.

Transformasjonen forutsetter imidlertid at det gis fullt fradrag for alle kostnader, herunder også kostnaden ved å binde menneskelig kapital, som altså kan være vesentlig mer enn utgiftene til å erverve denne. Dette er ikke oppfylt.

Beregningene om virkningene på forslaget og en ytterligere særskattereduksjon, presentert av Wood Mackenzie[43], gir heller ikke holdepunkt for at det foreslåtte system har en slik egenskap. Årsaken ligger trolig nettopp i de usikkerheter og mangler som følger av transformasjonene.

Det faktiske forhold er at arbeidsgruppen ikke gir noen veiledning for hva som er «riktig» særskatt, hverken i dagens system eller det foreslåtte, selv om den mener at den utvikler en «riktig» skjerming. Det representerer en stor usikkerhet ved fullføringen av totalresonnementet og reduserer nytten av eventuelle presise numeriske resultater på veien.

Selv om man skulle finne et system som gir riktig avgrensning av grunnrente bl. a. ved å skjerme avkastningen av kunnskapskapital, vil dette heller ikke gi noen veiledning for fastsettelse av særskattesatsen. De endelige avgjørelser vil derfor i alle fall måtte tas delvis skjønnsmessig ut fra en opplevelse av norsk sokkels konkurranseevne og annen empiri. Av denne grunn er det ikke så betenkelig at også inklusjonen av kunnskapskapital i skjermingen mot særskatt antakelig må hvile på svak eller ingen kvantifisering, selv om det på lengre sikt bør være et mål å komme lenger med dette.

4.     Andre rammebetingelser for en reform

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

4.1     Norsk sokkels konkurranseevne

Norsk sokkels konkurranseevne er ikke gitt noen sentral plass i arbeidsgruppens mandat, og derfor er det heller ikke blitt noe styrende mål for rapporten, men det er liten tvil om at nettopp det var hovedsaken for det initiativ som ble tatt i Stortinget for å få utredet petroleumsbeskatningen, der et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre uttalte[44]

«[Flertallet vil] understreke behovet for tiltak som kan øke aktivitetsnivået på norsk sokkel. Rammebetingelsene for oljeindustrien må gjennomgås, slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer også kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomme.»

Hele komitéen uttalte:

«Komiteen viser til at politiske myndigheter, oljeselskapene, leverandørindustrien og arbeidstakernes organisasjoner bør lage et program for hvordan påviste olje- og gassressurser som ikke er lønnsomme med dagens løsninger kan utnyttes. Det som finnes av kunnskap og kompetanse i selskapene og forskningsmiljøene må mobiliseres med sikte på ytterligere forbedringer i teknologien. På den måten kan vi greie det samme som fra 1986 og fram til 1990-tallet, da man opplevde en god utvikling i norsk oljeindustri med priser som var uakseptable bare få år i forveien. Regjeringen må også vurdere skatte- og avgiftsnivået, samt hvordan myndighetenes behandling av utbyggingssøknader kan gjøres mindre byråkratisk, tidkrevende og kostbar for selskapene. Det er nødvendig å bringe dette inn igjen i mye sterkere grad.»

Det er grunn til å merke seg at flertallet ville at det skulle sørges for at «samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer også kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomme». Jeg ser ikke bort fra at flertallet var påvirket av den daværende situasjonen med felttørke på grunn av lave oljepriser. Jeg ser heller ikke bort fra at felttørken kunne ha innslag av taktiske vurderinger fra oljeselskapenes side.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig grunn for at Regjeringen gjennom sitt mandat og gruppen i sin utredning har ofret såpass lite oppmerksom på muligheten for at det foreligger en slik skjevhet. Spørsmålet om systemet idag hindrer utbygging av lønnsomme felt er drøftet av arbeidsgruppen i forbindelse med diskusjonen om «materialitet» (se foran)[45], men som nevnt foran er konklusjonen at dette eventuelt kan løses ved å erstatte de selskapene som kommer til et slikt resultat. Etter min mening blir dette galt fordi man nettopp ser bort fra de krav til effektivitet og kompetanse som vi også stiller og som innebærer at kunnskapskapitalen må ha sin egen avkastning.

At en betraktningsmåte som den arbeidsgruppen legger opp til blir gal, fremheves også av professorstipendiat Petter Osmundsen[46]:

«Ressursøkonomers forsvar for nøytrale skattesystemer tar utgangspunkt i partielle utvinningsmodeller for det enkelte land. Man legger altså til grunn en lukket økonomi. Dette fanger ikke opp det forhold at man i utformingen av beskatningen av mobile flernasjonale petroleumselskaper, må ta hensyn til rammebetingelsene i alternative utvinningsland.»

«Alternative utvinningsland» tilpasser seg sannsynligvis selskapenes krav mer ut fra empiri enn teori og finner rammebetingelser som implisitt imøtekommer avkastningskravene og/eller materialiteten uten nødvendigvis å vite akkurat hvorfor. Det er derfor godt mulig at mange av disse målretter sine gunstige rammevilkår suboptimalt. Det kan derfor være en fordel for Norge at selskapene har måttet presisere bakgrunnen for høye avkastningskrav med redegjørelser om «materialitet», som bringer oss videre på sporet etter begrepet «kunnskapskapital», og mulighetene for å målrette våre egne systemer bedre mot det som teller mest.

Dersom mandatet hadde tatt Stortingets intensjoner mer alvorlig, ville arbeidsgruppen kanskje lettere kommet inn på dette sporet selv.

4.2     Lønnsomhet før og etter skatt

Ut fra dette er det etter min mening riktig at dagens system kan medføre at lønnsomme felt gjøres ulønnsomme av skattesystemet. Det behøver ikke bare gjelde «små» felt, men i alle situasjoner der avkastningen mål i volum ikke berettiger den nødvendige innsats av kunnskapskapital. Det kan også hende at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter ikke blir realisert fordi noen selskaper ikke er i skatteposisjon og derved vanskeliggjør beslutninger i lisensene.

Arbeidsgruppen er imidlertid mest bekymret for at samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter blir bedriftsøkonomisk lønnsomme. Dette har sammenheng med at marginale avkastningskrav blir vridd fordi skjermingsgrunnlaget mot særskatt er ensidig kapitalbasert (rentefradrag, uplift) og avskrivningene er akselerert, og det er nok en riktig observasjon.

Jeg tror ikke det er særlig sannsynlig at disse disinsentivene faktisk medfører at det tas uriktige fulle feltutbyggingsbeslutninger; til det krever nok selskapene normalt å være mer tydelig på den sikre siden. Jeg er ikke kjent med slike eksempler fra nyere tid[47], og kan heller ikke se at arbeidsgruppen gir eksempler, men det kan selvsagt ikke helt utelukkes.

Wood Mackenzie uttaler også[48]

«There is [..] little evidence that the present system is distorting investment decisions by allowing projects which would be uneconomic pre-tax to proceed.»

Derimot kan nok dagens skattesystem gi insentiver til selskaper i særskatteposisjon til å øke investeringene over det samfunnsøkonomisk optimale når det først er tatt beslutning om feltutbygging, fordi:

1) Det kan medføre at man velger å investere der man heller burde valgt økte driftskostnader. I utgangspunktet er dette uheldig, men kanskje ikke så uheldig som man først tenker seg, av følgende grunn:

Det er de senere årene blitt sterkere fokus på livsløpskostnader, dvs at man ved en anbudsvurdering bør ta hensyn til at det kan være ulikheter mellom de drifts- og vedlikeholdskostnader som mest sannsynlig følger av de ulike alternativer.

Dette synes imidlertid ofte ikke å bli gjort, fordi

a) Det er normalt stor sikkerhet om den umiddelbare anbudsprisen for selve anskaffelsen, men stor usikkerhet om de senere kostnader.

b) Innkjøpere belønnes lett for å holde anskaffelseskostnadene nede, men blir ikke premiert eller belastet for de medfølgende utgifter fordi andre overtar ansvaret, innkjøperen har flyttet på seg e. l. Ofte blir det ikke foretatt slike etterberegninger i det hele tatt.

c) Høye neddiskonteringsrater medfører at langsiktige forhold tillegges mindre vekt enn det som er samfunnsmessig «riktig»

Disse forholdene kan i mange tilfelle medføre en virkelig markedsimperfeksjon, nemlig en tendens til å velge for billige investeringsløsninger når man kunne spart mer i det lange løp ved å investere noe mer. Et skattemessig insentiv til å øke investeringene på bekostning av driften kan derfor faktisk motvirke en slik imperfeksjon (isolert sett).

Dette medfører at det ikke er så åpenbart som arbeidsgruppen mener at vridningen er et alvorlig problem, og underbygger min oppfatning om at det ikke er så stort at bare dette bør styre beslutningene.

Det hevdes videre at norsk industri på grunn av det kvalitetsbevisste miljøet i Norge nettopp leverer produkter med høyere anskaffelseskostnader og lavere driftskostnader. Dette kan være en realitet selv om det også kan være en unnskyldning for det samme miljøets tendens til å velge unødvendig høye standarder generelt. Den eksisterende vridning kan derfor sees som å bidra til å gjenopprette riktigere konkurranseforhold.

Det er også hevdet at enkelte leverandører faktisk spekulerer i å ligge kunstig lavt i anbudet nettopp på denne måten, særlig hvis de venter å kunne levere mer reservedeler senere til en «fanget» kunde, men det er svært usikkert hvor omfattende dette fenomen er.

De siste momentene kan innebære at det også er imperfeksjoner som på suboptimal måte vrir mellom leverandører, kanskje mellom norske og utenlandske, men dette er langt mer usikkert enn den generelle vridningen mellom investering og drift for produkter som skulle vært underlagt livsløpsanalyse.

2) Det kan medføre at man øker investeringene for å oppnå et unødvendig høyt standardnivå, fordi for mye av økningen absorberes av skattesystemet. Denne effekten har imidlertid svært mange årsaker, herunder lave eierandeler, overveltning fra operatør på partnere og leverandører (jfr EPC-kontraktene), selve særskattesatsen og forventningene om «belønning» gjennom konsesjonstildeling. Det er antakelig viktigere å angripe disse faktorene.

Også den foran påpekte risiko for at samfunnsøkonomisk lønnsomme felt ikke blir bygget ut kan oppfattes som en vridning av marginale avkastningskrav. Dagens regler innebærer, slik gruppen er opptatt av, lavere faktiske marginalskatter på investering i forhold til drift og inntekt. Men når det ikke gis noe skjerming for avkastningen på kunnskapskapitalen, fører det også til en vridning i disfavør av bruk av slik kapital, dvs at det blir noe billigere å investere i stål og betong enn i kunnskap, teknologi, organisasjon osv. Det er ikke godt å si om konsekvensene av dette er større eller mindre enn de gruppen påpeker, men de fortjener like stor oppmerksomhet. (Dette er nok en del av vridningen i forhold til driftsutgifter, men bør gis selvstendig behandling.)

Gruppens forslag representerer derfor bare en delvis løsning på vridningsproblemet. Det ville vært en bedre løsning hvis det skulle forutsettes at erverv av kompetanse etc. bare skal behandles som utgifter, og den foreslåtte KAF riktig hadde emulert den alternative kapitalkostnad, men jeg mener dette ikke er holdbare forutsetninger. Hvis det faktisk foreligger en alternativkostnad for kunnskapskapital tilsvarende den man har for kapital, består denne vridningen i arbeidsgruppens forslag.

4.3     Kostnadsutfordringen

Norsk sokkel har et betydelig kostnadsproblem. Det er viktigere for Norge enn mange andre provinser å holde kostnadene nede fordi vi allerede opererer i et høykostmiljø. Også land med ressurser som er mindre krevende å produsere arbeider for å redusere sine kostnader, slik at vi stadig må holde oss i front.

Det er mange årsaker til kostnadspresset.

I den aktuelle oljemeldingen[49] er det vist til at «anslagsvis 50% av kostnadsutfordringen er knyttet til ny teknologi». 30% av kostnadsutfordringen knyttes til «arbeidsprosesser og organisering» og bare 20% til rammeverket. Selv om man viser til at dette er noe industrien har indikert virker det som om myndighetene deler denne vurderingen.

Jeg stiller meg noe tvilende til det siste tallet, fordi det er svært mange elementer i rammeverket som driver kostnader; ikke minst forventninger om belønning ved konsesjonstildeling, uformelle nettverk som støtter hverandres interesse for unødig høye standarder, forestillinger om at man må maksimere og ikke optimalisere endel forarbeider til søknadene osv. Dertil kommer skattesystemet.

Men selv om mye av de ikke-fiskale deler av rammeverket skulle være undervurdert, kan det være riktig at de insentivmessige vridninger av dagens skattesystemet som følger av kiler i marginale avkastningskrav osv. ikke er så betydningsfulle i seg selv, jfr diskusjonen foran om at det er lite sannsynlig at dette medfører gale feltutbyggingsbeslutninger, derimot trolig overforbruk av investeringer underveis. I det siste tilfellet vil nok dette opptre i kombinasjon med troen på at overdrevne høye standarder gir andre fordeler.

Hvis tallene om hvordan kostnadsutfordringene fordeler seg (se foran) er omtrent riktige, viser de altså at teknologi, arbeidsprosesser og organisering - nettopp forhold knyttet til «menneskelig kapital» har fire ganger så stor betydning for kostnadsutfordringen enn rammeverket, og selv om rammeverkets totale betydning er undervurdert er altså vridde marginalavkastningskrav bare en del av dette.

Det er mao godt mulig at positive virkninger på kostnadene ved at man investerer i mer kunnskap kan være mange ganger så store som de nøytralitetsskapende tiltakene i skattesystemet.

Det hindrer ikke at man må gå løs på alle oppgavene. Hvis det imidlertid oppstår avveininger mellom hensyn til marginale avkastningskrav etc. og andre typer insentiver slik som å sikre avkastningen på kunnskapskapital, må man ha dette forholdet i hodet. Hvis man innser at det foreslåtte system fortsatt representerer en vridning i disfavør av investering i kunnskapskapital, vil de potensielle motsetninger mellom disse hensyn bli mindre.

4.4     System og nivå

Så langt synes det som om arbeidsgruppen er mest opptatt av systemendring, men lite interessert i nivåendring, mens oljeindustrien har den motsatte oppfatning. For min del mener jeg vi trenger både system- og nivåendring.

Dagens system er ikke er noe godt system for fremtiden. Det har hverken gode insentivegenskaper eller de egenskaper som skal sikre høy aktivitet og langsiktig virksomhet. Mens arbeidsgruppen mener at hovedproblemet er at særskattegrunnlaget omfatter for lite, mener jeg at det i ulike situasjoner kan stikke både for grunt og for dypt. I tillegg kommer systemets utestengning av nykommere. Derfor slutter jeg meg til at vi må få et nytt system med bedre systemegenskaper, dvs et klarere og mest mulig jevnt skille mellom grunnrente og alminnelig inntekt, og mindre forskjeller pga skatteposisjon.

Bedre systemegenskaper vil øke verdiskapningen og gi bedre resultater for både staten og selskapene. Vi må imidlertid ta høyde for at det norske rangeres som et av de hardeste petroleumsskatteregimer med svært høy «total government take». Det hjelper ikke at man kan vise statistikker og regneeksempler som viser at man kan oppnå høy internrente når staten tar en særdeles høy andel av verdiskapningen.

Det er derfor nødvendig også å gjøre noe med «nivå» i betydningen statens andel av samlet verdiskapning. Det lar seg imidlertid gjøre langt på vei å skille diskusjonen, slik at man først arbeider frem et ønsket system, og så benytter de gjenværende frie parametre til å fastsette nivået. Det er imidlertid neppe annet enn selve særskattesatsen som blir igjen som fri parameter. Hvor stor frihetsgrad man har for fastsettelsen av særskatten kan bl. a. være avhengig av om den kan differensieres for «gammel» og «ny» virksomhet. Hvis den ikke kan det, kan man bli nødt til å vurdere endel «systemparametre» også ut fra nivåhensyn.

Det foreslåtte system vil medføre betydelig nivåøkning med uforandret særskattesats.

Man må likevel være oppmerksom på en viktig sammenheng mellom system og nivå. En systemendring vil slå ulikt ut for ulike selskaper og selskapsgrupper. En forutsetning om uforandret proveny (som i seg selv omfatter betydelig usikkerhet) vil derfor nødvendigvis medføre at noen selskaper kommer bedre ut, mens andre kommer dårligere ut. Dette er ikke nødvendigvis i seg selv galt, men medfører at man nøye må vurdere alle virkningene som del av den endelige vurdering av nivået.

4.5     Krav til varighet av et nytt system

Arbeidsgruppens forslag representerer i realiteten en grunnleggende systemendring. En slik systemendring er ikke noe man ønsker å gjøre ofte. Stabilitet og forutsigbarhet er i seg selv et viktig element i norsk sokkels konkurranseevne. Ved en omfattende systemendring vil man måtte innføre overgangsordninger og tidsskiller som innebærer at det i større eller mindre grad, og i lengre eller kortere tid, vil eksistere ulike skatteregimer. Det foreliggende forslag er ingen unntakelse. Dessuten er det ved systemendringer viktig å passe på at forutsetningene ikke endres på en slik måte at aktørene føler seg bondefanget. En skattereduksjon for fremtiden som finansieres av skjerpelser på foretatte investeringer er et eksempel på myndighetsatferd som sterkt vil svekke tilliten, fordi den skaper forventninger om at de nye reduksjonene ikke er reelle, men vil bli inndratt og snudd til noe verre ved neste systemendring når man har «fanget» flere investeringer. Det er særlig viktig å unngå slike virkninger.

Begge disse forhold - overgangsordninger og hensyn til rettferdig behandling av eksisterende virksomhet - legger føringer for enhver systemendring. I den grad man må kompromisse mellom ulike hensyn vil dette virke negativt på verdiskapningen på en eller annen måte, og det er ikke noe man bør gjøre ofte.

Jeg mener derfor at den neste systemomleggingen må utformes slik at vi kan forvente at den vil bestå i svært lang tid. Da må vi være svært sikre på at det vi skaper er riktig, og tilpasset de perspektivene vi ser.

Jeg synes ikke arbeidsgruppens forslag er utformet med dette for øye. Jeg er klar over at utvalget mener at den nøytralitet man mener å oppnå med systemet vil kunne gi stor handlefrihet med senere valg av parametre som bl. a. særskattesats, og at dette kan borge for en viss systemstabilitet, men jeg synes ikke det foreslåtte system er tilpasset de langsiktige perspektivene for norsk petroleumssektor. Dette synes heller ikke å ha vært utredningens mål, ihvertfall ikke i praksis, på grunn av den meget sterke fokuseringen på bestemte, utvalgte systemegenskaper.

Således vier arbeidsgruppen økonomisk «marginale felt» svært stor oppmerksomhet, og lar det på mange måter styre konklusjonene at man vil unngå at «marginale» felt som ikke er lønnsomme før skatt, blir lønnsomme etter skatt. Jeg er som nevnt enig i at det er ett mål å sikre sammenfall mellom lønnsomhet før og etter skatt, men en nidkjær oppfyllelse av dette mål uten at det avstemmes mot andre kan føre galt avsted.

Det kan synes som om arbeidsgruppen mener at «marginale felt» ikke er særlig «verneverdige», fordi man raskt avviser resonnementer som kan peke i andre retninger enn arbeidsgruppens forslag. Jeg er enig i dette ut fra en statisk betraktningsmåte, men synes ikke denne er mest relevant. Det er nok riktig at summen av det som på et bestemt tidspunkt kalles «marginale felt» ikke har svært stor økonomisk betydning, men det kan være svært store verdier å hente ved å flytte grensen for marginalitet. Da må det ha mening å gå løs på mindre felt som er eller kan bli samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som likevel gir et for smalt resultat etter skatt til at de oppfattes som bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Samlet sett kan man komme til å måtte avveie ulike insentivvirkninger.

5.     Politiske avveininger

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

Diskusjonen om petroleumsbeskatningen må ikke legges opp slik at man later som om alle svarene kan finnes i økonomisk teori og analyse. Som all annen skattepolitikk må det tas politiske beslutninger for å nå hva man ønsker. Dette kommer inn på flere måter:

5.1     Kunnskapssamfunnet

Man kan muligens mene at det ikke spiller noen rolle om det legges til grunn et for omfattende grunnrentebegrep, og at all «renprofitt» skal særbeskattes i alle fall, fordi dette er i samsvar med faglige hovedstrømmer og internasjonal skattepraksis.

Det er nok riktig at de skattesystemer i andre petroleumsprovinser som emulerer ressursrenteskatt bygger på et fradrag som er basert på normavkastning på kapital. De aktuelle regimer, som f. eks. i Australia og nå helt nytt på Færøyene, er imidlertid ansett som svært gunstige. Det er ikke godt å si hva slags politiske avveininger som ligger bak dette, men det er sannsynlig at det er for å sikre soklenes konkurranseevne, og at landene derfor har sørget for en avkastningsrate før særskatt som møter forventede avkastningskrav. Selv om slike er basert på finansiell kapital, gjør det i praksis samme nytten for konkurranseevnen, men det er godt mulig at andre land skyter «over mål» eller reduserer statsinntektene på en lite målrettet måte. Som nevnt kan Norge ha mye å vinne på å utvikle bedre teori som kan målrette skjermingen bedre.

Det er derfor all grunn til at det bør foretas en politisk vurdering av om man ønsker å særbeskatte avkastningen på menneskelig kapital eller ikke, og om man ønsker å legge til grunn det fulle «renprofttt»-begrepet som særskattegrunnlag, eller et annet grunnrentebegrep der grunnrenten eksplisitt søkes definert ut fra egenskaper ved ressursen, og ikke slik at grunnrenten skal omfatte resultater av menneskelig innsats.

I en slik sammenheng må man ta hensyn til at den norske petroleumsindustrien - i videste forstand hele energiklyngen - er bærer av Norges uten sammenligning viktigste teknologi- og kunnskapsbase, og at dette ikke er noe man tar sjanser med. Det er ingen tvil om at norske politikere er særdeles opptatt av at Norge skal utvikle sin kunnskapsbase for å sikre en plass blant verdens ledende kunnskapsland. Det er derfor naturlig at man unngår å innføre sterke skattemessige disinsentiver mot oppbyggingen av kunnskaper og menneskelig kapital.

5.2     Aktivitetsnivå og verdiskapning

Det må også tas politiske beslutninger om hva slags fremtidsperspektiv man ønsker for hele denne industriklyngen og dens plass i samfunnet. Man kan mene at det ikke er så farlig om vi mister noe dynamikk og fremdrift, fordi samfunnet er villig til og interessert i å sette inn betydelige ressurser på å utvikle helt andre næringer. Men man kan også mene at man bør vise dristighet for å legge grunnlaget for et høyt fremtidig aktivitetsnivå ved å sikre at norsk sokkel virkelig er konkurransedyktig for alle typer lønnsomme prosjekter, og for å sikre en teknologisk fremdrift som kan skyve grensen for lønnsomhet stadig lenger ut.

Statens langsiktige inntekter er produktet av skattenivået og verdiskapningen. Det er dette som skal optimaliseres, ikke skattenivået i seg selv. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å fastsette samvariasjonen mellom nivå og verdiskapning nøyaktig, og derfor heller ikke mulig med full sikkerhet å si hvor optimalpunktet ligger. I denne forstand vil vi stå overfor et kanskje ganske stort usikkerhetsområde.

Det er også et politisk spørsmål om man tror på mulighetene for en meget lang petroleumsalder der man etterhvert bygger opp en stadig sterkere «industriell» aktivitet som i det lange løp vil overta. En slik aktivitet i modne områder (herunder områder som modnes i fremtiden) vil ligne på industriell virksomhet på land i den forstand at den ikke vil realisere mye grunnrente, idet det å finne og produsere ressursene i alt overveiende grad vil være et resultat av menneskelig innsats. Det går an å mene at dette ikke er mulig eller ønskelig, men også at det er både mulig og ønskelig, og den beste måten å utnytte den kunnskapskapital som ligger i energiklyngen.

Både for å skjerme avkastningen på kunnskapskapital i den meget utfordrende delen av aktiviteten som også lenge vil eksistere og operere i et særskattemiljø, og for å sikre at den mer industrielle delen ikke unødig kommer inn i særskatteområdet, bør man sikre et klart skille mellom særskattegrunnlag og grunnlag for alminnelig inntekt, dvs skjerming mot særskatt. Som drøftet foran, kan det også her være et visst usikkerhetsområde.

Det vil være en politisk vurdering om man innenfor slike usikkerhetsområder bør være mer advers mot risiko for å feile oppover eller nedover. Et for høyt skattenivå og en for dårlig skjerming kan medføre at man mister fremdrift, dynamikk og kontinuitet som kan medføre at vi mister store fremtidige muligheter.

Videre må man huske på at petroleumsaktiviteten er et svært viktig lokomotiv for all norsk næringsvirksomhet. I et teoretisk, atomistisk marked skal man ikke ta hensyn til slike ringvirkninger. All erfaring viser imidlertid at dette er galt, fordi markedet ikke er atomistisk og fordi Norge er et lite land i en stor verdensøkonomi, der tilpasningene ikke tar hensyn til landegrensene. Hvis vi ødelegger en drivkraft kan det godt hende at ressursene i tilknyttede virksomheter faktisk går over til annen lønnsom virksomhet, men vi har ingen garanti for at det vil være i Norge, hverken når det gjelder kapital eller menneskelig kompetanse.

Det er innenfor petroleumssektoren og relatert virksomhet, særlig leverandørindustrien, at Norge har sitt viktigste opparbeidede komparative fortrinn, helt uavhengig av ressursgrunnlaget. Vi har investert tungt i opparbeidelse av kompetanse og teknologi i denne sektoren, slik at vi ihvertfall inntil nylig ble ansett som verdensledende. Det er ikke lett å se andre bransjer som lett kan erstatte dette. I beste fall vil det kreve en ny kostbar kompetanseoppbygging. Faktisk er det nokså sikkert at andre lovende næringer som IT og havbruk vil ha mye bedre muligheter hvis vi fortsatt har en dynamisk petroleumssektor som marked og samarbeidspartner.

Hvis vi treffer feil på den «gale siden» er det derfor svært sannsynlig at vi taper betydelige muligheter både i selve offshorevirksomheten, i leverandørindustrien og andre tilknyttede sektorer og i nye næringer. Treffer vi feil slik at produktet av skatt og verdiskapning i selve offshoresektoren blir litt for lavt ved et litt for lavt skattenivå og en tilsvarende høyere verdiskapning, vil den høyere verdiskapning gi grunnlag for ytterligere verdiskapning i tilknyttede og nye sektorer, og forhindre tap som følge av uutnyttet teknologibase.

I tillegg kan man tenke seg andre negative ringvirkninger av f. eks. distriktspolitisk karakter ved en svekkelse av en meget desentralisert næring.

Etter min mening representerer derfor konsekvensene av beslutninger som ikke treffer nøyaktig innenfor usikkerhetsområdet en asymmetrisk risiko. Dette er ikke noe argument for å velge et åpenbart for gunstig skattenivå og for gunstig skjerming, men for å la tvil falle ut på den lavere siden fremfor den høyere.

Dersom man tenker seg at det er nødvendig med en klar reduksjon i skattenivået for å sikre høyere verdiskapning på lang sikt, vil man få det man kan kalle et statisk provenytap på kort sikt som imidlertid kan ventes mer enn oppveid gjennom høyere verdiskapning på lengre sikt. Land som ikke har råd til et kortsiktig provenytap kan derfor fanges i en felle. Norge er - ihvertfall nå - i den gunstige situasjon at vi har et godt opparbeidet bufferfond som gjør en slik operasjon mulig for oss. Kanskje gjelder det å benytte anledningen mens vi har den.

5.3     Hvor omfattende forekomst av grunnrente?

Selv om utvalget - slik vanlig er - bruker «grunnrente» som et fellesbegrep, deler det opp begrepet i tre deler[50]:

Det utvalget kaller «egentlig» grunnrente defineres som meravkastningen av knappe naturressurser, fornybare eller ikke, ved at noen ressurser kan produseres til en lavere kostnad enn andre (også omtalt som Ricardo-rente). Som nevnt foran er det sannsynlig at dette faktisk gir opphav til grunnrente, men ikke så mye som man måler ut fra de mer effektive produsentenenes regnskaper.

Det som kalles ressursrente sies å være knyttet til meravkastning ved utvinning av ikke-fornybare ressurser, ut fra antakelsen om at slike ressurser vil få økende knapphet etter hvert som ressursene utvinnes og derfor ha en høyere pris enn langsiktige grensekostnader. (Også kalt Hollinger-rente.).

Dette har vært en gjengs antakelse i lang tid, særlig intenst ifbm. «Roma-klubben» og «Limits to Growth»[51].

I praksis har teorien om økende priser pga. knapphet på ikke-fornybare ressurser vist seg ikke å holde stikk, særlig ikke for petroleum. Det er endog ytterst tvilsomt om selv virkelig knapphet på olje (om det en gang skulle oppstå) vil ha en slik virkning på grunn av substitusjonsmulighetene med gass, kull etc. Generelt er det blitt sterkere støtte for konkurrerende teorier om at utvinnbare mengder av alle slags ressurser øker sterkt når mer vanskelige forekomster blir teknologisk og økonomisk tilgjengelige, og om at de fleste ressurser under nødvendige økonomiske og teknologiske forutsetninger kan substituere hverandre, slik at knapphetseffekter tenderer til å bli motvirket så snart de viser seg[52].

På norsk sokkel vil dessuten gassen dominere stadig mer. Her er det ikke noe som tyder på noen knapphet i overskuelig fremtid. Dessuten konkurrerer olje og gass direkte innbyrdes og begge i forhold til kull, kjernekraft og andre energibærere.

Såkalt monopolrente er knyttet til markedsmakt, og det pekes her på at OPECs markedsreguleringer for olje periodevis har vært svært effektive og skapt høye priser (en riktigere betraktningsmåte kan være at Saudi-Arabia er en dominerende produsent).

Det er stor usikkerhet om hvor sterkt samholdet i OPEC egentlig er. Gjennom 90-årene klarte OPEC ikke å forhindre at en meget stor del av oljegrunnrenten fløt nedstrøms, til statskassene i forbrukerlandene. Selv nå utgjør råoljeprisen ikke mer enn 15-20% av europeiske forbrukerpriser. For tiden er det likevel nokså sikkert at prisnivået på olje er slik at det oppstår monopolrente. I fremtiden kan vi få perioder der grunnrenten går mer eller mindre helt ut, og andre perioder med høy rente. I praksis har det vist seg at alle forsøk på å forutsi disse bevegelsene har vært mislykket. Usikkerheten og dermed risikoen forbundet med pris er derfor høy.

Det blir det samme om man mener monopolrenten stammer fra Saudi-Arabia som dominerende produsent. Da blir det ikke samholdet i OPEC som skaper usikkerhet, men Saudi-Arabias pris-strategi. Det kan være støtte for en teori om at Saudi-Arabia vil virke mer for moderate priser jo mer utpreget landets særstilling blir, ut fra landets kjente politikk om å unngå at oljen blir utkonkurrert av andre energibærere og pga. landets forhold til USA.

Noe annet grunnlag for monopolrente på olje fra norsk sokkel er det vanskelig å se.

På grunn av samordningen av gassalget gjennom GFU kan det stille seg annerledes for gass. Det er imidlertid nesten utenkelig at GFU kan opprettholdes særlig lenge. Det europeiske gassmarkedet blir etterhvert svært konkurranseutsatt. Det er risiko for at det samme kan skje i det europeiske gassmarkedet som allerede har skjedd med olje. Gass konkurrerer også direkte mot andre energikilder, hvorav noen er basert på olje og kull, men også mot atomkraft, vannkraft og etterhvert fornybare energikilder. Gassprisen har ingen direkte støtte fra oljemarkedet, men indirekte, i den grad oljeprisen reflekteres i gassprisen. Det er imidlertid ikke full oljeparitet i utgangsprisen for gasskontraktene, og det er på det rene at oljepris langt fra er alene blant eskaleringsfaktorene. Det er derfor svært usikkert hvor mye monopolrente gassproduksjon virkelig gir, særlig fremover. (Det hindrer ikke at det kan være Ricardo-rente i enkelte, særlig store, gassfelt.)

Dette betyr at eventuell monopolrente for det aller meste er betinget av OPECs eller Saudi-Arabias tiltak. Det betyr at den er betinget av internasjonale forhold som er like for alle produsenter. Det taler for en definisjon med vekt på internasjonale forhold.

Jeg synes man bør se følgende forhold i sammenheng:

* Prosjekter som ikke kan ventes å produsere særlig mye grunnrente i det hele tatt vil ventelig representere en stigende del av aktiviteten på norsk sokkel.

* Gass vil utgjøre en stigende del av norsk petroleumsproduksjon. Markedet vil fremover bli stadig mer konkurranseutsatt, og utsatt for konkurranse fra andre energikilder, og avgiftspolitikken er usikker. Det er stor risiko for at eventuell grunnrente fra gassproduksjonen vil kunne svekkes.

* OPEC har vist seg å være effektiv i perioder, men det kan ikke ventes at OPEC - eller Saudi-Arabia - vil sørge for noen konstant grunnrenteskapende pris. Ihvertfall vil vi få perioder med og uten grunnrente.

Konklusjon: Det er risiko for å overvurdere omfanget av særlig fremtidig grunnrenteskapende virksomhet. Det betyr ikke at staten ikke fortsatt må ta sikte på å ta en høy del av den grunnrenten som kommer, men det betyr at man i konfliktsituasjoner ikke kan legge ensidig vekt på å beskytte grunnrenteskatten, og at konsekvensene av en eventuell «for omfattende» skjerming ikke vil ha så store konsekvenser som man gjerne antar. Dette taler for en viss romslighet, og at det er viktigere å holde særskatt unna der den ikke hører hjemme enn omvendt. Til sist kan dette bli en politisk avveining.

5.4     Skattlegging av kunnskap på land

I forbindelse med statsbudsjettforslagets omtale av forslaget om skattlegging av utbytte fremkommer den meget oppsiktsvekkende opplysning[53] at Finansdepartementet vurderer en særskatt på avkastning utover «normalavkastning» også på land. Dette minner sterkt om det foreliggende petroleumsskatteforslag.

Regneeksempler som er referert til nedenfor synes å gi klare holdepunkter for at det etter arbeidsgruppens definisjon også oppstår såkalt «renprofitt» i bedre bedrifter på land, selv om de ikke produserer naturressurser. Når det ikke kan være rente fra naturressurser i bildet, og heller ikke åpenbare monopoleffekter, må denne «renprofitt» skyldes avkastning på kunnskapskapital og/eller en for svak verdi tilordnet alternativ avkastning på kapital. Det er sannsynlig at en meget stor del av dette faktisk er avkastning på kunnskap og teknologi, jfr også den foran omtalte definisjon benyttet av Baruch Lev for å finne kunnskapsavkastningen; i hovedsak samme definisjon som arbeidsgruppen benytter for «renprofitt» når det ikke foreligger utnyttelse av naturressurser.

Dette innebærer at det nå faktisk antydes en generell særskatt på kunnskap, kvalitet og effektivitet for all næringsvirksomhet i Norge. Det er særdeles vanskelig å se at dette kan være ønskelig.

Begrunnelsen synes å ligge ensidig på såkalte fordelingshensyn. Disse kan imidlertid lett ivaretas på helt andre måter.

Den teori om «renprofitt» som anvendes av arbeidsgruppen i oljeskatteutredningen er helt uavhengig av bransjespesifikke forhold, og går da også sterkt igjen i budsjettproposisjonens omtale, der vi også kjenner igjen begreper som «KAF» og «normalavkastning». Er den riktig for petroleumsskatt, er den også riktig for all annen virksomhet.

Selv om man i første omgang skulle nøye seg med en lavere «særskattesats» enn 50% og kanskje et høyere KAF enn 6%, vil en slik ulikhet mellom land og sokkel fremstå som ubegrunnet og etterhvert gi opphav til påstander om at det foreligger et skattesubsidium utenfor sokkel. Det vil være fristende for regjeringer som trenger mer penger og vil fremstå som enda mer «fordelingsvennlige» å angripe et slikt påstått skattesubsidium. Skjer dette, vil resultatet bli full petroleumssærskatt på all avkastning på kunnskap og teknologi.

Dette må vies stor oppmerksomhet ved den politiske behandlingen.

Jeg er oppmerksom på at det i statsbudsjettet holdes åpent for om den progressive skatten på kapitalavkastning skal utlignes på selskapets eller aksjonærens hånd (eller tilsvarende for andre selskapstyper). Velger man selskapet, blir likheten med petroleumsbeskatningen slående. Velger man enkeltpersoner, blir det lettere å se de fordelingsmessige resonnementene i forhold til beskatning av lønn m. v. for personer, der man allerede har toppskatt. Da reises selvsagt også spørsmålet om toppskatt på arbeidsinntekt grunnleggende er noe annet, eller om dette i realiteten også er en skatt på avkastning fra kunnskap.

Fordelingsresonnementene ser således ut til å medføre en kjedereaksjon fra den tradisjonelle progressive inntektsbeskatning, som har en viss legitimitet, til nye skatteformer som mer åpenbart innebærer skatt på kunnskap. Uansett om man tenker på å legge den nye skatten på selskaper eller personer, bør man derfor tenke pånytt gjennom hele skattesystemets anvendbar i det moderne kunnskapssamfunnet. Det er mye interessant, ny sosialøkonomisk viten tilgjengelig også om skattesystemers virkning på akkumulering av kunnskapskapital hos enkeltmennesker som kan gi grunnlag for nye paradigmer også for skattlegging av personer. Det synes svært påkrevet at man tar stilling til dette før man bygger det totale skattesystem videre på grunnlag av gamle paradigmer.

6.     Vurdering av det konkrete forslaget

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

Diskusjonen foran har dreiet seg om endel overordnede rammebetingelser for petroleumsskattepolitikken, slik jeg ser dem, herunder konsekvensene for det teoretiske grunnlaget for arbeidsgruppens forslag. I det følgende vil jeg vurdere det konkrete forslaget i lys av disse og endel andre forhold.

6.1     Målretting av særskatt

Det å målrette særskattegrunnlaget mot grunnrenten er en forutsetning for at det nye systemet kan degenerere til landskatt når og i de prosjekter det ikke realiseres grunnrente. Det er viktig å fjerne alle elementer som ikke er grunnrente fra særskattegrunnlaget for at «pionerdelen» ikke skal bli overbeskattet, og for at «industridelen» skal kunne realisere overskudd med samme potensial som i annen industri uten å bli særskattebelastet av det.

Dette er en avgjørende forutsetning for å kunne virkeliggjøre den «industrielle» fremtiden der man vil kunne flytte grensen for marginalitet og utvinne stadig mindre forekomster som likevel kan gi god lønnsomhet etter industrielle standarder, men vanligvis ikke grunnrente.

Jeg slutter meg derfor til forslaget om å finne skjermingsordninger mot særskatt slik at man klart isolerer grunnrenten, men jeg mener at forslaget gir en alt for dårlig skjerming, jfr resonnementene foran.

En god empirisk test på om det foreslåtte system virkelig bare rammer grunnrente som oppstår ved produksjon og salg av naturressurser, eller om det i virkeligheten stikker dypere, inn i verdiskapning som skyldes menneskelig innsats, er å se hva som ville skjedd hvis forslaget ble anvendt på virksomheter på land. På land er det i hovedsak bare kraftverksektoren som anses å nyttiggjøre seg naturressurser på en slik måte at det skal beregnes særskatt, selv om det er oppstått noe diskusjon rundt fiskeriene.

Statistisk Sentralbyrås regnskapsstatistikk omfatter bl. a. aggregerte regnskaper for aksjeselskaper i «fastlands-Norge» utenom finansielle foretak[54]. Dette kan være en nyttig testgruppe, fordi finansielle foretok må ventes å ha en svært spesiell kapitalstruktur.

Jeg har benyttet aggregerte resultater før finansielle poster fratrukket et kapitalavkastningsfradrag for å simulere et «særskattegrunnlag» for denne bedriftsgruppen. Det skulle ikke være nødvendig å gjøre endringer for avskrivninger, siden man på land har avskrivningsregler som ligger nær forutsetningene i forslaget. Det er ikke mulig å legge inn noen oppskrivning av underskudd, siden det ikke blir noe underskudd i det aggregerte resultatet. De relative størrelsene representerer derfor en tenkt bedrift som hele tiden følger gjennomsnittet i gruppen. Siden mange bedrifter nok vil ha underskudd iblant, kan man ikke derav avlede at den beregnede særskatten ville utgjøre en gjennomsnittlig skattlegging av hele gruppen, men det virker ikke sannsynlig at dette endrer hovedobservasjonene i særlig grad. Poenget vil være sterkt nok dersom f. eks. de beste 40% av bedriftene systematisk blir ilagt særskatt.

Det er ikke åpenbart hvordan kapitalavkastningsfradraget skal beregnes. Posten for anleggsmidler har fire underposter, hvorav det bare er klart at den ene, «utsatt skattefordel», ikke skal regnes med. Den posten som klart skal regnes med er «varige driftsmidler etc». Det er mer uklart om «uspesifiserte anleggsmidler» skal være med. Jeg går ut fra at posten «aksjer, andeler og obligasjoner» ikke skal medregnes, siden eventuelle fysiske driftsmidler vil komme inn i statistikken gjennom de underliggende aksjeselskapene, dersom de er norske. Jeg har derfor laget modellen med to ulike kapitalgrunnlag, ett kun med «varige driftsmidler etc» og ett der «uspesifiserte anleggsmidler» regnes med.

6% av disse kapitalgrunnlagene er så fratrukket i særskattegrunnlaget. Det er videre beregnet 28% skatt på alminnelig inntekt på det akkumulerte resultat etter finansielle poster, og til slutt den totale tenkte skattebelastningen i prosent av samme inntektsbegrep.

Resultatet viser at denne bedriftsgruppen tilsammen ville ha måttet betale skatt (alminnelig skatt + særskatt) tilsvarende 63% eller 54% av resultatet i 1997 og 59% eller 49% i 1998. (1998 er oppgitt å være et år med uvanlig lav avkastning.)

Særskatten alene ville utgjort ca. 30 eller 22 milliarder. kr. i 1997 og ca. 26 eller 18 mrd. i 1998.

Dette er uttrykk for at resultatet før finansielle poster utgjør 20% eller 13% av de to ulike kapitalgrunnlagene i 1997 og 16% eller 10% i 1998; disse avkastningstallene er noenlunde sammenlignbare med det «tillatte» kapitalavkastningsfradraget på 6%.

Dette er såpass dramatiske utslag at de neppe kan bortforklares ved usikkerhet omkring selve statistikken eller at noen få næringer (skogbruk og fiske/havbruk) likevel er basert på naturressurser og opptrer blant de bransjer med høy gjennomsnittlig avkastning. Det er andre bransjer som ligger like høyt som ikke kan «mistenkes» for å drive med naturressurser, og det er heller ikke noen gjengs oppfatning at primærnæringer er noen stor kilde til grunnrenteavkastning.

Kapitalavkastningsfradraget må økes til 13% for at særskatten skal falle til null i begge årene for det mest omfattende kapitalgrunnlaget. Tas bare den ene posten med, må det økes videre til 20%.

Det er kanskje ikke så uventet at 6% er for lite, siden arbeidsgruppen oppgir at «normalavkastning» -dvs snittet av avkastning på annen kommersiell virksomhet - omfatter en «risikopremie» på 5% som kommer på toppen av de 6% slik at den blir rundt 10% på totalkapitalen. Det er disse 5% man mener man kan se bort fra hvis man oppskriver underskudd som fremføres.

Det vil imidlertid være en mager trøst for de bedrifter som eventuelt måtte betale særskatt. Det er rimelig åpenbart at gode bedrifter ikke har mye å tjene på at et og annet underskudd ville blitt fremført, når konsekvensen er et hopp fra 28% skatt til kanskje rundt 60%.

Selv om en trade-off mellom risikoavdekning og skjermingsgrunnlag kan synes legitimt ut fra arbeidsgruppens resonnementer, og er lettere å fremstille som rimelig når man «bare» snakker om «rike» oljeselskaper, møter den eventuelle praktiseringen av dette for andre slags bedrifter en virkelighet som blir helt annerledes, og da blir det nok anderledes også i petroleumssektoren.

Mye av årsaken er nok igjen å finne i teoriens utelukkelse av kunnskapskapital. Jeg antar at de 5% «markedspremie» i praksis er beregnet som en differanse mellom en observert langtids gjennomsnittlig avkastning på mange typer bedrifter (antatt rundt 10%) og «risikofri rente» (langsiktige statsobligasjoner) på 6%. (Antakelig 5% med samme kapitalbegrep.) Dette går man ut fra representerer en risikopremie som man kan fjerne når «det allerede er gitt implisitt fradrag for risiko» ved at staten tar sin del av alle utfall med antatt bibeholdt nåverdi (hvilket også har sine store usikkerheter).

Men hva om differansen i større eller mindre grad reflekterer noe annet - som f. eks. avkastning på kunnskapskapital? Å fjerne alle de 5% er derfor å ta en for høy betaling for risikoavdekningen.

Et gjennomsnitt dekker over store variasjoner. Hvis de 10% f. eks. dekker over en variasjon fra 0 til 20%, og vi trekker fra 5% for risikofri rente, vil «markedspremien» variere fra -5% til 15%. Det har ingen hensikt her å spekulere over betydningen av de negative tallene eller feste seg ved bestemte tall, poenget er at denne størrelsen kan variere fra meget lite til svært mye. Teorien[55] sier at denne premien skal dekke systematisk, ikke diversifiserbar risiko, dvs risiko som er lik for mange, og det er da sannsynlig at den ikke varierer like sterkt. Hvis den ikke varierer så mye, og kanskje bare i virkeligheten representerer 2-3% av den observerte differansen, blir det høyst sannsynlig at det er avkastningen på kunnskapskapital som representerer det meste av variasjonene. Dette vil være i samsvar med teorien rundt kunnskapskapital, som avviser at kunnskapsrelaterte produksjonsfaktor er homogene og substituerbare og at variasjoner i avkastning nærmest er stokastiske, som i en verden der alt i prinsippet kan kjøpes for penger av hvem som helst, dvs at slike faktorer nettopp kan gi opphav til store variasjoner.

Hvis man innser muligheten for at man kan ha store variasjoner som har direkte sammenheng med kunnskap og effektivitet (og observatøren av den virkelige verden ser det uten videre), blir diskusjonen om «renprofitt» noe helt annet. «Renprofitt» som i den neoklassiske teorien blir da ikke bare en slags «windfall profit» som skyldes imperfeksjoner som ressursknapphet, ressursuttømming, monopoler eller adgangsbegrensninger, men mye av den vil rett og slett være ulikhet i dyktighet og kunnskap. Hvis man innser at det er slike forskjeller mellom indivdier, hvorfor skulle det ikke være det mellom firmaer?

Og: Hvis det er slik på land, som tallene fra SSB sterkt tyder på, hvorfor skulle det ikke være det i offshorebransjen og de øvrige deler av denne industriklyngen, som er så sterkt preget nettopp av teknologi, kompetanse, tverrfaglighet og andre organisasjonsmessige, menneskelige egenskaper?

For å se på noen typiske bedrifter innenfor denne klyngen, men utenfor særskatteområdet og derfor uten produksjon av naturressurser, har jeg også tatt for meg AMAs og Kværners publiserte konsernregnskaper de siste årene og beregnet hvordan disse industriselskapene ville blitt beskattet hvis arbeidsgruppens petroleumsskatteforslag var blitt anvendt.

Resultatet viser at AMA ville betalt særskatt tilsvarende 35% og 47% av sitt resultat i 1997 og 1998 (98 og 310 mill kr.), i tillegg til alminnelig skatt på 28%, dvs samlet 63% og 75%[56]. AMA ville ikke betalt noe skatt i det svake året 1999.

Kværner ville betalt særskatt tilsvarende 7%, 30%, 18% og 35% av resultatet i årene 1994-1997, også i tillegg til de 28%. I 1998 gikk Kværner med 1,8 mrd kroner i underskudd og ville dermed ikke betalt skatt på alminnelig inntekt. Fordi netto rentekostnader fjernes fra særskattegrunnlaget, og dette ville vært vesentlig større enn kapitalavkastningsfradraget, ville Kværner likevel måttet betale ca. 200 millioner i særskatt, tilsvarende ca. 12% av underskuddet eller ca. 14% av det gjennomsnittlige resultatet de fire foregående årene.

AMA ville fortsatt betalt særskatt de samme to årene dersom kapitalavkastningsfradraget ble øket til 12%, mens Kværner da bare ville betalt særskatt i to av årene. Ved 18% KAF ville hvert av selskapene bare betalt særskatt i ett år.

Jeg må ta noen forbehold for forståelsen av regnskapene og anvendelsen av begrepene i forslaget, men jeg tror ikke dette endrer poenget.

Det er ikke så rart at disse bedriftene ville vært hardt rammet, siden de er med i en industriklynge som kan ha høyere avkastning pga klyngeeffekter, og også ellers er kunnskapsbedrifter.

Selvfølgelig er det også lett å finne eksempler på bedrifter og bransjer med lav avkastning, som ikke ville betalt særskatt i et slikt regneeksempel Men dette skal ikke være noen gjennomsnittsbetraktning. Poenget er å vise at rimelig gode, men slett ikke uvanlige, bedrifter på land ville blitt ilagt betydelige beløp med særskatt etter arbeidsgruppens forslag selv om det er utelukket at disse realiserer grunnrente. (Det er kanskje tenkbart at noe småtteri kan avleire seg fra bergverk og indirekte fra vannkraft, men det kan ikke være mye.)

Poenget er videre at dette med stor sannsynlighet er selskaper som bærer norsk spisskompetanse; den typer selskaper som har mye proprietær menneskelig kapital og miljøer for innovasjon og kompetanseoppbygging som andre selskaper senere overtar og nyter godt av, når spissene har rykket videre frem.

Å særbeskatte dette vil være å straffebeskatte selve dynamikken i kunnskapsveksten i samfunnet. Det bør ikke skje hverken på land eller på sokkel.

Det vi observerer er at det valgte særskattegrunnlaget stikker svært dypt og klart inn i den rent «industrielle» verden. Dette ser vi også ved å sammenligne grunnlaget for alminnelig inntekt med grunnlaget for særskatt. Grunnlaget for skatt på alminnelig inntekt er driftsresultatet (i den akkumuerte landmodellen ca. 84 mrd i 1998) fratrukket netto finansutgifter, ca. 4 mrd eller ca. 6%. I særskattegrunnlaget fratrekkes KAF (31-49 mrd eller 38-58%). Dvs at særskattegrunnlaget stikker ca. halvveis ned i landoverskuddet.

Dette vil kunne dekke over store variasjoner. For AMA i 1998 er f. eks. netto rentefradrag for de tre årene ca. 30, 100 og 120 millioner, mens «KAF» blir ca. 120, 140 og 150 mill., dvs ikke så ulike for de to siste årene.

En ikke unaturlig struktur kan være at all nettogjeld er knyttet til de fysiske investeringene med en lånegrad på 80%. Hvis vi forutsetter at markedsrenten er 1% høyere enn langsiktige statsobligasjoner, her 7%, og at gjelden nedbetales tilsvarende avskrivningene, vil netto renteutgifter tilsvare 5,6% mot kapitalavkastningsratens 6% av driftsmidlenes nedskrevne verdi. I dette tilfelle vil således særskattegrunnlaget bare bli såvidt mindre enn grunnlaget for alminnelig inntekt, og det skal ikke mye større netto renteutgifter før dette snur.

Har man f. eks. nylig overtatt et annet selskap, slik at det oppstår en ny rentebærende gjeldspost som motsvares av en ikke rentebærende goodwill-post, vil særskattegrunnlaget fort kunne overstige grunnlaget for alminnelig inntekt i en helt normal, legitim situasjon uten unaturlige underskudd eller skatteplanlegging. Dette er konkret uttrykk for en bokført type kunnskapskapital som ikke blir skjermet mot særskatt.

Alt dette indikerer at forslaget innebærer et altfor lite tydelig skille mellom de to skattegrunnlagene.

6.2     Bruk av aktivasiden

Arbeidsgruppen benytter seg av nedskrevne, fysiske driftsmidler, dvs poster på aktivasiden i regnskapet, som grunnlag for kapitalavkastningsfradraget. Hensikten er å finne et grunnlag som best mulig uttrykker den kapital som bindes i prosjektet, uavhengig av om denne er fremskaffet som fremmedkapital eller egenkapital.

I gitte situasjoner kan bokført verdi av driftsmidlene endre seg. Man kan f. eks. tenke seg at en gruppe selskaper gjennomfører utstrakt bytte av andeler når oljeprisene ligger høyt, med tilsvarende prising av andelene, slik at alle oppnår høyere bokførte verdier og derved øket KAF fremover. Dette synes å være ivaretatt gjennom arbeidsgruppens drøftelser om beskatning av gevinst og tap[57]. Jeg er imidlertid mer usikker på hva som skjer hvis et selskap f. eks. pga. amerikansk lovgivning må skrive bokført verdi av en eierandel opp eller ned. Jeg har ikke arbeidet noe med dette, idet jeg antar at slike forhold vil måtte avklares i det videre arbeid uansett, dersom det skal være mulig å benytte seg av aktivasiden.

6.3     Risikoavdekningen

Arbeidsgruppen mener at et nøytralt skattesystem som omfatter fremføring av underskudd med rente fullfører statens deling av inntektsrisiko med selskapene, slik at det er riktig å skille ut «risikopremien» fra kapitalavkastningsfradraget og dermed særbeskatte denne.

I den neoklassiske modellen kan «risikopremien» fastsettes analytisk som differansen mellom en gjennomsnittlig kommersiell avkastning og observert risikofri rente. Som vist foran, kan denne differensen reellt omfatte avkastning på kunnskapskapital, slik at risikopremien i virkeligheten er lavere, og den blir derfor mye vanskeligere å observere.

På grunn av denne usikkerheten kan man drøfte verdien av den risikoavdekning som staten påtar seg for selskapene på en annen måte.

I en viss utstrekning vil risikoavdekning kunne betraktes som en egen verdiskapning gjennom finanskompetanse som kan være ulik mellom selskapene. Dette slår i så fall ut ved at de selskapene som kan tilby mindre risiko for sine finanskilder får lavere kapitalkostnader. Denne innsparingen blir da en belønning av finanskompetansen, ikke grunnrente, igjen uten at kompetansen kan henføres til konkrete utgifter. Det er i realiteten bare den risikoavdekning som uten videre er tilgjengelig for alle som kan elimineres.

Den avdekning gjennom skattesystemet vi her snakker om vil ikke være tilgjengelig for alle, fordi den er særpreget for Norge. Den synes derfor ikke å være egnet til å avgrense grunnrenten, selv om den utvilsomt styrker «renprofitten». For igjen å sammenligne med slik landindustri som ikke kan ha ressursbasert grunnrente: Det norske skattesystem kan godt tenkes å avdekke risiko mer enn andre lands, men ingen ville (hittil!) finne på å særskatte industriell virksomhet i Norge for det med en vilkårlig høy særskattesats.

Derimot vil en skattemessig risikoavdekning av andre grunner kunne tilsi en sterkere beskatning. Denne ekstraskatten kan oppfattes som betaling for den risiko staten påtar seg. Denne betalingen kan i og for seg godt være ganske høy, tilsvarende f.eks. særskattesatsen som andel av tjenestens subjektive verdi for mottakeren (subjektivitet må trekkes inn her fordi tjenesten ikke er omsatt på noe fritt marked, men pådyttet kjøperen av staten). Men hva er den subjektive verdien?

Arbeidsgruppens forslag synes å implisere at man sparer kapitalkostnader tilsvarende den ordinære «markedspremien» for all kommersiell virksomhet, slik at man kan ta en pris som tilsvarer en høy andel av dette, dvs. særskattesatsen. Dette vil være galt allerede fordi «markedspremien» reellt er lavere, men også av følgende grunner:

a) I stor utstrekning skjer prisingen av kapital på global basis, uavhengig av norske forhold. Ganske spesielt gjelder det selvsagt egenkapitalen i store internasjonale selskaper, men også den opplåning som skjer på morselskapets hånd. Hvis prisen er helt globalt bestemt, vil norske forhold bare påvirke gjennomsnittet, hvilket vil være ubetydelig. Det kan være riktig å anta at det skjer en differensiering i morselskapet ut fra nasjonale forhold, men det er dristig å anta at dette skjer fullt ut, og det er ikke alle selskaper som er diversifiserte nok til å utnytte dette (særlig ikke hvis vi sikter mot en omfattende utskiftning av aktørene).

b) Det er ikke slik at det er null risikoavdekning utenfor Norge. Andre lands skattesystemer vil avdekke risiko i ulik grad. Vi kan ikke forutsette at alle disse tar seg forholdsmessig like godt betalt. I den grad det er «gratis» risikoavdekning i skattesystemene i verden sett under ett, vil «tjenesten» ikke være verd det fulle omfanget av risiko i et internasjonalt marked.

c) Selskapene skaffer seg også på forskjellige måter selv risikoavdekning gjennom transaksjoner på globalt plan. Den «tjenesten» vi her snakker om vil kunne duplisere risikoavdekning som allerede er anskaffet, uten at det alltid vil la seg gjøre å korrigere for dette. Prisen på den pålagte avdekning må heller ikke være høyere enn alternativkostnaden for denne tjenesten.

d) Det vil ikke være full kunnskap gjennom hele det bakenforliggende beslutningssystemet, til kapitalkilden, om fordelene ved denne «tjenesten». Det er kanskje ikke nødvendig at kapitalkildene er informert, siden den implisitte verdien på lang sikt vil komme til uttrykk i selskapets resultater, men man må regne med et signifikant informasjonstap på veien til beslutningstakere i morselskapene. Det er f. eks. velkjent at internasjonale selskaper ofte - mer jo større de er - bruker generiske, ikke land-spesifikke, beslutningskriterier når beslutningene tas i morselskapene.

Konklusjonen må bli at det kan være riktig å ta en viss pris for den påtvungne risikoavdekningen, i form av at man reduserer «normalavkastningen» for kapital alene noe, men den kan ikke reduseres helt ned til risikofri rente. Den delen av «markedspremien» som reellt ikke er det, men avkastning på menneskelig kapital, som varierer rundt et gjennomsnitt, må komme i tillegg.

6.4     Usikkerhet ved transformering fra kontantstrømskatt

Under et tenkt såkalt kontantstrømbasert ressursrenteskattesystem er det åpenbart at selskapene «får fradrag for risiko», siden man har isolert alle forhold, herunder risiko, på hver side av selskapets etterskatteandel og statens skatteandel, tilsvarende en SDØE-deltakelse.

Under et slikt system er det klart at staten tar sin del av grunnrenten. Men dette systemet gir ingen veiledning for hvor stor grunnrenten egentlig er. Det er jo derfor det er attraktivt; det fanger inn grunnrenten selv om man ikke kjenner størrelsen på den.

Derimot oppfyller et slikt system nøytralitetskravet, dvs at det har insentiver som gjør lønnsomhet før skatt lik lønnsomhet etter skatt, siden det på den smale delen ikke er de facto skatt i det hele tatt.

Deretter transformerer arbeidsgruppen kontantstrømsmodellen til andre systemer som er mer kompatible med det norske skattesystemet, samtidig som man søker å beholde nøytraliteten.

Første transformasjon er å innføre periodisering av investeringer. Det påpekes at[58]

«dersom en ønsker å skattlegge den grunnrenten som oppstår i hver periode, er det nødvendig å bruke en overskuddsbasert skatt.»

Ved periodisering må man finne avskrivninger som svarer til reellt kapitalslit, «riktige» diskonteringssatser og «riktige» anslag for kostnaden ved å binde kapital. Det er for å finne frem til denne kostnaden det oppstår et behov for å anslå omfanget av grunnrenten.

Neste transformasjon er å kombinere dette systemet med vanlig skatt på alminnelig inntekt.

Som tredje trinn har arbeidsgruppen tatt mål av seg til å finne et system som deler all risiko. Dette oppnås ved at man tillater fremføring av alle underskudd med rente samt skattemessig kontinuitet ved avslutning eller avhending. Dermed mener man å ha gjenopprettet full deling av all risiko, dvs at skattyteren har fått «implisitt» fradrag for alle risikokostnader. Det skal berettige at kapitalavkastningsfradraget avgrenses til kun risikofri rente. Det ser ut som om motivasjonen for dette er å bedre visse systemegenskaper, spesielt å oppnå mer samsvar mellom marginale avkastningskrav slik at det ikke blir avvik fra samfunnsmessig lønnsomhet (før skatt). Det oppnås bl. a. ved at det lavere kapitalavkastningsfradrag gir redusert insentiv for kapitalbruk. Man oppnår også å skape like rammebetingelser og i teorien å fjerne de skattemessige ulikhetene som innebærer inngangsbarrièrer for nykommere.

Dette betyr ikke at man fjerner all risiko; den blir delt. Mao er det fortsatt risiko tilbake etter delingen. Siden risikopremie må regnes å være en meget fremtredende kapitalkostnad i petroleumsvirksomheten, er det viktig nøye å vurdere hvor mye dette kan være, og hvor effektivt den reellt sett er delt. Særlig må man være på vakt mot mulige systematiske usikkerheter ved resonnementene som kan øke sannsynligheten for at det reellt gjenstår krav om risikopremie til tross for antatt deling i samsvar med skatteraten.

I denne sammenheng skal jeg se på hvilke usikkerheter som oppstår på veien fra det rene kontantstrømssystemet til det foreslåtte system. Disse kommer altså i tillegg til det jeg regner som feilkilde ved at man bruker renprofitt som proxy for grunnrente. Denne usikkerheten er ensidig i den forstand at feilvurderingen kun kan innebære at skattegrunnlaget overvurderes, ikke undervurderes. De fleste av de følgende usikkerheter er også ensidige:

1) Gruppen peker selv på[59] at det er vanskelig å finne den reelle grunnrenten, fordi «selskapene sitter på privat informasjon om sine faktiske kostnader». Her nevnes «overhead», finansielle kostnader, internprising og avgrensning mot «videre bearbeiding». (Denne usikkerheten er ikke ensidig, men trekker muligens i motsatt retning av de andre punktene.).

2) Gruppen skiller[60] mellom usystematisk eller diversifiserbar risiko og systematisk eller ikke diversifiserbar risiko. Førstnevnte antas ikke å ha betydning for investor og antas derfor ikke å gi grunnlag for ekstra betaling til kapitalen fordi den ved «fornuftig porteføljeforvaltning» i «et effektivt fungerende marked» diversifiseres bort. Oljeprisvariasjoner nevnes som systematisk risiko, mens kostnadsoverskridelser, forsinkelser og egenskaper ved reservoaret regnes som usystematiske risikofaktorer[61]. På dette grunnlag avskriver gruppen at tillatt avkastning skal omfatte noen premie for slike faktorer. Det må da ligge implisitt en forutsetning om at utslagene (vinn/ikke vinn) vil fordele seg etter de store talls lov over de mange prosjekter når utgangssannsynlighetene for hver enkelt prosjekt er kjent, dvs stokastisk.

Det synes rimelig at selve funnrisikoen og andre «egenskaper ved reservoaret» i en viss grad opptrer slik og derfor vil kunne diversifiseres. Men selv dette må modifiseres betraktelig, fordi det diskresjonære tildelingssystem begrenser mulighetene for diversifisering innenfor Norge fordi man ikke har kontroll over hvilke investeringsopsjoner man har.

Resonnementet virker enda mer urimelig i forhold til kostnadsoverskridelser, forsinkelser etc. Det er neppe tvil om at det i meget stor utstrekning er særnorske forhold som skaper risiko for kostnadsoverskridelser (jfr. den sterke posisjonen til norske selskaper, presset for å opptre politisk korrekt, risikoen for nye regulative pålegg, muligheten for å overvelte ekstrakostnader på partnere og leverandører etc.), forsinkelser (jfr. politisk behandling, mulighet for «feltkø», risikoen for innelåsing av felt med gass etc.), redusert produksjon (jfr. produksjonsreguleringer, streiker), kostnadspregede typer skatter og avgifter (f ex CO2-avgift), uventede utfall ved unitisering og redeterminering o. l. Utfallet av konsesjonstildelingsrunder må regnes på samme måte. Slike utfall kan neppe regnes som stokastiske, og derved neppe diversifiserbare. Det er særdeles sannsynlig at disse forholdene medfører krav om betaling for risiko ved å drive i Norge.

I virkelighetens verden vil også hva som er diversifiserbart eller ikke avhenge av selskapets egenskaper og størrelse. For et typisk oljeselskap kan funnrisikoen sees på som diversifiserbar, og oljeprisen ikke, slik gruppen legger til grunn. Men nå vil man åpne for andre typer aktører, hvilket også er en forutsetning for andre deler av arbeidsgruppens resonnement, nemlig muligheten for å substituere eksisterende aktører med andre. Industriselskaper med mange «bein» vil kunne ha bedre muligheter for å diversifisere bort oljepris, men dårligere til å diversifisere bort funnrisiko. Nedstrømsselskaper vil kunne ha sin egen profil osv.

Videre er det klart at størrelse har stor betydning for evnen til faktisk diversifisering.

Siden dette er en diskusjon om særskatt på grunnrente, er det imidlertid ikke urimelig å gjøre forutsetninger tilsvarende den type selskaper som vil drive i «pionerdelen», dvs mest typiske, store oljeselskaper. Siden man innretter risikodiskusjonen etter disse, blir det imidlertid enda viktigere at man er på den sikre siden ved at særskatt ikke trenger ned i virksomhet uten grunnrente, der man kan vente at helt andre typer selskaper, og mindre selskaper, vil operere. Og også for «pionerdelen» må man ta høyde for de betydelige særnorske, ikke-stokastiske utfallsmulighetene.

3) Gruppen reiser spørsmålet om avgrensningen av den regnskapsmessige kapitaldefinisjonen og antar at[62]

«det prinsipielt kan argumenteres for å skjerme også normalavkastningen på slik driftskapital fra grunnrenteskatten».

Når man likevel ikke vil inkludere driftskapital og andre kortsiktige poster, er det ikke fordi man mener at dette ikke er en korrekt løsning, men fordi skattyteren har «stor mulighet for å manipulere» og at dette er av «begrenset størrelse». Det er mulig at det siste er riktig for den aktuelle selskapstypen (i vanlig industri kan det være nødvendig med ganske høy driftskapital), men det innebærer også at man her har en ensidig usikkerhet i retning av for streng særbeskatning.

4) Valg av risikofri rente for fremføring forutsetter skattemessig kontinuitet ved avslutning for å sikre nåverdien av de fremførte underskuddene. Det kan være meget stor usikkerhet om dette faktisk viser seg å holde (jeg kommer nærmere tilbake til hvorfor); i alle fall vil man ved salg av en underskuddsposisjon alltid måtte dele verdien med kjøperen, dvs at det her er en større eller mindre, men ensidig usikkerhet i retning av mer eller mindre verdifall for underskuddene.

5) Valg av avskrivningssystem vil nødvendigvis innebære en usikkerhet, som arbeidsgruppen selv peker på. Det kan imidlertid slå begge veier.

6) I vedlegg 5[63] redegjøres det for valg av de tallverdier som settes inn i parametrene, særlig kapitalavkastningsraten («KAF-satsen») og fremføringsrenten. Det fremgår at valget av 6% bl. a. er avhengig av inflasjonsraten og ellers fremkommer gjennom en offentlig utredning som har beregnet «langsiktig realrente». I dette ligger det usikkerhet, men kanskje ikke ensidig - så langt. Spørsmålet er imidlertid hvordan man i praksis vil fastsette denne raten.

En mulighet er at satsen fastsettes skjønnsmessig ved årlige stortingsvedtak, basert som i vedlegget på løpende forventninger om inflasjon og utredninger om realrente. Dette vil innebære en betydelig usikkerhet som utvilsomt vil bli oppfattet som svært ensidig, siden enhver økning av satsen i en budsjettsammenheng vil innebære provenytap; og alle vet hvordan Regjeringen og Stortinget vurderer ulike formål innenfor budsjettrammene. Risikoen vil bli regnet som enorm for at en slik praksis vil medføre underkompensasjon.

Arbeidsgruppen knytter i en sammenheng KAF til langsiktig norsk statsobligasjonsrente, som gjerne anses å uttrykke risikofri avkastning, men sier såvidt jeg kan se ikke eksplisitt at dette skal være en lovfestet regel. Enhver lovfestet regel må anses å være bedre enn fritt skjønn under en budsjettbehandling, og jeg skulle tro at det også må være i norsk interesse at selve systemegenskapene kan ligge så fast som mulig og at det skapes troverdighet omkring dette, slik at man kan isolere diskusjonen om eventuelle endringer til et fåtall frie parametre (særskattesatsen). (Hvis man velger en KAF som skal ligge høyere enn «risikofri rente», kan den likevel uttrykkes som en funksjon av en slik, kjent, rente.)

Jeg antar imidlertid videre at det bør være nokså selvsagt at man benytter en internasjonal rente, sannsynligvis best langsiktige amerikanske statsobligasjoner, av mange grunner:

a) For den selskapsgruppe som vil være mest inne i særskatteområdet er økonomien i helt dominerende grad uttrykt i internasjonal valuta; som regel dollar.

b) Det vil være ønskelig å benytte en referanse som er anerkjent av alle og velkjent brukt til slike formål.

c) Det vil være ønskelig effektivt å motvirke alle usikkerheter som kan oppstå på grunn av spekulasjoner om at Norge selv kan påvirke satsen. Uten å ta standpunkt til om det reellt sett kan være grunn til å frykte slikt, er det tenkbart at utlendinger kan forestille seg at Norge kan sette en kunstig lav statsobligasjonsrente, f. eks. ved i praksis å sørge for at den typen obligasjoner som settes inn i lovteksten ikke får noen særlig annen funksjon enn å definere KAF, og at statsinstitusjoner, statsselskaper eller andre som er under statens innflytelse utgjør tyngden av obligasjonseierne. Særskatteinntektene vil lenge kunne være en betydelig størrelse som naturlig inngå i grunnlaget for beslutninger om alle størrelser som påvirker dem.

Dersom man finner et egnet, troverdig, internasjonalt forankringspunkt for en lovfestelse av KAF, behøver ikke dette punkt medføre stor usikkerhet, men det er også forutsetningen.

                                                                        *

Jeg viser generelt til diskusjonen foran der det vises til at arbeidsgruppen innrømmer at det kan finnes krav som etter gruppens mening «ikke er markedsriktige», men som likevel vil «påvirke beslutningene hvis disse kravene virkelig legges til grunn ved beslutningene». Dette er et pussig utsagn, fordi man impliserer at det som faktisk skjer i markedet «ikke er markedsriktig». Økonomisk teori skal jo helst være et kart over terrenget, og det er nok en bedre betraktningsmåte at det er kartet som ikke er «markedsriktig», ikke terrenget. At dette perspektivet blir snudd reduserer ikke en mistanke om at det kan finnes enda flere usikkerheter.

Konklusjon: Det oppstår betydelig usikkerhet i overgangene fra kontantstrømskatt til det foreslåtte system. Usikkerheten skyldes både at virkelige forhold regnes som imperfeksjoner av teorien, slik at teorien i realiteten ikke treffer riktig, at det kan være usikkerhet ved den endelige tallfestelsen av parametrene og at markedet kan oppleve det som usikkert om det i fremtiden virkelig blir valgt parametre slik systemet forutsetter. De fleste av usikkerhetene er ensidige i den forstand at de peker i retning av at systemet overdriver renprofitten og ikke omvendt.

6.5     Skjerming vs fremføring

I min skisse forutsettes det (se nedenfor) at rentetillegg for fremføringsretten ikke skal gjelde for landskattedelen, for å oppnå best mulig sammenfall mellom «landskatt på sokkel» og annen landskatt. Dette alene tilsier også at det er riktig å beholde mer av den såkalte «markedspremien» innenfor kapitalavkastningsfradraget.

6.6     Konklusjon for skjerming

Det er med andre ord tre selvstendige grunner til å utvide skjermingen mot særskatt:

a) Fjerne avkastning på menneskelig kapital fra grunnrenten

b) Ta høyde for de systematiske usikkerhetene ved transformering av et kontantstrømbasert system til et periodisert system kombinert med skatt på alminnelig inntekt med forsøk på bibehold av nøytralitet

c) Legge igjen mer av «markedspremiene» siden det ikke synes optimalt å tillate renteoppskrivning av fremføring av underskudd i alminnelig inntekt.

6.7     Likebehandling

Jeg er enig med gruppen i at det er svært uheldig at skatteposisjon gir så ulike insentiver og skaper åpenbare adgangshindringer for andre selskaper. Det er viktig å eliminere så mye som mulig av dette ved innføringen av et nytt system. Ulike typer nye aktører vil ha en viktig plass i den fremtidige «industrielle» sokkelaktiviteten, både som selvstendige aktører og samarbeidspartnere for industriselskaper. Vi må også ta høyde for kanskje omfattende strukturendringer i verdens og Norges leverandørindustri, som igjen kan viske ut skillene mellom typiske leverandører og typiske oljeselskaper, også mindre «independents».

Det er imidlertid viktig å kjenne strukturen i oljeindustrien før man konkluderer at et gitt system faktisk gjør norsk sokkel mer attraktivt for nykommere. Det er f. eks. ingen grunn til å tro at gruppen «independents» har særlig lavere avkastningskrav enn «majors».

Det vises her til vurderingen fra Wood Mackenzie[64] der det heter om arbeidsgruppens forslag:

«Any investment decision by a new entrant will take into account the risk/reward balance for the country and taken as a whole these proposals may actually discourage new investment.»

Og:

«While there is some encouragement for new entrants, the deterioration in the post-tax returns reinforces rather than diminishes the perception of Norway as a high tax regime and may in fact act to discourage new players.

Should the recommendations be passed in their current form it appears likely that they would have a negative impact on future investment.»

Jeg tror det i hovedsak er i modne områder uten mye grunnrente at vi vil ønske og kan vente å rekruttere inn nykommere. Også for disse er det viktig at systemet ikke beskatter grunnrente som ikke er tilstede. Gjør det dét, vil de ikke komme, selv om man «likebehandler» med etablerte selskaper.

Utvalgets forslag innebærer at grunnlaget for skatt på alminnelig inntekt på sokkelen blir mer likt landskatt på visse måter, spesielt avskrivningsreglene. Forslaget om fremføring av underskudd med rente representerer imidlertid en ny ulikhet, idet skattytere på land ikke har en slik adgang.

Jeg har merket meg at gruppens mindretall - Jan Syversen - slutter seg til forslaget om fremføring med virkning for særskattegrunnlaget, men ikke for skatt på alminnelig inntekt. Blant begrunnelsene er at man ikke bør stille «petroleumsvirksomhet i en vesentlig gunstigere stilling enn landbasert inntekt når det gjelder fastsettelse av alminnelig inntekt».

For enkelte nye aktører, særlig norske industriselskaper slik som AMA, kan dette representere et dilemma. På den ene siden vil renteoppskrivning i begge skattearter hjelpe inntreden på sokkelen, men på den annen vil slike selskaper som landbaserte leverandører komme på den «gale» siden av den skjevhet Syversen beskriver.

Det avgjørende er å finne et system som gir de beste totale fremtidige insentiver. Jeg noterer meg nå at flertallets forslag representerer et viktig avvik fra ett av de reformmålene jeg anser som viktig, nemlig at skattereglene offshore bør degenerere til landskatt når og i de prosjekter som ikke realiserer grunnrente. Dette er en svakhet ved forslaget.

6.8     Skille land/sokkel

Utvalget foreslår å oppheve regelen om at halvparten av underskuddet på land kan belastes alminnelig inntekt fra sokkelen. Begrunnelsen er å skjerme sokkelskattegrunnlaget, siden de 28% landskatt også skal svares av særskattepliktig inntekt, dvs er en del av ressursrenteskatten.

Jeg har stor forståelse for at underskudd på land ikke skal kunne konsolideres mot selve særskatten. Forslaget innebærer imidlertid også at selskaper som i fremtiden opererer i «industridelen» av oljevirksomheten - stort sett uten grunnrente - heller ikke vil få adgang til å konsolidere mellom det som mer og mer vil bli to helt integrerte deler av en samlet industriell aktivitet. Dette er nok en svakhet ved forslaget.

6.9     Skatteavtalen med USA etc

OLF har reist tvil om det foreliggende forslag vil kunne godkjennes under den amerikanske skatteavtalen og gi full kredibilitet for norsk skatt mot amerikansk skatt[65]. Ut fra en referanse som nevnes i utredningen, til en sak om britisk PRT prøvd for amerikansk rett, ser det ut til at det avgjørende for kredibilitet ikke er hvordan det gis fullt fradrag for netto finansutgifter, men at det skjer de facto, dvs at en skjerming som er stor nok til å dekke inn rentene er OK selv om den er sjablonbasert, som KAF.

Hvis dette er riktig, kan det synes som om OLF har et poeng hvis det også er riktig at KAF under ikke unormale og/eller urimelige forhold (skatteplanlegging) kan bli mindre enn dagens fradrag for netto finansutgifter (se foran). Dette understreker i så fall hvor viktig det er å sørge for full skjerming og ligge på «riktig» side av usikkerheten, jfr mine synspunkter foran.

Jeg går uten videre ut fra at det vil være helt uaktuelt å innføre et nytt system uten at man har sikret seg at det kan godkjennes under skatteavtalen med USA.

Et annet spørsmål er om Norge også bør sikre seg at norsk skatt godkjennes under det videre interne amerikanske systemet, som i tillegg til å kreditere norsk skatt mot amerikansk skatt etter avtalen også tillater at «ubenyttet» norsk skatt kan krediteres som tillegg til kreditering av skatt betalt i tredjeland, når denne er lavere enn amerikansk skatt («overall credit»).

Arbeidsgruppen avviser at dette skal være et relevant hensyn. Jeg synes det er temmelig dristig uten noen nærmere undersøkelse av konsekvensene av om «overall credit» faller bort. Det er opplagt at denne regelen vil kunne ha svært stor betydning for selskaper som er skattepliktige til USA, og riktig som OLF påpeker at full «overall» kredibilitet vil styrke norsk sokkels konkurranseevne uten norsk provenytap. Det kan ikke være uproblematisk at vi uten videre fraskriver oss muligheten for at den amerikanske statskassen de facto betaler (mer) norsk skatt.

Den nevnte referansen fra amerikansk rettspraksis gjelder forholdet til disse interne regler, dvs at det ser ut som om det er samme type hensyn som tas. Hvis det følger direkte at godkjennelse etter skatteavtalen også gir godkjennelse etter interne regler er dette ikke noe ekstra problem, men siden arbeidsgruppen så klart differensierer kan det tyde på at listen ligger høyere. Jeg mener altså at det er sterke selvstendige grunner for å styrke skjermingen, dvs at man skulle tro at det å følge mine anbefalinger også vil øke mulighetene for godkjennelse etter både skatteavtalen og «overall credit». Dette har jeg imidlertid ikke tilstrekkelig kunnskap om.

Konklusjon: Det må være en uttrykkelig forutsetning at det nye systemet er i samsvar med skatteavtalen med USA og andre viktige land. Det er også sterke hensyn som taler for at man sikrer seg delaktighet i «overall credit», særlig i USA, og dette må man ikke fravike dersom man ikke er sikker på at det ikke vil gi skadevirkninger.

6.10     Oppsummering

Jeg mener arbeidsgruppen er på rett spor når den ønsker å målrette særskattegrunnlaget til grunnrenten, men forslaget gjør i realiteten ikke dette. Jeg mener også at gruppen er på rett spor når den vil fjerne barrierene for nykommere, men en del av tiltaket for å oppnå dette medfører nye ulikheter mellom grunnlaget for alminnelig inntekt på land og på sokkel som sammen med forslaget om ikke å tillate noen konsolidering skaper hindringer for en rasjonell integrasjon av industrielt preget virksomhet på land og sokkel.

7.     Forbedring av forslaget

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

Det foreliggende forslaget trenger derfor forbedring.

7.1     Prinsipalt: Mer kunnskap om menneskelig kapital

Først og fremst må det innføres bedre skjerming mot særskatt. Jeg mener at jeg sterkt har sannsynliggjort et selvstendig, faglig grunnlag for at det finnes en avkastning på kunnskapskapital som skal skjermes.

Alle resonnementer bak arbeidsgruppens hovedsyn om at særskattegrunnlaget må reduseres for å avskjerme normalavkastningen på finansiell kapital gjelder kvalitativt på akkurat samme måten dersom man aksepterer dette.

Det er ikke dermed sagt at kunnskapskapital skal behandles på akkurat samme måten. En viktig forskjell er at det sannsynligvis ikke finnes noen «normalavkastning» siden menneskelig kapital ikke er substituerbar og uniform slik som finansiell kapital forutsettes å være. Når menneskelig kapital i stor grad er proprietær, særlig den mest avanserte delen som også gir høyest avkastning, vil den virkelige avkastning kunne variere sterkt, og slett ikke bare på grunn av stokastiske variasjoner. Det å bruke en «normalavkastning», dvs en gjennomsnittsbetraktning, bygger nettopp på at de ulike typer kapital har en uniform markedsverdi som bare varierer etter graden og typen av risiko som tas, dvs at man ut fra bestemte forutsetninger om risiko kan søke etter en alternativverdi for kapitalen.

Slik er det ikke for kunnskapskapital. Ideelt burde man derfor kunne bestemme omfanget av avkastningen på kunnskapskapitalen i hvert enkelt foretak. Det synes å være en meget krevende oppgave, bl. a. fordi kunnskapskapital kan ha ulike elementer, hvorav noen kan ha stor spillover til andre sektorer, noen kan lettere kjøpes på markedet etc., mens andre er svært firma- eller bransjespesifikke.

Likevel er det en realitet at selskapene som har den kunnskapskapital vi trenger for å løse den mer utfordrende del av oppgavene på norsk sokkel har alternative anvendelsesmuligheter for sin egen kunnskapskapital, og at Norge som vertsland må møte også det avkastningskrav som følger derav for å holde seg konkurransedyktig. Vi kan derfor forutsette at omfanget av den avkastning utover normalavkastningen på kapital som skal skjermes er større enn null, og den kan ha betydelig omfang.

Ikke desto mindre tilsier teorien om kunnskapskapital at den med slike og kanskje andre forbehold på mange måter bør behandles lik finansiell kapital. Det virker meget sannsynlig at det har god mening å snakke om kunnskapsmessig fremmedkapital (den delen som får sin avkastning gjennom lønn, betaling til eksterne FoU-utviklere etc.) og kunnskapsmessig egenkapital (den delen som opparbeides og blir sittende i bedriftens organisasjon i form av bedriftskultur, bedriftsspesifikk kompetanse, organisasjonskvalitet, interne synergieffekter, erfaring, omdømme osv.). Begge gir en avkastning som skal skjermes fra særskatt 1) fordi det ikke er grunnrente siden kilden er menneskelig innsats og 2) fordi det koster å binde også denne kapitalen.

Det eneste man kan si med ganske stor sikkerhet er at arbeidsgruppen ikke levner noen skjerming for dette i det hele tatt, og at det må bli galt.

Vitenskapen rundt «menneskelig kapital» eller «kunnskapskapital» er først de siste årene kommet i nytt, sterkt fokus, og det pågår mye forskning om dette rundt i verden. Det er ikke umulig at det går an å finne frem til visse metoder for å kvantifisere slik kapital og dens avkastning, slik at man kan finne en rimelig proxy for å fastsette et «menneskelig kapitalavkastningsfradrag» bygget på kjente regnskapsmessige størrelser, enten i form av en fast prosentsats lik KAF beregnet fra en regnskapsmessig base, eller individualisert, direkte fra regnskapsdata.

Jeg har vært innom tanken om å benytte FoU-utgifter ut fra en antakelse om at det er en sammenheng mellom FoU og effektivitet og menneskelig kapital. På norsk sokkel er imidlertid FoU-innsatsen sterk knyttet til operatørrollen på grunn av adgangen til å fordele FoU-utgifter mellom alle rettighetshavere. Det vil da bli helt galt å bruke de ufordelte data fordi de bare reflekterer status quo for fordelingen av operatørkostnader. Regelverket medfører antakelig at Statoil oppdragsmessig står for en meget stor del av FoU-innsatsen, deretter Hydro og forholdvis lite hos andre. Det er særdeles liten grunn til å anta at dette reflekterer relativ effektivitet. Det vil heller ikke være riktig å bruke de fordelte kostnadene siden de øvrige bare spiller rollen som betalere. Dessuten er det vi vil frem til mye mer knyttet til de internasjonale selskapenes konsernegenskaper, og det ville neppe være hensiktsmessig å bruke verdensomspennende data heller. Endelig kommer at selskapene - som med alle andre regnskapsstørrelser - kan påvirke sine FoU-utgifter, særlig farlig i dette tilfelle pga fordelingsmekanismene, ikke minst til SDØE.

Dette er mao. ingen vei å gå.

I teorien kunne man lage et bedriftsregnskap der man innførte en post for kunnskapskapital på aktivasiden hvis man kunne finne verdien av denne. Man kunne muligens benytte en kostnadsbasert metode ved f. eks. å tenke seg at lønnskostnader m v utover lønn til ufaglært arbeidskraft ble kapitalisert og avskrevet. Som nevnt foran har imidlertid menneskelig kapital andre egenskaper enn fysisk driftskapital, dvs at det kunne være like riktig å oppskrive som å avskrive.

Hadde man klart dette, ville man fått en ny balanse og en annen residualpost som ville inkludere både tilbakeholdt finansiell egenkapital og bedriftens egenutviklede menneskelige egenkapital eller kunnskapskapital. Selv om alt dette skulle la seg gjøre (temmelig tvilsomt) ville det være vanskelig å bestemme avkastningen på denne egenkapitalen nettopp fordi denne ville være bedriftsspesifikk og ikke uniform på en slik måte at man kan snakke om noen «normal» avkastningsrate.

For å finne avkastningsrater kunne man kanskje tenke seg å benytte metoder inspirert av de som er brukt i undersøkelsen sitert av Lev og Crawford[66] (se foran), og studere bedrifter som garantert ikke er preget av ressursproduksjon, monopolforhold o. l., og forsøke å skille mellom typiske kunnskapsbedrifter og andre, eventuelt mellom ulike bransjer, for i det minste å få en idé om hva slags størrelsesorden man snakker om.

Alt synes meget komplisert og usikkert, men jeg ser ikke bort fra at andre som kan mer enn meg om bedriftsøkonomi og regnskap kunne komme lenger. Selv om man neppe kan nå helt frem med kvantifiseringen, kan likevel endel slike øvelser gi veiledning for hva slags grove størrelsesordener vi har å gjøre med. Det er bedre enn helt å se bort fra realitetene.

Jeg mener derfor prinsipalt at man bør iverksette studier for å øke vår kunnskap om betydningen av menneskelig kapital og kunnskapskapital, hvordan slik kapital fungerer og hvordan den skal behandles. Det er åpenbart at alle politikere er meget opptatt av kompetanseoppbygging for å gi Norge best mulig fortrinn som kunnskapsnasjon. Da er det ikke smart å begynne med å særbeskatte avkastningen på slik oppbygging av menneskelig kapital, hverken på sokkel eller land.

Dette er etter min mening et helt avgjørende punkt. Det er rike muligheter for at Norge kan gjøre et historisk feiltrinn ved å innføre slike særskatter akkurat mens vitenskapen begynner å forstå hvordan kunnskap og kompetanse fungerer bedrifts- og sosialøkonomisk.

7.2     Produksjonsfradrag

Hvis man ikke gir seg tid til en slik utredning, blir man nødt til å finne substitutter så godt man kan, i form av en eller annen form for ytterligere skjerming mot særskatt. Alle slike vil bli usikre, men det galeste vil være ikke å gjøre noe.

Ett alternativ kunne være rett og slett å øke KAF, ut fra en antakelse om at det kan være en viss korrelasjon mellom omfanget av de to kapitaltyper. Dette er en tvilsom antakelse siden en vesentlig virkning av kunnskapskapital er å redusere kostnader. Det vil nok også hevdes at høyere KAF vil innebære lavere marginalskatt på investeringer og derved bringe tilbake endel av vridninger som man ville unngå.

Av samme grunn synes det lite hensiktsmessig å gjeninnføre andre investeringsbaserte fradrag, som den nåværende friinntekt (uplift).

Et annet alternativ er å innføre et produksjonsfradrag, slik vi har hatt tidligere, beregnet som en andel av den fulle, årlige produksjonen. Isolert vil også produksjonsfradrag medføre vridninger mellom marginalskattene på investering, drift og inntekt. Det kan synes som om det alltid vil være tilfelle hvis man skal finne et skjermingsgrunnlag som er håndterbart, dvs. basert på regnskapsstørrelser, siden skattyter alltid kan påvirke regnskapet. Det kan imidlertid tenkes forhold og tiltak som forebygger eller reduserer betydningen av dette.

Fordelen ved å bruke produksjonsfradrag er at det er en kjent størrelse som vi har tidligere skatteadministrativ erfaring med.

Av disse grunner er jeg blitt stående ved å anbefale innføring av et produksjonsfradrag hvis man skal ta stilling til skjermingsspørsmålet på det kunnskapsgrunnlag vi har idag.

7.2.1     Hva slags produksjonsfradrag?

Produksjonsfradrag har vært drøftet mange ganger i mange ulike former. I de senere årene har det særlig vært knyttet til diskusjonen om «marginale felt». Betraktet som generelt skjermingstiltak mot særskatt har det ikke vært så mye inne i diskusjonen siden den produksjonsfradragsordning som ble innført i 1986 ble opphevet i 1992 og igjen erstattet med investeringsbasert friinntekt.

Ved innføringen i 1986 ble ordningen beskrevet slik[67]:

«Produksjonsgodtgjørelsen blir et ‘bunnfradrag’ ved utligning av særskatt. Produksjonsgodtgjørelsen skal beregnes i prosent av brutto produksjonsverdi av petroleum som utvinnes fra ennå ikke utbygde felt. Grunnlaget for fradraget vil være mengden av utvunnet petroleum som har gitt den skattepliktige inntekt i inntektsåret verdsatt etter den pris som er lagt til grunn ved ligningen. Prosentsatsen fastsettes av Stortinget for det enkelte år. Regjeringen foreslår at satsen settes til 15%.

Dersom denne godtgjørelsen overstiger nettoinntekten vil selskaper som ikke betaler skatt kunne utnytte produksjonsgodtgjørelsen med fullt beløp i et senere år.

Det er bare ‘nye’ felt som skal tilgodeses med produksjonsgodtgjørelse. Petroleumsproduksjon fra petroleumsforekomst som omfattes av utbyggingsplan som er eller blir forelagt departementet til godkjennelse etter 1. januar 1986 vil gi grunnlag for produksjonsgodtgjørelse.»

Begrunnelsen gikk uttrykkelig på norsk sokkels konkurranseevne, selv om det var med bakgrunn i det aktuelle oljeprisfallet:

«I den nåværende markedssituasjonen er det viktig å gjennomføre lempninger i oljebeskatningen som øker oljeselskapenes evne og interesse for videre satsing på den norske kontinentalsokkel.»

I realiteten lå også den kommende Troll-utbyggingen sterkt under i det forberedende arbeidet. Norge hadde sterke interesser i å få utbyggingen i gang, ikke minst på grunn av de facto forpliktelser Norge hadde påtatt seg etter de sterke konfliktene mellom Europa og USA noen år tidligere om gassimport fra Sovjet-Unionen.

Særskatten ble samtidig satt ned med 5 prosentpoeng.

Det het at man hadde tatt vare på «de nødvendige hensyn til at selskapene bør ha et incitament til kostnadsbevissthet» og at «en lavere særskattesats og bortfall av friinntekten vil virke i denne retning».

I forbindelse med forslaget oppsto det en diskusjon om såkalte «mellomfelt»; dvs felt som har «påbegynt investeringsfasen, men [..] betydelige investeringer gjenstår før produksjonsstart»[68]. Slike felt kunne «under visse betingelser [..] få en skjerpet beskatning». Finanskomitéen ba «departementet arbeide videre med disse spørsmålene med sikte på å legge frem endringsforslag for Stortinget så snart som mulig.»

Dette førte ikke til noe, og det er liten tvil om at dette svekket troverdigheten av norsk petroleumsskattepolitikk.

Produksjonsfradraget ble fjernet og erstattet med friinntekt ved neste petroleumsskattereform i 1992[69]. Professorstipendiat Petter Osmundsen peker i en ny vurdering om produksjonsfradrag (2000)[70] på at fjerningen

«...ikke [ble] fullt ut kompensert. [..] På det tidspunktet kan det ha svekket troverdigheten til det norske skattesystemet. [..] En skatteendring vil bare ha den tilsiktede effekt dersom den er troverdig. De fleste beslutninger i oljeindustrien som man ønsker å påvirke er langsiktige, og investeringene er oftest irreversible. Slike beslutninger vil således kun bli påvirket dersom selskapene tror at eventuelle skattelettelser er varige. Produksjonsgodtgjørelse stiller i så henseende med et dårlig utgangspunkt. Reversering av produksjonsgodtgjørelsen i 1992 bidrar til å reversere troverdigheten av en slik form for skattelettelse. Ved en eventuell innføring av produksjonsfradrag må man derfor forsøke å skape troverdighet rundt tiltakets langsiktighet.»

Jeg slutter meg til dette, bortsett fra at jeg ikke tror manglende troverdighet er spesielt knyttet til produksjonsgodtgjørelsen. Beslutningene i 1992 føyer seg inn i en serie av begivenheter som av oljeselskapene ble oppfattet på lignende måte. Uansett hva man måtte mene om realiteten i dette, er det ikke gunstig at en slik oppfatning blir sittende. Jeg viser til senere betraktninger om tiltak for å bedre troverdigheten.

Osmundsens vurdering tar utgangspunkt i stimulering av økonomiske marginalfelt, men er relevant i en bredere sammenheng. Hans konklusjon er:

«...at et begrenset lineært volumfradrag er ett av flere mulige virkemidler for å stimulere til økt utvinningsgrad fra felt som er utbygget (IOR) samt en viss bedring av materialiteten. Det bør i så fall ses i sammenheng med en lignende ordning for haleproduksjonen for eksisterende felt,...»

Han sier også

«Produksjonsgodtgjørelse vil effektivt kunne bedre materialiteten i nye feltutbygginger på norsk sokkel. Samtidig vil man kunne styrke insentivene til IOR.»

Mitt utgangspunkt er først og fremst å finne en fornuftig måte å skjerme avkastningen på kunnskapskapital, hvilket er en betraktning parallell til å «bedre materialiteten». Det virker rimelig at et eventuelt produksjonsfradrag innføres for fremtidige investeringer og at foregående investeringer beholder de skjermingsordninger etc. som var forutsetningen for at de ble foretatt. Det innebærer et tidsskille. Dette er nærmere omtalt nedenfor, kombinert med såkalt «grandfathering» av eksisterende investeringer. Slik behandling vil bl. a. innebære at det ved overgangstidspunktet fastsettes en basis produksjonsprofil for eksisterende felt som del av forutsetningene for skattegrunnlaget for «gamle» investeringer. Nye investeringer som medfører øket produksjon (IOR) vil da komme under det nye systemet og få produksjonsfradrag, hvilket imøtekommer ønskeligheten av slik behandling av haleproduksjon m. v.

Da produksjonsfradraget ble fjernet ble det nevnt både ligningsadminstrative og insentivmessige årsaker[71].

Om de administrative problemer skriver Osmundsen:

«Etter det jeg får opplyst vil [de spesielle ligningsmessige problemer] være overkommelige og ikke spesielt ressurskrevende dersom disse tas hensyn til i implementeringsfasen.»

Osmundsen er imidlertid, som Regjeringen var den gang, bekymret for virkningene av at et produksjonsfradrag innebærer lavere marginalskatt på inntekter enn på utgifter. De mest ekstreme virkningene han beskriver synes knyttet til et alternativ der produksjonsfradraget er direkte innrettet på små felt og fastsettes som et bestemt, fast, volum pr. felt. Da kan det tillatte volumet spise opp hele produksjonen slik at marginalskatten på inntekt blir 28% og på utgifter 78%.

Både av denne og andre grunner tilrår heller ikke jeg et slikt produksjonsfradrag. Uten å gå nærmere inn på dette, forutsetter jeg et såkalt lineært produksjonsfradrag som er en gitt prosent av produksjonen fra bunn til topp, og som er det samme som det som Osmundsen omtaler i den siterte konklusjonen og åpenbart har færrest motforestillinger mot. Forøvrig uttaler han:

«Et eventuelt produksjonsfradrag kan [..] evalueres på et rent generelt grunnlag, men vil måtte ta utgangspunkt i den konkrete utformingen som legges til grunn. Videre vil effekten av tiltaket være kritisk avhengig av doseringen og tilgang på andre implementerbare tiltak. Det er først og fremst ved en omfattende ordning for produksjonsfradrag at man kan få betydelige vridninger.»

Osmundsens analyse gjaldt innføring av produksjonsfradrag som ekstra ledd i det nåværende systemet:

«Man må [..] være oppmerksom på at man i dagens situasjon vurderer at produksjonsgodtgjørelse innføres i tillegg til friinntekt,»

dvs at han mener at dette øker betenkelighetene med et for stort fradrag.

I det eksisterende systemet ville et slikt fradrag ikke bare kommet i tillegg til friinntekt, men også rentefradrag og akselererte avskrivninger, dvs tre gunstige, kapitalbaserte ordninger. Jeg foreslår imidlertid produksjonsfradrag som et supplement til kun én kapitalbasert ordning, nemlig kapitalavkastningsfradraget. Dette turde redusere betenkelighetene i vesentlig grad.

Som nevnt har man så langt valget mellom to skjevheter:

a) Arbeidsgruppens forslag, som innebærer at den eneste skjermingsordningen er kapitalbasert og ihvertfall medfører høyere marginalskatt på investering i kunnskapskapital ved at slike ikke har noen skjermingsordning, ved siden av eventuell tilsvarende virkning på øvrige driftsutgifter og øvrige inntekter, eller

b) En kombinasjon av kapitalavkastningsfradrag og produksjonsfradrag, som gir lavere marginalskatter på investering og inntekt, men utelater driftsutgifter.

Det er ikke åpenbart at den ene ordningen medfører bedre effekter på marginale avkastningskrav enn den andre, men det er åpenbart at produksjonsfradrag vil medføre en nødvendig ekstra skjerming uten å måtte forsterke en ensidig kapitalbasert ordning.

Alt i alt virker det svært sannsynlig at produksjonsfradrag vil kunne være den beste samlede løsningen, med mulig unntak for en langt mindre moden idé omtalt nedenfor:

7.2.2     Tredelt skjerming?

Man kan muligens tenke seg en tilnærming til skjermingsspørsmålet som kombinerer hensynet til tilstrekkelig skjerming med hensynet til like marginalskatter for investering, drift og inntekt. Om dette vil føre frem, vet jeg ikke, så det følgende er ment som høyttenkning for den videre prosess, og ikke som noe konkret forslag, men det synes verd å undersøke også om man skal gå relativt raskt videre uten en nærmere utredning som anbefalt.

Man kunne begynne med å tenke seg at det er en sammenheng mellom lønnsutgifter og menneskelig kapital, som nevnt foran. Lønninger er jo til menneskene i organisasjonen; de som forvalter kompetansen. Man kunne derfor innføre et lønnsbasert skjermingsfradrag. På den annen side er det å bruke mer arbeidskraft enn nødvendig uttrykk for det motsatte - ineffektivitet. En særskatteskjerming basert på lønn vil gi redusert marginalskatt på lønnsutgifter og stimulere til høyere lønninger eller mer bruk av arbeidskraft.

Som nevnt ligger det i sakens natur at skjerming ut fra regnskapsdata vil bety at man får et ekstra fradrag pr enhet utgift, eller en ekstra særskattelettelse pr. enhet inntekt, og således en vridning. Også arbeidsgruppens KAF innebærer en vridning, og den blir helt tydelig hvis man tenker seg at det finnes en annen avkastning, på kunnskapskapital, som ikke skjermes. Arbeidsgruppens forslag kan derfor som nevnt foran kritiseres for å vri insentivene bort fra kompetanseoppbygging og favorisere økte fysiske investeringer.

Det kan synes som det bare er en måte å unngå slike vridninger: Ha nøyaktig samme grunnlag for alminnelig inntekt og særskatt og tillate fradrag bare en gang for alle slags utgifter og inntekter, og unngå enhver periodisering, dvs den utopiske kontantstrømskatten.

Men det kan kanskje være en annen måte løse dilemmaet på, nemlig å innføre en kombinasjon av fradrag med hver sine vridningseffekter, slik at disse motvirker hverandre.

Det er tre hovedstørrelser: Investering, drift og inntekt. (Øket) KAF gir lavere marginalskatt på investering, dvs at man kan investere mer for å tjene det samme. Produksjonsfradrag gir lavere marginalskatt på inntekt, dvs at man får mer inntekt på samme investering, eller omvendt at man igjen kan investere litt mer og tjene det samme. Men innfører man begge, burde de motvirke hverandre, og nulle hverandre ut under bestemte forutsetninger som reduserer marginalskatten like mye for begge.

Så langt er ikke driftsutgiftene med. KAF stimulerer til mer investering og mindre driftsutgifter. Produksjonsfradrag gjør at man like gjerne kan bruke noe mer til drift for å tjene det samme. Også kombinasjonen vil vri beslutninger bort fra driftsutgifter.

Men hva om vi som et tredje skjermingsgrunnlag også innførte et fradrag basert på alle driftsutgifter? Driftsutgifter omfatter både lønn og FoU-utgifter, selvsagt også mye annet, men man kunne likevel tenke seg at dette kunne sees på som proxy for endel av avkastningen på kunnskapskapital, og at produksjonsfradrag, som jo som en av sine egenskaper reflekterer høyere effektivitet, kan sees på som resten.

Mao. at KAF skjermer avkastningen av den finansielle kapitalen, mens produksjonsfradrag og driftsutgiftsbasert fradrag tilsammen antas å skjerme avkastningen på kunnskapskapitalen bedre enn ikke å ha noen slik skjerming. Samtidig måtte man finne en sammensetning av de tre fradragene som tilsammen gir det ønskede totale skjermingsomfang og dessuten utbalanserer hverandre best mulig ut fra marginalskattevirkningene og gir vridningseffekter som er mindre enn bare å basere skjermingsgrunnlaget på en eller to av faktorene.

Jeg skulle tro at totalvirkningen av en marginalskattereduksjon for både investering, drift og inntekt under visse forutsetninger vil kunne ha samme virkning som en særskattereduksjon, når selskapet er i særskatteposisjon. Men når man gjør dette i form av skjermingsfradrag mot særskatt, og ikke som satsendring, får det også som effekt at man finner et riktigere grunnrentebegrep og løfter innslagspunktet for særskatt, slik at selskaper som stort sett skaper verdier fra menneskelig innsats og ligger på «normale» avkastningsrater - typisk for den «industrielle» virksomheten man venter i modne områder - løper tilsvarende mindre risiko for at hele særskattebyrden på 78% slår inn.

Dette vil være helt i tråd med arbeidsgruppens ønske om å finne et riktigere uttrykk for grunnrenten, men slik at man også bedre, om enn ikke korrekt, skjermer avkastningen på kunnskapskapital fra å bli inkludert i grunnrenten. Det gjøres på en annen og insentivmessig kanskje bedre måte enn både i dagens system og etter forslaget.

Det vil kunne innvendes at tre ulike fradragsgrunnlag skaper mer ligningsadministrativt arbeide, men jeg skulle tro at dette ikke vil være så alvorlig, av flere grunner: 1) fordi både investerings- og driftskostnader må revideres i alle fall, 2) produksjonen (og evt dens verdi) må måles i alle fall og 3) en balansert kombinasjon vil redusere nytten av skatteplanlegging og derved behovet for kontroll.

Det synes ikke mulig å finne noen perfekt ordning, ihvertfall ikke med dagens kunnskaper. Hvis man mener at dagens system er langt fra perfekt, og enig i at det foreslåtte heller ikke er perfekt og dessuten ignorerer meget viktige skjermingsbehov, må man imidlertid søke mot noe annet som treffer bedre om enn heller ikke perfekt.

Et tredelt skjermingsfradrag synes i utgangspunktet å kunne være attraktivt nok til at man om mulig bør vurdere det, men jeg gjentar at jeg ikke har hatt anledning til å gå noe lenger med dette enn å lansere det som en mulig idé.

7.3     Fremføringsretten og satsen

Jeg har foran beskrevet de langsiktige «industrielle» perspektivene og forutsetningene for at vi skal få en langsiktig petroleumsvirksomhet også når denne normalt ikke skaper grunnrente. Dette taler for et system som klart og tydelig degenererer til landskatt ettersom og der grunnrenten blir borte. Det vil skape minst vridninger i det lange løp, utelukke eller i hvert fall redusere behovet for flere systemendringer med skadelige grensesnitt og åpne for full skattemessig integrasjon mellom land og sokkel på landskattenivå, slik at man får full nytte av synergi- og samordningsgevinster mellom land og sokkel.

Av denne grunn tror jeg man bør «gi slipp på» fremføringsretten med renter for landskattedelen (det vises her også til mindretallets argumenter uten at jeg tar stilling til disse). Dette vil fjerne det vesentligste av arbeidsgruppens argument for å nekte konsolidering mellom sokkel og land i landskatt.

En uttrykkelig forutsetning er at dette kompenseres ved økt skjerming mot særskatt, som beskrevet foran.

Et annet spørsmål er hvilken rentesats som bør velges. Også her velger arbeidsgruppen «risikofri rente» på 6% nominelt før skatt, redusert med landskattesatsen. Blant argumentene for dette valget er at dette kan sammenlignes med et rentefritt lån til staten og at et slikt lån er «sikkert», fordi man alltid vil få godskrevet nåverdien av fradraget, før eller senere, i verste fall ved salg eller overdragelse.

Spørsmålet er om det virkelig er full sikkerhet for at underskuddene både i særskatt og landskatt virkelig vil komme til fradrag. Et sentralt punkt er her skattemessig kontinuitet ved opphør eller overdragelse.

Det er herunder en klar forutsetning for arbeidsgruppen, for at deres foreslåtte system skal virke etter sin hensikt, at også det underskudd som oppstår i særskattegrunnlaget på grunn av kapitalavkastningsfradraget kommer til fradrag med full nåverdi i det lange løp, selv om dette er et beregnet og ikke regnskapsmessig underskudd.

For at selskapene i «pionerdelen» av virksomheten skal være villig til å lete i nye områder under vanskelige forhold, må de se muligheter for noen funn med svært god avkastning, dvs klart inn i grunnrenteområdet. I denne virksomheten trenger man høyscenariene som går inn i særskattenivåer for å utbalansere lavscenariene, og det er viktig at disse ikke reduseres for mye i verdi pga. skattesystemet, dvs at skattesystemet må virke nøytralt slik at verdien av alle scenarier reduseres like sterkt. Derfor må også underskuddene i særskattegrunnlaget beskyttes mot verdifall og sikres kontinuitet. Hvis ikke, vil beslutningene vris slik at prosjekter som er lønnsomme før skatt blir ulønnsomme etter skatt, risikoavveiet. Full risikodeling også i særskattenivået er også nødvendig for å oppnå like insentiver ved ulik skatteposisjon når noen har fradrag mot særskatt.

Men i «industridelen», der man ikke forventer noe mer enn «industriell» avkastning uten grunnrente (selvsagt forutsatt en skjerming som tilsvarer dette), dvs ikke behøver å regne inn oppsidescenarioene og nedskrivning pga særskattebelastning vil man likevel få fremførte, oppskrevne særskatteunderskudd, dvs. kapitalavkastningsfradrag, som «at the end of the day» vil kunne selges til selskaper i særskatteposisjon. Det kan synes som om det da oppstår en lite berettiget fordel som kan deles mellom kjøper og selger. Muligens vil dette kunne bli et motargument mot hele forslaget.

På den annen side kan det at grunnrenten gradvis går ut medføre at det stadig blir færre «kjøpere» som vil være villige til å overta fremførte underskuddsposisjoner til en verdi som reflekterer særskatten, og stadig flere selgere som - «berettiget» eller ikke - har slike posisjoner å selge. Det vil påvirke markedet slik at sluttkontinuiteten «at the end of the day» ikke blir reell, dvs at man får en dårlig pris ved salg. Dette er ikke så synd for de selskaper som egentlig aldri trengte denne form for risikoavdekning, men eksistensen av dem som selgere vil også presse prisen for dem som virkelig baserte seg på ordningen som forutsetning for beslutninger om «pionerprosjekter».

Spørsmålet er om dette problemet først vil oppstå «at the end of the day», om det vil «løse seg selv» gradvis, eller om det vil kunne bli forskuttert allerede tidlig slik at man ikke får full effekt, fordi ingen vil føle seg trygge på at fradraget virkelig beholder sin fulle nåverdi.

Et argument for at det vil «løse seg underveis» er at store, grunnrenterealiserende felt vil kunne ha en lang periode med haleproduksjon fra nedskrevne anlegg (hvis avskrivningsreglene i praksis medfører raskere nedskrivning enn «unit of production», hvilket ikke er usannsynlig). Rettighetshaverne på slike felt vil da kunne absorbere mye av underskuddene i særskattelaget fra andre selskaper. Når også disse er slutt kan man tenke seg at det bare er «industriell» virksomhet igjen, der vil man opparbeide nye teoretiske underskudd i særskattegrunnlaget som ingen vil kjøpe, men da er det ikke så farlig likevel.

Likevel vil det kunne hevdes generelt at det gradvis vil bli stadig flere utbydere av underskudd og stadig færre kjøpere, slik at prisen gradvis vil falle, og dermed at fallet kanskje vil forskutteres av markedet. I alle fall vil prisen selvsagt være under 100% av skattebesparelsen, fordi kjøperen helt sikkert vil kreve en del av gevinsten.

Videre dreier det seg om temmelig lange utsikter. Oljeindustrien har erfaring for at petroleumsskattesystemet endres forholdvis hyppig, selv om det kanskje kan være riktig at risikoen for dette er høyere i andre land. Industrien mener også at endringene - eller mangel på endringer - tidvis har avveket fra hva man kunne forventet ut fra tidligere løfter eller forsikringer. (I tillegg til som er nevnt foran om omlegningene av 1986 og 1992 er det også et faktum at det er blitt lite av den oljeprisfleksibilitet i særkattesatsen som opprinnelig var forutsatt. Det kan være gode grunner for at man har fraveket dette, men det er et faktum at man har gjort det.)

Av disse grunner, og ut fra erfaringer om manglende dialog (for hvilken ansvaret ikke kan plasseres helt ensidig) hevdes det at tilliten til skattemyndighetene er noe frynsete, og det er noe man ikke kan se bort fra. I alle fall vil det etter en tid være helt andre personer både i departementet og spesielt blant politikerne. Det er heller ikke nødvendig at f. eks. rentetillegget eller kontinuiteten blir eksplisitt avskaffet for at forutsetningene blir brutt; man kan med rette frykte omkringliggende tilpasninger eller utilstrekkelig tallfesting av renten med mer eller mindre samme effekt. (Nærværende utredning er ikke helt fri for slike endringer når man har forlatt tradisjonelle diskonteringssatser som 7% reellt samfunnsmessig og 10% reellt som indikator på selskapenes, bl. a. når utredningen neddiskonterer provenyendringene. Det kan være gode grunner for at man gjør det også, men det er ikke forklart hvorfor de gamle satsene var «gale», og endringen er ganske overraskende.)

Det er ikke vanskelig å tenke seg et fremtidig Finansdepartement som blir meget bekymret for et stadig stigende volum av fremførte, oppskrevne særskattegrunnlagsunderskudd som samler seg opp, og fremmer forslag om å begrense eller regulere omsetteligheten for å beskytte provenyet.

Både usikkerheten om fradragets virkelige verdi i markedet og usikkerheten om fremtidige regelendringer vil med sikkerhet tilsi at en ren risikofri rente ikke er tilstrekkelig. Likevel velger arbeidsgruppen å legge seg på dette, selv om også usikkerhet burde tilsi noe annet.

Det må også legges en viss vekt på at det teoretiske lånet til staten ikke er avtalt frivillig.

Øvre grense for fremføringsrenten kan sies å være alternativ avkastningsrate for andre petroleumsinvesteringer, inklusive risikotillegg, og nedre grense altså «risikofri rente». Hvor man bør legge seg kan være skjønnsmessig. Det kan synes ikke å virke etter sin hensikt om man går under 10%.

7.4     Sokkel og land

Arbeidsgruppen foreslår å oppheve adgangen til å føre halvparten av underskuddet på land mot landskattegrunnlaget på sokkel. Årsaken sies å være[72] at dette «vil skjerme petroleumsskatteinntektene bedre fra annen virksomhet». Det er vanskelig å se at dette er noe mål i seg selv når vi bare snakker om landskatt, og hvis skattegrunnlagene er de samme både for land og sokkel.

Derimot er det rimelig at man ikke vil la underskudd på land få del i fremføringsretten med rente, bare fordi selskapet også har petroleumsvirksomhet. Det vil diskriminere mot andre som bare er på land. Dette er en av grunnene til at jeg synes man kan gi avkall på denne retten for landskattedelen.

Det synes å være et viktigere mål å tillate full konsolidering for like landskattegrunnlag på tvers av sokkel, både når aktivitetene er i samme selskap og når det ellers følger av tilsvarende anvendelse av reglene for konsernbidrag m. v. på land. Dette vil kunne ha stor betydning for den langsiktige, fremtidige «industrielle» oljevirksomheten som fysisk og kommersielt vil flyte stadig mer sammen med industriell virksomhet på land. Begge sider vil kunne tjene på full utnyttelse av fysiske og kommersielle synergigevinster.

8.     Skattenivå og tidsskille

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

Som nevnt tror jeg det er nødvendig med både systemendring og nivåendring. Det er nå tid for dristig målbevissthet for å styrke norsk sokkels konkurranseevne og legge grunnlaget for en langsiktig sokkelvirksomhet. Tankegangen må være at systemendringer skaper bedre insentiver, høyere effektivitet og lavere kostnader som sammen med nivåendringer styrker konkurranseevne, aktivitetsnivå og verdiskapning. For å oppnå en slik «større kake» samtidig som bibeholder tilliten fra alle grupper av selskaper bør man sikte mot en provenyreduksjon i det «statiske» scenario for å oppnå en provenyøkning fra en større kake på noe lengre sikt.

Det kan selvsagt føres en stor diskusjon om en slik strategi er nødvendig. Det foreligger en rekke sammenligninger av rammebetingelsene på norsk sokkel og ellers. Det kan synes som om svarene avhenger noe av oppdragsgiverne, og jeg er selvsagt enig i at man bør være kritisk. Både arbeidsgruppens og OLFs utredninger viser at Norge kommer nokså dårlig ut for sammenlignbare felt. Det er i denne forbindelse som nevnt av liten betydning at man kan vise høy avkastning på smale kapitalgrunnlag.

Naturligvis vil ikke virksomheten opphøre med en gang hvis man fortsetter omtrent på dagens nivå. Men det er åpenbart et klar sammenheng mellom aktivitetsnivå og skatt, hvilket er indikert av de britiske erfaringene. Det betyr ikke at man skal redusere skatten på vettløst vis, men det indikerer et stort utfallsområde der det vil være aktivitet, men omfanget vil variere, og det vil finnes et optimum. Arbeidsgruppen har ikke gjort forsøk på å finne dette. Som nevnt tror jeg her på en viss asymmetri på grunn av ringvirkningene, hvilket gjør at det er verre å feile fordi man er for redd for å tape proveny enn omvendt.

Mye av det kanskje litt filosofiske aspekt ved debatten er knyttet til hvordan man oppfatter ressursgrunnlaget. Hvis man sitter med et mentalt bilde av at ressursmengden er gitt og at det bare er et spørsmål om når ressursene utvinnes og av hvem, kan man komme til resultater lik arbeidsgruppens. Jo mer man innser at det er et dynamisk spørsmål der teknologi, insentiver og menneskelig innsats kan skape vesentlig større verdier, vil man bedre se behovet for å satse dristig.

Det er heller ikke slik at man nærmest kan se bort fra insentivene for den del av virksomheten som ligger i forkant, i nye og mer risikable områder, hvis man bare - som jeg sterkt anbefaler - gir gode rammebetingelser for virksomheter i modne områder, av mer «industriell» karakter. For at det stadig skal finnes modne områder krever det at de store selskapene går foran med utforskning, utvikling og anlegg av infrastruktur.

Jeg tror at man først bør arbeide seg frem til et godt system for fremtiden. Så beregner man de konsekvenser dette vil ha for provenyet og skattetrykket for selskapene og grupper av selskaper. Dette vil vise i hvilken retning man beveger seg og gi grunnlag for en skjønnsmessig vurdering av hvordan dette påvirker norsk sokkels konkurranseevne. Hvis systemendringene alene gir en uheldig sluttvirkning, kan man vurdere endring av gjenværende frie parametre, antakelig særlig særskattesatsen. Virkningene av systemendringer vil imidlertid slå ulikt ut for ulike typer selskaper, dvs at ulike systemer kan legge ulike føringer på hvor stor særskatteendring som kreves. Dette kan gjøre det provenymessig vanskelig å nå i mål, med mindre man kan differensiere særskattesatsen mellom fortid og fremtid (se nedenfor).

Det bør være et mål å komme et godt stykke opp på listen over vertsland målt ved nåverdi etter skatt for sammenlignbare felt.

Det er svært viktig for å opprettholde Norges troverdighet at man unngår systematiske skjerpelser for viktige selskapsgrupper, eller for eksisterende virksomhet. Å «finansiere fremtiden med fortiden» ødelegger troverdigheten for fremtiden selv fordi den senere blir en fortid som eventuelt kan presses på nytt.

8.1     Tidsskille

Arbeidsgruppens forslag til nytt system krever endel overgangsordninger som innebærer et tidsskille, og derfor at man på enkelte områder vil måtte leve med to ulike ordninger side om side. (Det jeg foreslår vil ikke endre dette.) Dette er noe man tradisjonelt er varsom med, og noe man bør unngå å gjøre ofte. Når man derimot først må gjøre det, kan man like gjerne gjøre det på en måte som gjør at man sikrer seg et system som kan vare for fremtiden og et nivå som legger grunnlaget for dette.

Hvis det viser at det er ønskelig med en substansiell særskattereduksjon for å få på plass et godt og konkurransedyktig skatteregime, og det synes å kreve et umiddelbart provenytap som i for stor grad går til eksisterende felt slik at det blir små insentivvirkninger, må man vurdere å la tidsskillet omfatte også særskattesatsen. Men hvis man gjør det, blir det særlig viktig å unngå at rettighetshaverene i eksisterende felt føler at de blir brukt til å «finansiere fremtiden». Det vil kunne oppnås ved en form for «grandfathering» av slike felt, dvs. at man fryser skatteregimet for disse og utsteder en form for garantier for at det ikke vil forverre seg.

Som beskrevet foran vil eventuell innføring av et produksjonsfradrag - lik arbeidsgruppens forslag - i alle fall kreve et tidsskille. «Grandfathering» vil måtte innebære at det fastsettes en basis produksjonsprofil fra «gamle» investeringer. Denne produksjon med tilhørende inntekter og investeringer beskattes etter gammelt system. Inkremental produksjon fra «nye» tilleggsinvesteringer på «gamle» felt kommer under det nye system. Dermed vil nye investeringer i assistert utvinning, haleproduksjon, tilleggsreserver etc komme under de nye insentivene.

Det er således mange gode grunner for å innføre et tidsskille. Fordi dette er administrativt problematisk, bør det ikke skje ofte. Dette understreker mitt syn om at det nye systemet må være robust og gi sikkerhet for at det degenererer til landskatt når grunnrenten går ut.

9.     Videre prosedyre for gjensidig tillit

Tilbake til innholdsfortegnelsen.

Mitt prinsipale forslag er at man benytter det pusterom vi har nå på grunn av høye oljepriser og de forbedringstiltakene som ligger i oljemeldingen til å gjennomføre en forsvarlig videre prosess der alle foreliggende forslag inngår. Denne prosessen må legges opp ut fra flere sentrale hensyn:

* Den må umiddelbart skape trygghet i industrien for at det ikke blir vesentlige forverringer for noen hovedgruppe av selskaper, slik at vi får full nytte av oljemeldingens tiltak og forhåpentligvis et visst inntrykk av hvordan disse virker på norsk konkurranseevne.

* Den må klargjøre at hovedsiktemålet er å forbedre norsk sokkels konkurranseevne.

* Siden ingen teori kan gi god veiledning for både system og nivå, må den sikre god vekselvirkning mellom teori og empiri og fortsette inntil man har en god følelse av samsvar

* Den må inkludere og samle, gjerne utvikle ny, kunnskap om kunnskapskapital og anvende denne på norsk petroleumsvirksomhet og den norske energiklyngen

* Den må sikre gjensidig tillit mellom myndighetene og industrien, dvs at industrien må forstå myndighetenes reelle mål og føle trygghet for langsiktigheten i skattepolitikken og at denne i fremtiden ikke vil medføre vesentlige forverringer for bundet kapital; mens myndighetssiden må gis et troverdig bilde av hva som motiverer industrien og styrer dennes atferd.

Etter min mening kan dette bare oppnås gjennom en ny utredning med mye bredere deltakelse, dvs av både oljeindustrien, de to aktuelle departementene, forskere, politikere og andre. Det er viktig at man får med representanter for potensielle «nykommere» siden disse vanligvis ikke kommer til orde, særlig ikke utenlandske selskaper som ikke er her idag. Bare ved at disse grupper kan sitte sammen og utvikle en grundig dialog kan man bygge ned bakenforliggende motiver og feilpersepsjoner slik at teori og empiri kan forenes, og dessuten skape et omforenet bilde av industriens fremtidige muligheter og hva den kan bidra med for Norge på lang sikt.

En slik prosess må gjennomføres før eller senere, og den kan bli krevende. Tidsvinduet er nå, på grunn av oljeprisen og oljemeldingen. Likevel er det fare for at alle forventninger om endringer (begge veier) kan svekke viljen til å investere. Arbeidsgruppens forslag har allerede skapt forventninger om forverring og kan derfor tenkes å motvirke de øvrige investeringsfremmende forholdene, men det ser ikke ut til at dette nå får uheldige utslag. Selv om det å gå videre som jeg foreslår kunne medføre motsatte forventninger, vil det derfor neppe innebære noen svekkelse av investeringsviljen utover det som allerede måtte foreligge. Det er likevel ingen grunn til å bruke mer tid enn nødvendig. Beslutning om en slik ny, bred utredning må således tas umiddelbart, og en ny kommisjon må gis rammevilkår som sikrer raskest mulig fremdrift.



[1] Høringsuttalelse fra Aker Maritime ASA, coverbrev for denne utredningen.

[2] St. meld. nr. 39 for 1999-2000 om olje- og gassvirksomheten (oljemeldingen).

[3] Utredningen (NOU 2000:18), side 198.

[4] Utredningen, side 177.

[5] Utredningen, side 29

[6] Se f. eks. side 257

[7] Lars Nerdrum: The Economic of Human Capital. Universitetsforlaget 1999. Side 1.

[8] Reinert, side 22.

[9] Erik S. Reinert: Economics: ‘The Dismal Science’ or ‘The Never-Ending Frontier of Knowledge’?». Norsk Oljerevy 7/96. Side 19.

[10] J. Bradford Jensen og Robert H. McGuckin: «Firm Performance and Evolution: Empirical Regularities in the US Microdata.» i «Economic Studies» (US Census) oktober 1996.

[11] Nerdrum, side 11.

[12] Ervervsfremme Styrelsen (Ervervsministeriet): «Udkast. Guideline for videnregnskaper.» Juli 2000.

[13] Richard Crawford: «In the Era of Human Capital». Harper Business 1991. Side 156.

[14] Nerdrum, side 31.

[15] Irving Fisher: «The Theory of Interest», Kelley & Millman Inc., 1930, reprint 1954, side 460-61.)

[16] Nerdrum, side 34.

[17] Nerdrum, side 35.

[18] Nerdrum, side 166.

[19] Nerdrum, side 170

[20] Nerdrum, side 175

[21] Nerdrum, side 180

[22] Nerdrum, side 199

[23] Crawford, side 156

[24] Keld Laursen, Volker Mahnke og Per Vejrup-Hansen: «Firm growth from a knowledge structure perspective.» Danish Research Unit for Industrial Dynamics (DRUID). DRUID Working Paper No 99-11. Juli 1999.

[25] Alan M. Webber: «New Math for a New Economy». Intervju med Baruch Lev. Fastcompany, februar 2000. http://www.fastcompany.com/online/31/lev.htm.

[26] Utredningen, side 29.

[27] Gunnar Frognes: «Hva er egentlig oljeselskapenes kjernevirksomhet?» Norsk Oljerevy 5/98 side 36 ff.

[28] Thomas J. Peters og Robert H. Waterman jr.: «In Search of Excellence». Harper & Row. 1982. Side 13 ff.

[29] Peters og Waterman, side xxiv.

[30] Peters og Waterman, side 26.

[31] Victor D. Norman: «Klynger og økonomisk geografi.». Artikkel i Asbjørn Rødseth og Christian Riis (red.): «Markeder, Ressurser og Fordeling.» Universitetsforlaget 1998. Side 202.

[32] Norman, side 211.

[33] Crawford, side 3.

[34] Reinert, side 31.

[35] Nerdrum, side 177.

[36] R. C. Levin, A. K. Klevoric, R. R. Nelson og S. G. Winter: «Appropriating the Returns deom Industrial Research and Development.», Brookings Papers on Economic Activity, vol 3, side 783-831.

[37] Utredningen, side 71.

[38] Likheten med SDØE påpekes i utredningen side 31

[39] St. meld. nr. 80 for 1981-82 om Kostnadsanalysen Norsk Kontinentalsokkel (Kostnadsmeldingen), side 130-31.

[40] Arthur D. Little: «Summary of Arthur D. Little’s Recent Work for the Norwegian Ministry of Petroleum.» Presentation to Norwegian Ministry of Petroleum 12 November 1999. Side 30-31.

[41] Oljemeldingen, side 29.

[42] Utredningen, side 257.

[43] Wood Mackenzie, rapport #168 av  juli 2000, side 6.

[44] Innst. S. nr. 211 (1998-99) fra energi- og miljøkomitéen om olje- og gassvirksomheten.

[45] Utredningen, side 176 ff.

[46] Petter Osmunden: «Målrettede tiltak for økonomiske marginalfelt. En evaluering av ulike former for produksjonsfradrag.» Utredning på vegne av Olje- og Energidepartementet. Mars 2000.

[47] Med mulig unntak for Kvitebjørn, men her var det helt andre typer avvik mellom samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi som i tilfelle gjorde utslaget.

[48] Wood Mackenzie, side 5.

[49] Oljemeldingen, side 29.

[50] Utredningen, side 29 ff.

[51] Meadows, Donella H, Meadows, Dennes L., Randers, Jørgen og Behrens, William W. III: «The Limits to Growth», Pan 1974.

[52] Se f. eks. Simon, Julian L. (ed.): «The State of Humanity.» Blackwell 1995, og særlig artiklene av Adelman, Morris A («Trends in the Price and Supply of Oil», side 287) og Goeller, H. E. («Trends in Nonrenewable Resources», side 313.)

[53] St. prp. nr. 1 (2000-2001), Skatte- avgifts- og tollvedtak, side 35 ff. (Linken er til en PDF-fil, HTML ikke tilgjengelig.)

[54] Statistisk Sentralbyrå (SSB): Statistisk årbok 2000. Tabell 421.

[55] Utredningen, bl. a. s. 254

[56] Det kan også her være noe uklarhet om kapitaldefinisjonen; hvis man tar med diverse aksjer og eierandeler (mindretallsposisjoner) kan tallene bli 9-10 prosentpoeng lavere.

[57] Utredningen, side 160 ff.

[58] Utredningen, side 31.

[59] Utredningen. side 31.

[60] Utredningen, side 32.

[61] Utredningen, side 254.

[62] Utredningen, side 146.

[63] Utredningen, side 253 ff.

[64] Wood Mackenzie, side 8.

[65] Utredningen, side 122 ff.

[66] Crawford, side 156.

[67] Innst. O. nr. 16 for 1986-87; fra teknisk sammendrag av Ot. prp. nr. 3 for 1986-87.

[68] Innst. O. nr. 16 for 1986-87; komitéens merknader side 13.

[69] Ot. prp. nr. 12 for 1991-92.

[70] Petter Osmunden: «Målrettede tiltak for økonomiske marginalfelt. En evaluering av ulike former for produksjonsfradrag.» Utredning på vegne av Olje- og Energidepartementet. Mars 2000.

[71] Ot. prp. nr. 12 for 1991-92.

[72] Utredningen, side 155


Ramm Energy Partner, PO Box 104 Stovner, N-0913 Oslo, Norway.
Tel +47 21902000 or +47 92805015.
(Former name Ramm Kommunikasjon)

Email btn@getmail.no
This page last updated 17 October, 2010.